”Goodbye yellow Roses” er Hege Øversveens andre album som hun slapp fredag 19. januar, og som er denne ”Ukens album” på NPS Music.
Albumet viser lekenhet i både sjanger og instrumentering, og viser en melodiøs blanding av country, pop og rock. Etter noen år med leting etter den riktige produsenten, ble hun ved en tilfeldighet kjent med Brett Ryan Stewart da hun var på nok et besøk i musikkhovedstaden Nashville.
”Noen ganger snakker man bare samme språk”. I dette tilfellet, ikke bokstavelig talt. Denne gangen gir hun ut på eget plateselskap og albumet ble delvis finansiert av Øversveen’s trofaste fans, da hun lagde et crowdfounding prosjekt via Kickstarter. Forhåndsolgte cd’r, konserter og kanelsnurrer. Dette ble meget vellykket og etter kun noen måneder tok hun igjen turen over atlanteren for å spille inn albumet.
Gratulerer med albumet ”Goodbye yellow Roses”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Hjertelig takk. Albumet spilte jeg inn hos The Sound Shelter i Nashville, Tennessee. Jeg ble kjent med produsenten min Brett Ryan Stewart under et opphold i byen, og etter å ha delt låter og tanker med han fant vi ut at vi ville samme vei. Han utfordret meg og vi hadde et veldig bra samarbeid. Jeg reiste tilbake senere samme år og bodde i Nashville en måned mens vi spilte inn denne platen. Denne gangen gir jeg ut på eget plateselskap, Red Sue Records, og det har vært en interessant, krevende og lærerik prosess.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
En gjenganger i musikken min er nok at låtene har et budskap om at alt går bra til slutt, og kanskje noe kjipt som har skjedd, har noe godt med seg allikevel.
Hva jeg ønsker å formidle.. ”stay true to who you are”, ”ikke la demonene ta overhånd” og ”si det du vil si”.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Tekstmessig er ”Get The Fuck Out” en låt som betyr mye for meg. Den har både sinne og desperasjon, og handler om den kjipe stemmen i hodet som prøver å fortelle deg at du ikke er bra nok.
Dette albumet er delvis finansiert gjennom et crowdfounding prosjekt. Kan du fortelle litt om hvordan dette gikk til og din erfaring rundt det?
Det var helt rått, og kan anbefales. I starten var det litt ubehagelig og jeg følte nok at jeg maste på folk, men noen jeg kjenner rådet meg til å bare ”gunne på” og mase i vei. Jeg lagde en del videoer hvor jeg forklarte prosjektet og jeg holdt folk involvert under hele prossessen. Folk forhåndskjøpte utrolig mange plater, konserter og kanelsnurrer. Jeg er sykt takknemlig! Er man ærlig og har tro på produktet så tror jeg at man kan komme langt med crowdfounding, og det som er så fint er jo at folk ikke bare gir deg penger – folk får faktisk noe tilbake også.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg synes det er et lydbilde som gjenspeiler både det at platen er spilt inn i Nashville, men også at jeg er norsk. På denne platen var det ikke naturlig å ha med de mest typiske ”countryinstrumentene”, som dobro, banjo, steel gitar etc.. Jeg elsker de lydene, men denne gangen jobbet vi frem et mer pop-rockete banduttrykk. I tillegg ville jeg gi litt mer gass i form av komp og fuzz-gitarer, og vi ga det solide kompet en god plass i lydbildet.
Hva vil du si er det spesielle i Hege Øversveen sitt musikalske univers?
Ærlig musikk og historier. Jeg skriver ikke bare fiktivt eller om andre, jeg skriver også mye om meg selv. Det er mange som kjenner seg igjen i tekstene mine.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det ble sluppet et par singler fra dette albumet, og det har vært en del konserter. Jeg har også vært med på et par sommershow. Det vil si kule coverlåter og kostymer. En god del mer glitter og glam enn jeg vanligvis omgir meg med, for å si det sånn. Så da finner min indre diva plass og har det veldig gøy. Ellers har fokuset mitt vært å jobbe med denne plateutgivelsen.
I 2012 var du finalist i The Voice på TV2, og ditt debutalbum «You Don’t Know Me» lå 7 uker på VG-listen og ble i Klassekampen omtalt som et av de åtte beste norske album i 2013. Kan du fortelle litt om dette og hva du har gjort etter det?
Når jeg tenker tilbake, så tror jeg ikke helt jeg skjønte der og da hvor stort det egentlig var. Hvor mange som faktisk så og hørte meg på tv, kveld etter kveld. Jeg har bare gode minner fra å ha vært med på The Voice. Det har helt klart vært en kjempebra markedsføring som har hjulpet meg å spre musikken min bredere. I forhold til debutalbumet så er det utrolig deilig å ta med seg sånne tilbakemeldinger ut på veien.
Hvem er Hege Øversveen og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har vokst opp i en musikalsk familie. Pappa har spilt i band hele livet og jeg sang ofte med dem. Jeg var aktiv på skolerevyer og slik, men begynte aldri på musikklinjen og den slags. Husker godt at jeg sparte penger til å kjøpe stereoanlegg og at jeg fikk discman til jul. Da satt jeg og sang etter Celine Dion kjempehøyt i bilen – tålmodige foreldre. Det var først tidlig i 20-årene at jeg begynte å spille gitar, og da var det akkurat som om ting falt litt på plass. Jeg begynte å skrive låter og det åpnet seg et nytt univers.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ja, og det er så kult at det kommer så veldig mye bra fra regionen jeg er fra. Blant annet Humming People, STAUT, Astrid Ekern, Lewi Bergrud, Adam Douglas og Fieh. Men det bandet jeg vil dra frem er et ganske nytt bekjentskap fra ”andre sia”. Trond Svendsen & Tuxedo fra Hedmark. Jeg har ”Palomino Motel” på vinyl og jeg digger. Sjekk det gjerne ut.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Jeg er veldig glad i Tom Petty. Han inspirerer meg til å tørre å skrive akkurat hva jeg føler for, og å ikke holde tilbake. Det er noe med det helt enkle, råe og melodiøse som tar meg hjem. Brandi Carlile er min helt. Hørte henne på Rockefeller i 2017 og tenkte bare ”that’s how you do it”. Bra låter, veldig bra stemme og en ektefølt autoritet på scenen.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Ahh.. jeg har opplevd mye gøy. Varmet opp for BigBang, spilt inn plater i Nashville, stått i knestående med Jens Pikenes og Penthouse Playboys, men det som er nærmest i minnet er fra i sommer. Da ble jeg invitert med av rockebandet Return for å gjøre en låt med dem da de spilte før TOTO på Hamar. Vi gjorde ”Highway To Hell” foran 4000 mennesker og det var utrolig artig.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det var en stor opplevelse å synge Beth Hart’s ”Like you (and everyone else)” i semifinalen i The Voice. Tror aldri jeg har vært så nervøs – for en tekst.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?
Det blir promotering av albumet og festivaljobber. Det er noen spennende greier på gang som ikke er bekreftet enda. Ellers skal jeg fokuserer på å skrive flere låter til mitt tredje album.
