Fredag 7. februar slapp Darling West slapp sitt album, «We’ll Never Know Unless We Try» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Cosmic folk er termen Darling West fikk slengt etter seg av legenden Lucinda Williams etter at de hadde opptrådt på samme scene for noen år siden. En treffende beskrivelse, selv om de nye låtene også beveger seg over i vestkystpopens solfylte landskap. Den vakre singelen «Hey There» som også var «Ukens single» hos oss da den kom ut er nå A-listet på NRK P1.
På «We’ll Never Know Unless We Try» får vi både poplåter som er selvskrevne med vinden i håret og biltaket nede, og ballader som setter tårekanalene i arbeid som for eksempel på den usedvanlige vakre låten «Hey There» eller på nydelige «Home». Med all tiden Darling West har investert i USA og Nashville, fremstår det nesten naturlig at selveste Aaron Lee Tasjan bidrar som låtskriver på en av låtene.
Albumet inneholder 10 sterke spor og de har befestet sin posisjon ytterligere og viser igjen at de er å regne med, som en av verdens ledende innenfor sitt musikkfelt. Man trenger så absolutt ikke være fra USA og Nashville for å levere americana og cosmic folk i verdensklasse. Darling West har en særegenhet som ingen andre, de har god teft for å lage låter som både treffer og berører, i et vakkert lydbilde, og ikke minst med Mari sin unike stemme som er en ren nytelse i seg selv. Uten sammenlikning så kan Darling West minne litt om søskenparet The Carpenters, en av verdens mest populære popduoer i historien, og som herjet på 70-tallet. De var kjent for sitt berørende, iørefallende og myke musikkuttrykk, og dette er også noe som er gjenkjennelig i musikken til Darling West selv om lydbildet og uttrykket til duoene og stemmene til Karen Carpenter og Mari Kreken er forskjellige – men så er det også rundt 50 år siden The Carpenters herjet hitlistene. Foruten låtene «Hey There» og «Home» vil vi også trekke frem «The Calling» og «Hold On» som noen av perlene på dette flotte albumet.
Darling West er alltid i bevegelse. Siden slippet av det Spellemannsprisvinnende albumet «Vinyl and a Heartache» har de vært så mye i USA at man lett kan kalle det deres andre hjemland. Deres nordiske vri på amerikansk låt-tradisjon ble videre illustrert med «While I Was Asleep» (2018). I 2019 i Nashville satte de seg også ned sammen med byens råeste trubadur, Aaron Lee Tasjan, og skrev låta «True Friends».
Albumet er spilt inn i Propeller Studios i Oslo, og er produsert av Kåre Chr. Vestrheim (Marit Larsen, Highasakite, Odd Nordstoga, m.fl). Låtene på skiven nikker jevnlig til gamle helter som Fleetwood Mac, Jackson Browne og The Byrds, samtidig som man selvfølgelig finner det lett gjenkjennelige Darling West-soundet oppi det hele. Med akustiske perler, nydelige harmonier og melodier som aldri slipper taket. Vi tok en prat med Mari og Tor Egil Kreken om blant annet det nye albumet, om deres siste spennende tur til USA og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «We’ll Never Know Unless We Try ». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Til forskjell fra de andre utgivelsene våre har vi vært mye mer ute og turnert mens vi har skrevet denne platen. Det har kanskje resultert i litt annen tematikk enn før, og en underbevisst annerledes innfallsvinkel. Men som vanlig hadde vi flere gode strekk oppe på fjellet i Ål der vi ferdigstilte låtene og lagde demoer. At Kåre Vestrheim sa ja til å produsere var veldig stas for oss, og det er første gang vi har jobbet med en produsent som har såpass tydelige føringer. Propeller studio med Mike Hartung på miks og Morgan Nicolaysen på master har virkelig satt sitt preg på lydbildet med deres popteft og soniske ferdigheter. Platen var ferdig allerede i sommer, så perioden frem mot utgivelse har vært lang, og vi kjente det som litt utfordrende å måtte vente såpass med å få vise det frem. Mye grugleding.
Den musikalske amerikabåten Darling West leverer fremdeles varene – terningkast 5
Hva vil dere si er forskjellig på dette albumet i forhold til det Spellemannsprisvinnende albumet deres, «Vinyl and a Heartache»?
Denne platen er faktisk kanskje litt nærmere «Vinyl and a Heartache» enn vår forrige plate «While I Was Asleep» var. Vi er jo et folk/americana-band som ligger ganske nærme popen i låtskriving og lydbilde, og dette kommer nok enda mer frem her. Produksjonen er vel også endel større her, og mer detaljrik enn tidligere siden vi har involvert bandet (Thomas Gallatin og Christer Slaaen) mer enn før. Kjetil Steensnæs beriker også et par låter med sitt melodiske pedal steel-spill.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Vi hadde ingen tanke om noe rød tråd gjennom platen mens vi skrev, men i ettertid ser vi at det har blitt flere tekster med en positiv vinkling enn tidligere. Vi er fortsatt fascinert av tunge skjebner og problematikken rundt den skjeve fordelingen i samfunnet vårt, og mye av det har igjen fått plass i historiene vi forteller, men det er allikevel et glimt av håp og oppmuntring i summen av det hele. Vi har latt oss inspirere av å treffe så mye fine folk når vi har vært ute og reist så mye. Det er mange gode krefter i sving, selv om verdensbildet noen ganger kan se fryktelig dystert ut.
«We’ll Never Know Unless We Try» er et høydepunkt – terningkast 5
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Vi har alltid hørt på veldig mye forskjellig musikk og det tror vi kommer frem i hvordan disse låtene er sydd sammen. «The Calling» er for eksempel veldig inspirert av all ørkenbluesen som har vært på anlegget i bilen på turne, «Make It Last» er et lite nikk til Jackson Browne og 70-talls west coast, og på «When Mountains Fall» har vi gitt banjoen masse plass i god old time-stil. Kåre Vestrheim er veldig opptatt av lyden i hvert instrument, og har bidratt med mange gode løsninger der han har brukt pedaler og gitarforterkere, også på akustiske instrumenter.
Hvilke låt har dere et spesielt forhold til fra platen?
Alle låtene har jo en spesiell plass på sin måte, de kommer alle fra ærlige øyeblikk eller møter i våre liv. Men skal vi trekke frem en vil det kanskje bli «True Friends». Den handler om en som betyr veldig mye for oss og som hele sitt liv har slitt med uhåndterlige tunge tanker, men oppi alt sammen har brukt gitaren og sang for å tøyle den innvendige stormen. Vi brukte mange forsøk på å få denne riktig, men det var ikke før vi tok den siste ideen med til vår låtskriver-helt Aaron Lee Tasjan i Nashville, at det hele falt på plass.
«We’ll Never Know Unless We Try» er rett og slett et meget sterkt og fortryllende album – terningkast 6
Hva er det spesielle i Darling West sitt musikalske uttrykk som skiller seg fra andre artister i samme sjanger?
Vi har en liten høne å plukke med sjangerbegreper. Det er klart man opererer innenfor en viss sjanger og dets publikum, men som låtskrivere og musikere blir det veldig hemmende hvis dette skal sette grenser for hvordan man jobber. For oss er det viktig å føle oss fri til å ta låtene i den retningen som blir naturlig der og da, og noen ganger vil det si å ta steget over i noe helt annet enn for eksempel pur americana (hva det nå er). Vi har nok ikke så mye formening om hva som skiller oss fra andre artister i dette miljøet, vi opplever det som en gjeng med stor bredde og takhøyde, både musikalsk og personlig.
Dere gjør det bra på amerikanske radiokanaler og klatrer på listene der borte. Kan dere fortelle litt om dette?
Først og fremst skal det jo være sagt at det er fryktelig stas for et norsk band å bli tatt inn i varmen hos de som vi har veldig respekt for og som vi finner mye av vår inspirasjon fra. Da vi fikk beskjed om at vi toppet radiolisten for Contemporery Folk og var langt oppe på americanalisten i USA var det nærmest helt uvirkelig, selv om vi vet jo om (og kjenner på kroppen) alt det arbeidet vi har lagt ned med reising og jobbing for å oppnå dette. Noe av det som varmer mest er veldig god tilbakemelding på lyrikk og fremførelse, noe som vi føler ikke er en selvfølge når engelsk ikke er vårt førstespråk. No Depression (et veldig hipt roots-magasin) tok tak i nettopp dette med å leke med sjangergrensene, og vi følte at de satt fingeren på nettopp det vi driver med.
For all its sonic variety, there’s a consistent thread of honesty and, dare we say, authenticity to this record. To that end, when Darling West approaches heavy themes, it does so directly, tenderly, and believably
Dere har nylig vært i Nashville. Kan dere fortelle litt om den turen?
Denne gangen var vi på en to ukers tur i USA som startet med en uke med radioopptredener på østkysten og endte opp i Nashville, før vi reiste til New Orleans for å spille på Folk Alliance International, en stor bransjefestival for folkmusikk. Nashville er absolutt et stort mekka for musikk, og er et veldig spennende og produktivt sted å være, men av våre inspirasjonskilder er det også mange som opererer fra andre steder i USA. Konserthøydepunktet vårt under Folk Alliance var å få se det LA-baserte Watkins Family Hour som blander pop og tradisjonell folk på en eminent måte. Et annet høydepunkt, mer på generell basis, var å spise gumbo i New Orleans! Nam!
Hvis dere ikke hadde vært musikere og artister, hva kunne dere tenke dere å jobbe med da, og er det noe dere brenner for?
Tor Egil ville nok vært barista eller sportskommentator. Lidenskapelig opptatt av både kaffe og sport. Mari har jo prøvd et par andre yrker opp igjennom, både som blomsterdekoratør og designer, men føler absolutt at musikkhylla er et blivende sted. Det gjelder for begge.
Her kommer en liten utfordring hvor dere må bevege dere et godt stykke unna deres egen sjanger. Kan dere nevne 2-3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, jazz, pop, EDM, punk eller klassisk/opera?
Vi har jo som sagt mye glede av musikk fra alle sjangre, så kanskje ikke så mye guilty her:
Kvelertak – et fyrverkeri av energi og spilleglede.
Skarbø Skulekorps – et høydepunkt fra fjoråret
Sigrid – på repeat på kjøretur med niesene våre
Det er MGP-feber i Norge for tiden. Hvilket forhold har dere til Melodi Grand Prix?
Absolutt mange gode barndomsminner fra å få være oppe lenge å se på MGP, lage stemmelister og nervøst følge med på avstemmingen, men i voksen alder har vi dessverre begge mistet oversikten over dette segmentet. Hurra for MGP og muligheten til å vise frem norsk låtskriving.
På deres turer rundt omkring i verden så har dere nok møtt mange musikalske personligheter. Hvem vil dere trekke frem som har gjort sterkest inntrykk på dere?
Lucinda Williams var veldig stas å få treffe. En fantastisk kilde til ærlig låtskriving som fortsatt holder koken, og deler av sin visdom og perspektiv. I tillegg kan vi trekke frem da vi var i LA sist og plutselig befant oss i en studiosituasjon der vi fikk spille inn en Neil Young cover med ingen ringere enn Barry Goldberg på piano. Dette er en legendarisk musiker som har spilt med både Bob Dylan, Ramones, Leonard Cohen og Neil Young. Nå er han en eldre kar med litt dårlig hørsel, og vi hadde en utrolig fin og inspirerende stund der vi musiserte sammen som om vi var likeverdige. Det er jo noe av det mest magiske med musikk, at man samles om et øyeblikk i livet tross totalt ulike utgangspunkt.
Dere skal ut på en Norges-turné i mars og april. Kan dere fortelle litt om dette, og hva publikum kan forvente seg på en konsert med dere?
Vi gleder oss enormt til å få spille de nye låtene våre live. Vi har jo vært fryktelig mye ute på turné de siste to årene og føler oss som et bedre liveband enn noen gang. Å få reise rundt i vårt kjære Norge igjen skal bli veldig stas, og vi skal prøve å sette pris på hvert øyeblikk uansett vær og føre. Denne gangen reiser vi med forskjellige konstellasjoner, både som duo, trio og full kvartett. Med alle versjonene lover vi en variert konsert, særlig med alle instrumentene vi planlegger å trøkke inn i bilen.
Hvilke planer har dere videre i 2020?
Året vårt har jo så vidt begynt, siden det er nå vi slapp denne platen, så foreløpig er vi veldig fokusert på vårens Norgesrunde. Utover det håper vi å dukke opp på endel festivaler i sommer og vi planlegger en tur til USA i september og oktober.
