David Lynch var en kunstner som skapte verdener – ikke bare fortellinger, men hele universer.
Hans filmer var drømmer som utfoldet seg på lerretet, fylt med symbolikk, mystikk og en helt særegen stemning. Sentralt i Lynchs kunstnerskap sto et dyptgående forhold til musikk som både forsterket handlingene og fungerte som en uatskillelig del av fortellingene.
afterglow: David Lynch
David Lynch
Hver låt på denne spillelisten er en invitasjon inn i Lynchs univers, et sted der musikken…
Musikk var aldri bare et bakteppe for Lynch, den var alltid en integrert del av verket. Han så på musikk som et verktøy for å skape stemning, forsterke følelser og utdype karakterene. Hans musikalske valg har bidratt til å skape noen av de mest tidløse øyeblikkene i filmhistorien. Fra de mystiske tonene i Angelo Badalamentis «Twin Peaks Theme» til den emosjonelle intensiteten i Club Silencio-scenen i «Mulholland Drive», der Rebekah Del Rio fremfører en spansk versjon av Roy Orbisons «Crying» («Llorando»), utdyper musikken det følelsesmessige kaoset til hovedkarakterene og etterlater publikum med en dyp følelse av både skjønnhet og uro. Sistnevnte vil for alltid være en nøkkel i å forstå kunstneren David Lynch.
I don’t know why people expect art to make sense. They accept the fact that life doesn’t make sense
David Lynch til Los Angeles Times, 1989
Det at Lynch knyttet musikken så tett til karakterer, steder og hendelser, kommer kanskje aller tydeligst frem i «Twin Peaks»-universet. Hvem kan vel glemme den eggende, rampete rytmen i «Audrey’s Dance», som fanget både mystikken og selvsikkerheten i karakteren hennes? Eller James’ hjerteskjærende lengsel i «Just You», en enkel, nesten naiv melodi, men med en rå emosjonell sårbarhet som sitter dypt i margen. Og selvfølgelig, de mange ikoniske øyeblikkene pakket inn i den hjemsøkende skjønnheten til «Laura Palmer’s Theme» – en melodi som både er tragisk og urovekkende, men samtidig uløselig knyttet til seriens kjerne.
Lynch hadde 1950-tallet i ryggmargen; en kjærlighet til doo-wop og klassisk rock’n’roll som han forvandlet til noe helt eget. Gjennom sitt surrealistiske vrengebilde skapte han en drømmende, men samtidig marerittaktig fantasiverden der florlette, engleaktige vokaler, dynket i klang, sang melankolske tekster som fremsto subtile og trøstende – men alltid med en understrøm av noe urovekkende. Denne dobbeltheten gjenspeilet seg også visuelt, der Lynch vevde sammen det idylliske og det groteske, slik at det som først virket som en trygg drøm, gradvis avslørte sitt marerittaktige bakteppe.
Paradokset i øyeblikk som både er fortryllende og samtidig dypt foruroligende, der idyllisk fasade møter det mørke og råtnende, der ungdommelig skjønnhet møter det ubehagelige og frastøtende, er opplevelser som griper oss på et ubevisst nivå og etterlater et uutslettelig inntrykk. Kontrasten mellom det vakre og det groteske kan også sees som en refleksjon av drømmer og mareritt – de gåtefulle landskapene i underbevisstheten der ingenting er helt som det virker. I Lynchs univers er drømmer ofte forførende og mystiske, men de rommer alltid en understrøm av fare. Lynchs fascinasjon for månen, ofte et symbol på det skjulte og det ukjente, speiler denne dualiteten, mens hans forkjærlighet for smultringer og kaffe representerer det trygge og hverdagslige. Det er her Lynch virkelig fant sitt særpreg, der drømmer og mareritt smelter sammen til en virkelighet.
En trilogi av det underbevisste
Folk vil selvfølgelig ha sine egne favoritter når det gjelder David Lynchs omfattende og mangfoldige verk. Likevel ønsker vi å rette oppmerksomheten mot tre tidløse produksjoner som utgjør en slags «trilogi av det underbevisste». Disse tre verkene utforsker på ulikt vis drømmer, mareritt og de skjulte sidene av menneskesinnet, og står som definitive eksempler på Lynchs unike evne til å visualisere og tonesette det uforklarlige.
«Blue Velvet» (1986) markerte et gjennombrudd for Lynch og introduserte publikum for en verden der idyllisk småbyliv skjulte mørke og foruroligende hemmeligheter. Filmen utforsket dualiteten mellom det ytre og det indre, det synlige og det skjulte, med en mesterlig bruk av kontraster. Musikken, med legendariske sanger som «In Dreams» av Roy Orbison, forsterket den uhyggelige stemningen og den drømmeaktige kvaliteten. Filmen står som et tidlig høydepunkt i Lynchs evne til å veve sammen stemninger som samtidig trollbinder og uroer.
«Blue Velvet» mottok 11 nominasjoner og vant 5 priser, inkludert den prestisjetunge prisen for beste regi fra Los Angeles Film Critics Association.
Med «Twin Peaks» (1990–1991, 2017) tok Lynch TV-mediet til nye høyder. Serien blandet såpeopera, krim og det overnaturlige til en oppslukende opplevelse som ble et kulturelt fenomen. Drapet på Laura Palmer var motoren i handlingen, men det var seriens dype lag og udefinerbare uro som virkelig fengslet. Angelo Badalamentis musikk, med sitt melankolske tema, var uløselig knyttet til seriens særpreg. Musikken var som en del av selve landskapet; vinden som suste gjennom trærne, vannet som klukket i elven. Vakkert, men samtidig urovekkende, som et stille varsel om at noe mørkt er i ferd med å manifistere seg.
Twin Peaks var en skattkiste av karakterer som gjorde serien uforglemmelig. Kyle MacLachlan briljerte som den kaffeelskende, intuitive og dypt engasjerte agent Dale Cooper. David Lynch dukket selv ofte opp som FBI-agent Gordon Cole, hvis hørselsproblemer og absurd høylytte replikker var gåtefulle, komiske høydepunkter. The Giants kryptiske advarsler og drømmeaktige opptredener fra en annen dimensjon lå fascinerende nær grensen til det som er forståelig.
Den enarmede mannen, The Man from Another Place, Log Lady, Nadine Hurley og hennes herskens gardiner!
Sherilyn Fenn i rollen som Audrey Horne ble et av de største ikonene fra «Twin Peaks»’ storhetstid, den ultimate personifiseringen av David Lynchs quintessential doo-wop-fantasi. Med sitt tidløse utseende og en aura som balanserer mellom uskyld og farlig lekenhet, står Audrey som selve symbolet på Lynchs nostalgiske romantisering av 50-tallets estetikk og mystikk.
I don’t think that people accept the fact that life doesn’t make sense. I think it makes people terribly uncomfortable
David Lynch i «Lynch on Lynch»
Men, det er selvfølgelig umulig å snakke om «Twin Peaks» uten å nevne den karakteren som nok fortsatt hjemsøker flest fans den dag i dag. Første gang Killer Bob dukker opp i «Twin Peaks», er det som om verden endres, som et knyttneveslag mot seeren. Når han lener seg frem, halvveis skjult, og blikket møter kameraet, er det som om han ser rett gjennom oss. Det er et øyeblikk som fryser blodet, og det føles umulig å se bort. Bob bryter inn i virkeligheten som et mareritt.
Killer Bob stammer fra Black Lodge, et sted som eksisterer utenfor tid og rom. Bob er en transdimensjonal demon, en parasittisk kraft som næres av frykt og lidelse. Gjennom besettelse tar han kontroll over sine ofre og manipulerer dem til å begå grufulle handlinger. Det er i denne destruksjonen, i andres smerte, at Bob finner sin nesten barnslige fryd over smerten han påfører.
Frank Silva, som spilte Killer Bob, var opprinnelig en rekvisitør på settet, men en tilfeldighet førte til at Lynch oppdaget hans potensial som skuespiller. Med sitt intense blikk, uforutsigbare bevegelser og rå tilstedeværelse gjorde Silva Killer Bob til selve essensen av ondskap i Lynchs univers. Silva hadde en evne til å formidle en uhyggelig glede i Bob, en fryd over å skape et mørkt, suggerende kaos som har brent seg fast i minnet til alle som har sett «Twin Peaks».
Alt som inngår i «Twin Peaks»-universet, inkludert den originale serien, filmen «Fire Walk with Me» og den oppfølgende sesongen «The Return», har samlet mottatt 30 nominasjoner og vunnet 12 priser. Blant de mest prestisjetunge utmerkelsene er Golden Globe for beste dramaserie og beste mannlige hovedrolle (Kyle MacLachlan).
«Mulholland Drive» (2001) regnes av mange som Lynchs mesterverk. Filmen er en kompleks og labyrintisk fortelling om drømmer, ambisjoner og skuffelser i Hollywood. Den ikke-lineære strukturen og de surrealistiske elementene skapte en forvirrende, men samtidig fascinerende opplevelse. Angelo Badalamentis musikk spilte igjen en avgjørende rolle og Club Silencio-scenen, der musikk og bilder smelter sammen i en hypnotisk helhet, skaper et av de mest slående eksemplene på Lynchs mesterlige håndtering av stemninger som trollbinder og uroer samtidig.
«Mulholland Drive» ble nominert til 25 priser og vant 9 av dem, inkludert César-prisen for beste utenlandske film. Filmen ble også nominert til en Oscar for beste regi.
Lyden av Lynch
David Lynch har ikke bare kuratert musikk for sine filmer; han har også trådt inn i rollen som musiker. Som soloartist ga Lynch ut flere album, blant annet «Crazy Clown Time» (2011) og «The Big Dream» (2013), som utforsker mørke, drømmelignende landskap med elementer av blues, elektronika og rock. Låtene hans bærer preg av både eksperimentell råskap og introspeksjon, ofte med hans egne manipulerte vokaler som kretser rundt det surrealistiske og urovekkende. En annen sentral figur i Lynchs musikalske verden var Julee Cruise, som med sin eteriske vokal ble selve lyden av «Twin Peaks». Hennes låt «Falling», som ble seriens temasang, nådde internasjonal suksess og står igjen som et tidløst symbol på Lynchs evne til å knytte musikk og visuelle inntrykk sammen. Cruises drømmeaktige vokal preget flere av Lynchs prosjekter, inkludert «Blue Velvet» og senere albumutgivelser.
Foruten samarbeid med Cruise og Badalamenti jobbet han tett med artister som Chrystabell, hvis drømmende vokal og teatralske stil matcher Lynchs visjon perfekt. Sammen har de skapt album som «This Train» (2011) og sist «Cellophane Memories» (2024), utgivelser som føles som lydspor til Lynch-filmer som aldri ble laget.
I discovered that if one looks a little closer at this beautiful world, there are always red ants underneath
David Lynch i «Lynch on Lynch»
Spillelisten «Afterglow: David Lynch» fanger det musikalske spekteret som preger Lynchs arbeid – fra det drømmende vakre til det dypt urovekkende. Blant låtene finner vi monsterhiten «Wicked Game» av Chris Isaak, som ble udødeliggjort gjennom «Wild at Heart». Isaaks mørke, sensuelle stemme og hans roller i både «Twin Peaks: Fire Walk with Me» og «Wild at Heart» understreker hans sterke tilknytning til Lynch-universet.
«The Nightingale», fremført av den ikoniske Julee Cruise, er selve malen for Lynchs surrealistiske vrengebilde av 50-tallets doo-wop. Cruises eteriske vokal er florlett og svevende, men bærer samtidig på en tung melankoli.
På en lignende måte hører vi samarbeidet med svenske Lykke Li på «I’m Waiting Here». Selv om låten deler det samme drømmende musikalske bakteppet som «The Nightingale», tilfører Lykke Lis vokal en skandinavisk kjølighet og emosjonell distanse som gir den en egenart. Låten er en melankolsk og vakker hyllest til Lynchs kjærlighet for det tidløse, med en moderne vri.
I «Back Seat» samarbeider Lynch med Chrystabell om et spor som oser av en nesten rødmende intimitet og sensuell mystikk. Samtidig utfordrer han lytteren med kaotiske «Crazy Clown Time», en låt som kunne fylle dansegulvet på Roadhousen og hvor euforien kan vippe over i vold når som helst.
Og til slutt, «Llorando» – Rebekah Del Rios hjerteskjærende fremføring fra «Mulholland Drive», som dessverre ikke er tilgjengelig for avspilling i enkelte regioner på Spotify. Denne begrensningen betyr at mange ikke får oppleve denne mesterlige tolkningen via tjenesten. For å sikre at stemningen likevel blir fanget, har vi inkludert Roy Orbisons «Crying», originalen som inspirerte Del Rios versjon. Der Orbisons fremføring er klassisk og vakker, treffer Del Rios tolkning som et rått knivstikk – en opplevelse av ren smerte og tap.
David Lynch har gjennom sin karriere mottatt 44 priser og vært nominert til 81 andre, som en anerkjennelse av hans unike bidrag til film- og TV-kunsten. Han har blitt hyllet av både kritikere og bransjen, og flere av prisene markerer viktige milepæler i hans karriere. Blant de mest prestisjetunge finner vi César-prisen for beste utenlandske film for «Mulholland Drive» i 2002, Los Angeles Film Critics Association-prisen for beste regi for både «Blue Velvet» og «Mulholland Drive», Gulløven for livsverk ved Venezia internasjonale filmfestival i 2006, og beste regissør-prisen ved Cannes for «Wild at Heart» i 1990.
Likevel, den største æren, den som kanskje summerer opp hele hans kunstnerskap, kom i 2019: Æres-Oscar, en pris som ikke nødvendigvis handler om én enkelt film, men om et helt livsverk. Den ble utdelt til en mann som har endret selve stoffet vi forteller historier med, som har skapt bilder og lydspor som aldri forlater oss – bilder som lever videre i oss, et sted mellom drøm og virkelighet.
Vi hever en kopp svart kaffe – for drømmene som lever videre, selv etter rulleteksten.