Enslaved er nominert i kategorien ”Metal” til Spellemannspris sammen med Helheim, Satyricon og Whoredom Rife med det slående albumet ”E”. Blir det de som drar hjem den prestisjetunge prisen?
En bemerkelsesverdig ting med Enslaveds album «E» er låtskriverprosessen. ”Vanligvis skriver vi musikken først, og så kommer tekstene og konseptet på plass senere. Denne gangen var det motsatt, noe vi alle synes var en spennende måte å jobbe på”, sier Ivar Bjørnson i bandet.
«Både norrøn historie, runer og forholdet mellom menneske og natur preger tekstuniverset på «E». Om en skal dra det veldig langt, er det ting på «E» som peker på at folk har blitt så jævlig redde for seg selv og hverandre. Det kan ha noe med at vi har kommet så langt bort fra naturen. Der det før som regel var gode nyheter å se et annet menneske – en potensiell innehaver av ny kunnskap og ressurser, kanskje til og med en potensiell alliert mot felles farer – er det kanskje nå mennesker og/eller sin egen rå «menneskelighet» som skremmer mest”, forklarer Bjørnson. Vi tok en prat med låtskriver og gitarist Ivar Bjørnson om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet ”E”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Takker! Prosessen begynte i Brooklyn i april 2016; jeg var der borte for å spille en konsert med mitt elektroniske prosjekt BardSpec og hadde tre dager til overs før hjemreise. Jeg hadde en leilighet der, men i stedet for å være turist en langhelg, hadde jeg siktet meg inn på å bruke tiden på å skrive begynnelsen på det som skulle bli «E». I tiden før og på flyturen over gnistret det med ideer og drømmer om den nye platen, og selve tiden i den leiligheten var noe av det mest produktive jeg har opplevd. Nå ble riktignok «bare» en femtedel av albumets musikk produsert der, men konseptet og den musikalske grunnmuren ble bygget. I tiden frem til april 2017 i året etter, ble albumet ferdigskrevet med musikk og tekster, og vi gikk i studio med Iver Sandøy i Solslottet og Duper i Bergen frem til juni, hvor miksing og mastering ble foretatt hos Jens Bogren i Fascination Street i Örebro. Truls Espedal har igjen laget cover og omslag – og nå er vi her.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
«E» reflekterer over runen «Ehwaz» og dens esoteriske meningsinnhold. Bokstavelig (sic) talt betyr runen «Hest» og «fremoverrettet bevegelse», mens den mer mystiske meningen har med samarbeid, forhold, samhold og kommunikasjon å gjøre – og det er dette som er tema for albumet. Etter år med sterkt fokus på det individualistiske var det inspirerende og nesten merkelig frigjørende å fokusere på båndene som gjør individet i stand til å vokse og bevare styrke – dette paradokset er et sterk fokuspunkt for albumet.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Akkurat nå er det «Sacred Horse» som er viktig for meg; det var denne låten som «startet det hele» den helgen i Brooklyn i april 2016, og som dannet et så sterkt grunnlag at resten av albumet kunne springe ut fra den. Og så er det en utrolig kul låt å spille live, noe vi opplevde til fulle releasehelgen i Oslo og Bergen.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Vi har fortsatt vår misjon med å finne det ultimate uttrykket i studio: definert gjennom et uttrykk i studio som fanger samme energien som vi har live. Det vil si, slik vi låter som musikere. Hver enkelt med sitt instrument, sine effekter, forsterkere – ærlig slik det egentlig er. Det er dét Joe Baressi («Vertebrae» 2008, mix) lærte oss. Det vi hadde lett etter siden starten var virkelig rett under nesene våre. Det var ikke gjennom mer komplekse konstruksjoner og vegger av lyd gjennom pålegg i studio; det var en ærligst mulig gjengivelse av hvordan det låter i utgangspunktet. Det er derfor vi prøver å spille inn flest mulig av sporene live i studio, vi står hele gjengen rigget opp og spiller gjennom til vi har et take som sitter.
Hva vil du si er det spesielle i Enslaved sitt musikalske univers?
Ikke godt å si, i alle fall ikke når vi står i det med begge beina selv til enhver tid. Men skal jeg prøve vil jeg si har en kjernesound basert rundt min rytmegitar, og måter riffene er bygget opp og satt sammen. Det er noe udefinert, en slags nostalgisk svingning i det – om det er aggressivt, mykt eller drømmende på overflaten; så har det en slags «Enslaved-het» over seg. Skulle jeg prøve å være noe mer konkret er det kanskje blandingen av den opprinnelige norske Extreme/ Black Metal’en satt sammen med et utall andre uttrykk innen og ikke minst, utenfor, Metal. Særlig nye måter å blande progrock og metal er blitt et kjennetegn på Enslaved.
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Å, det har jaggu vært travelt! Vi har skrevet, øvd inn og spilt inn platen, vært i Australia for andre gang, Japan for første gang – det var helt fantastisk, og vi kan ikke vente med å komme tilbake så snart som mulig. Vi hadde en utrolig bra Europaturné også. Så var det selvsagt spesielt at Herbrand sluttet som keyboardist og vokalist etter 12-13 år i tjenesten. Men tilsvarende opptur at vår nye mann Håkon Vinje har vist seg å ikke bare ta stafettpinnen videre, men han har løftet nivået i og til bandet enda et hakk allerede på den korte tiden han har vært med. Det har definitivt vært et høydepunkt sammen med Japanturen!
Dere har lang musikalsk fartstid (faktisk hele 26 år) og dere har bl.a. mottatt flere Spellemannspriser opp igjennom. Kan du fortelle litt om noen av deres musikalske høydepunkter så langt i karriéren?
Tidlig i karriéren var det selvsagt en «højdare» å gi ut albumet «Frost» i 1994; det opplevdes som om vi nådde ut over hele verden på bare noen uker gjennom det albumet. Jeg gikk i studio med noen temmelig freske ideer for gitarlyd og produksjon for en 16-åring, og det gikk jo relativt greit hehe. Neste høydepunkt jeg får frem i hjernebarken er «Below the Lights» fra 2003, hvor vi kom ut av en turbulent tid og line-up endringer med et vanvittig sterkt album som på egenhånd sparket i gang det som omtales som den «nye Enslaved»-perioden. Det henger jo sammen med den neste platen «Isa», som ble «nye Enslaved» sin første skive; med ny line-up, ny giv og ny musikalsk giv. Så er vel forhåpentlig «E» også i ferd med å skrive seg inn på denne listen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden (og hvorfor)?
Det er masse bra norsk. Av en eller annen grunn er det undervurdert av oss selv, og da blir det vanskelig å selge ute. Motorpsycho driver kanskje bevisst undersalg av seg selv, og det skal man respektere; men fy og fader ull an deg FOR et band. De har jo nettopp gitt ut «The Tower», den driver jeg og forsker på for å finne ut hvor den hører hjemme i favoritthierarkiet. Så har vi Årabrot da, kanskje Norges mest undervurderte band; Art Rock som har holdt det gående siden 90-tallet, men som jeg selv er skyldig i å ikke ha oppdaget skikkelig før forrige plate «The Gospel». Sjekk de ut om du også har gått glipp av dem. Skal vi først være skikkelig norske må vi ta en kikk på Wardruna også, som for tiden er ute og turnerer for utsolgte hus nedover Europa. Jeg må jo være kranglefant og si at noe av det som kalles «norsk black metal» i dag ikke holder standarden som kreves i mitt hode og hjerte, men det skjer ting litt utenfor det sterkeste rampelyset; Virus er et briljant eksperimentelt metal-band, mens for eksempel Sibiir leverer rasende vital metal med litt core bak i der. Ellers hører jeg sjokkerende mye (for både meg selv og andre) på Biosphere; det blir jeg nok aldri ferdig med. FOR en nasjonalskatt!
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Fra metallen er det klassiske mestere som Bathory, Celtic Frost, Kreator, Motorhead, King Diamond, Iron Maiden, og nyere genier som tør utvide grensene som Neurosis, Godflesh, Tool, Meshuggah, Deftones og så videre. Den klassiske second-wave black metal’en er også en grunnpilar; Darkthrone (de første 100 platene, i alle fall), Mayhem («De Mysteriis Dom Satahans»), Master’s Hammer og så videre. Progrock må ikke glemmes; her er alt fra stadion til Honningsvåg viktig for oss: Pink Floyd, Genesis (med Peter Gabriel hovedsakelig), Yes, Rush, Änglagård, Thule (ukjent norsk fantastisk prog-band! Who-hoo!) og så videre. På Spotify burde man søren steike ta å skille mellom de ulike Thule-bandene; det er kun prog-Thule fra Honningsvåg som er noe å samle på. Så er det en masse band som ikke er så lett å plassere; Swans, Dead Can Dance, Death in June, Tangerine Dream… Det tar aldri slutt!
Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Det var temmelig spesielt å spille på Eidsvoll 2014 som en del av grunnlovens 200-årsjubileum. Tidligere på dagen parkerte lydmannen bak grunnslovsbygningen, og hørte surt bak seg «de må flytte dem så min kone kommer ut». Det var Kåre Willoch som ikke likte parkeringen. En fantastisk dag, to fantastiske konserter (en «egen» og et bestillingsverk som «Skuggsjá» sammen med Wardruna. Det var en utrolig bra dag – også musikalsk.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?
Jeg tror vi rykket opp noen hakk når selveste Celtic Frost ba oss være stand-in for dem på Roadburn 2008 (de bestemte seg for å avbryte comeback-turneen sin og oppløse seg selv igjen). Det ga oss total ærefrykt og gjorde oss fulle av stolthet samtidig. Konserten var fantastisk, og jeg tror vi levde opp til forventningene.
Hvilke musikalske planer har dere videre i 2017 og 2018?
Vi kommer til å turnere i november og desember, altså ut året; i Europa og Russland. Neste år blir det USA, Sør-Amerika, Japan, kanskje Australia igjen og sikkert mer i Europa. Norge, vi må ikke glemme Norge og Norden – det blir tettpakket. Jeg kommer til å fortsette mitt samarbeid med Einar Selvik fra Wardruna, og vi kommer til å gjøre et album av «Hugsjá»-prosjektet vi fremførte under Festspillene 2017. Electronica-prosjektet mitt BardSpec kommer nok muligens til å prøve seg på det vanskelige andrealbumet. Ice Dale kommer også med nytt album med sitt andre band, Audrey Horne. Det blir travelt.
