Erlend Ropstad har etablert seg som en markant skikkelse på den norske rockescenen de siste årene, og nå er han tilbake med albumet, «Gleden & Sorgen» som han har fått strålende anmeldelser for.
Platen ble sluppet digitalt fredag 17. juni, og er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet, som er hans fjerde på 4 år har et lysere lydbilde, selv om tekstuniverset ofte heller mot melankolien.
«Uten sorgen så er det kanskje ikke så mye glede i gleden. Det er en dualitet, en yin-yang situasjon mellom de to, som gjør at de utfyller hverandre», forteller Ropstad om albumtittelen.
Mottakelsen av fjorårets «Da himmelen brant var alle hunder stille» var mildt sagt overstrømmende, og albumet har allerede blitt belønnet med gjeve nominasjoner på både Spellemann og Musikkforleggerprisen.
«På dette albumet ønsket jeg å åpne opp litt mer, i motsetning til det forrige, som var en ganske tettpakket rockeskive», forklarer han.
På «Gleden & Sorgen» er det litt mindre, gitarriff, litt mer luft og ambiente toner, synther – til og med en og annen trommemaskin.
«Jeg forsøker hele tiden å utvikle meg som tekstforfatter og låtskriver og få opp kvaliteten på sangene. Jeg prøver å finne måter å utforske og utfordre lyttere på, og teste ut hva som fungerer av tekster, og hva tekster i norsk rock kan være. Samtidig vil jeg jo at det skal fenge, påvirke og dytte på følelsene og stimulere til refleksjon hos lytterne», fortsetter han.
Albumet er, som de to foregående, spilt inn i Nabolaget, sammen med medprodusent Roar Nilsen.
«Vi tilbringer rundt 10 dager i studio, der 5-6 av dem går med til band-live-innspillinger og 4-5 til å drikke kaffe og spille inn strykere, vokal som ikke funker å gjøre når man står i ring i et stort innspillingsrom, og andre pålegg. Noen instrumenter, som Per Tobros bass-spilling ble spilt inn i hjemmestudio, på 2021-vis», avslutter han.
«Gleden og Sorgen» er bygget opp av 10 solide låter om udødelige storheter som Bukowski (Alt er over alt) og Van Gogh (Vincents brev), solidaritet (Om du var min bror), om kjærlighetsforlis (Siste liten), og om et Oslo som våkner til liv. Alt sett gjennom øynene til poeten fra Vennesla som briljerer på dette albumet – helt konge!!
Det låter stort og nært på samme tid, og som vanlig fra denne mannen, vekker albumet en umiddelbar lyst til å komme seg ut av huset og inn på nærmeste konsertscene der man kan oppleve Ropstad og bandet hans live. Noe det heldigvis også skal bli mange anledninger til i nær fremtid.
Det er nemlig ikke uten grunn at et stadig større publikum rundt om i landet trykker Ropstad til sitt bryst, og de energiske konsertene med en reflekterende og karismatisk frontfigur, er en viktig brikke i suksesshistorien.
Vi tok en prat med Erlend om blant annet det nye albumet, inspirasjonskilder og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «Gleden & Sorgen». Kan du fortelle litt om prosessen rundt platen fra start til utgivelse, og litt om hva som er forskjellig på dette albumet i forhold til dine tidligere utgivelser?
Takk! Den platen jeg ga ut i 2021, som jeg kaller for bikkja av praktiske grunner, pådro seg en utsettelse siden det ikke gikk an å turnére med fullt band og produksjon på det tidspunktet jeg hadde tenkt å slippe den høsten 2020. Det skapte et tomrom i programmet mitt hvor jeg i stedet dro på en soloturné og spilte inn et livealbum. Siden et livealbum ikke krever noen låtskriving, så var det godt med tid før, under og etter den turnéen til å skrive nye låter, og da vi gikk inn i 2021 og forberedte å endelig slippe bikkja, så var jeg godt i gang med innspilling og produksjon av «Gleden & Sorgen».
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg er alltid opptatt av at jeg ikke må gå opp tråkket løype som jeg selv har laget. At jeg må finne nye vinkler på skrivingen og innspillingen hver gang jeg skal gi ut album. Men siden alt ble rart i årene 2020 til 2022 så var det best å spille inn tre album på rad i Nabolaget Studio med Roar Nilsen som co-produsent og Øystein Frantzvåg på mix. Jeg ville gjerne åpne opp soundet på denne skiven, spille færre gitar-riff låter og breie meg litt mer med synther og flere triks hentet fra 80-tallet. Jeg startet det hele med en spilleliste som jeg sendte til Roar og vi pratet mye om hvordan vi ikke skulle gå i fella og bare «lage en plate til», slik vi hadde gjort i 2019 og 2020. På den listen var det The Bleachers, Radiohead, Lana Del Rey og mye 80-tall.
«Han er artist for de store formater», terningkast 6/6
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Jeg forsøker å utvikle meg som tekstforfatter og passe på å ikke la meg begrense av den litt trange boksen tekst-til-rockelåt-på-3,5 minutt kan være. Jeg forsøker å si noe om hvordan jeg opplever at denne verden vi lever i er. Noe om hva som er bra, utfordrende og vanskelig i tilværelsen. Håpet er da at noen som hører på kjenner på at vi er flere som har det på samme måte, at jeg kan øke en bevissthet om noe jeg tror det er nyttig å ha en bevissthet på og kanskje se lysere på ting og sette pris på det som gir kjærlighet og glede.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
«Vincents Brev» er jeg glad i. Den føler jeg at jeg klarte å skrive bra. De årene som er utgangspunkt for teksten hvor jeg reiste mye rundt i verden og var litt på let (etter meg selv) var viktige år av mitt liv og jeg har forsøkt å skrive om de årene flere ganger, men denne låten er vel den jeg føler funker best.
«Erlend Ropstad har det kanskje aller sterkeste personlige uttrykket i norsk rock for tida, en markant signaturlyd», terningkast 5/6
Hva er det unike i ditt musikalske univers?
Jeg tror tekstene er ganske unike. Noe det selvsagt blir, når man skriver personlige tekster og deler fra sitt eget liv som låtskriver, men også formen på dem. Hvordan jeg prioriterer ned ting som melodi og rim for å få ting sagt, tror jeg ikke så mange andre driver med. I hvert fall ikke her til lands. Ellers tror jeg rett og slett jeg bare har greid å få til et eget uttrykk, i hvert fall basert på tilbakemeldingene jeg får, så finnes det tydeligvis noe som er en typisk Ropstad-låt. Litt breial rock med ordrike tekster.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Jeg har aldri opplevd skrivesperre, men det er perioder hvor jeg ikke kommer helt inn i «bobla» uten litt anstrengelse og innsats. Pandemien var ikke en bra periode å skrive låter i, selv om det var lite som skjedde på livefronten. Jeg tror det skyldes hamsterhjulet vi alle spant i. Dagene ble like, gråe og lite inspirerende med dystre utsikter og stadig forverring av nyhetene. Jeg tror jeg trenger opplevelser med andre mennesker, omgang med andre mennesker og kjenne på de følelsene og tingene som skjer i interaksjon mellom meg og mine venner og det å få nye bekjentskaper.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, den evnt. «tøffe veien» det ofte er, og hvordan har det vært for deg?
Jeg har holdt på lenge og har spilt mange konserter for veldig få folk i flere år etter starten av karrieren for snart 20 år siden. Jeg har spilt over absolutt hele landet og mange ganger for mennesker som ikke har aning hva det er de har havnet på for slags konsert. Jeg har elsket denne «lange veien» jeg har gått. Jeg har aldri mistet motet over at folk ikke kommer eller hører på, de gangene det var situasjonen, for jeg har aldri hatt den motivasjonen om at jeg en dag skal slå igjennom eller fylle Rockefeller. Jeg skriver sanger, jeg spiller med musikere jeg er glad i, jeg spiller konserter for folk som kjøper billetter for å høre meg og jeg trenger å fortelle disse historiene og formidle denne musikken for å fungere som menneske, så jeg har ingenting å klage over. Elsker denne jobben.
«Norskspråklig rock på sitt beste – bølgende, brennende og til dels brutalt biografisk», terningkast 5/6
Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg tror det at jeg føler meg hjemme på scenen er en av de tydeligste fordelene med min personlighet med tanke på hva som skal til for å gjøre denne jobben. Jeg er nok en uredd type. Den satsen jeg tok på hoppkanten rundt 2005, da jeg på en måte bestemte at «nu jävlar» er ikke noe man kan gjøre om man er en redd type. Jeg var småbarnsfar og 10-12 år eldre enn alle andre debutanter på den tiden og Napster og Pirate Bay var der folk fikk musikken fra. Etter det har det bare blitt lettere.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang og hva er din musikalske bakgrunn?
Fiolin som 8-åring. Var innom et orkester men den karrieren tok en brutal slutt da jeg var 11. Instrumentet overlevde så vidt, men harpiks ble knust i veggen. I mitt barndomshjem var det klassisk musikk som dominerte og begge mine foreldre og begge min søsken lærte seg å spille instrumenter. Jeg oppdaget en The Beatles-plate i samlingen til min far og fikk noen innspilte kassetter med Bruce Springsteen på et tidlig tidspunkt. Etter det ble jeg besatt av idéen om å spille gitar. Selv de første turene opp på en scene på skolen eller kulturskolen elsket jeg, så jeg skjønte egentlig allerede da at jeg skulle bli en sånn fyr jeg er nå. Selv om jeg tok lange omveier hit.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Vel, her er det mange ting å fortelle om, men jeg tror jeg velger den historien om at jeg hadde startet å skrive sanger på norsk for 10 år siden. Jeg var ekstremt redd for at det skulle bli kleint, som fort kan bli en stor frykt når man skal skrive på norsk. Jeg hadde ikke spilt inn noen ting ennå, men en radiostasjon i Kristiansand inviterte meg til å komme å spille på en sommer-radio scene de hadde rigget på fiskebryggen, og jeg tenkte jeg skulle teste de nye låtene ingen hadde hørt før der. Siden jeg regnet med at det ikke kom til å være så mange publikummere. Jeg fikk rett, det var ikke mange publikummere til stede, men Jan Eggum hadde vært gjest rett før jeg gikk på. Så han satt der. Det var litt hardt tenkte jeg, at en av mesterne i faget på en måte skulle være panelet som avgjør om dette funker eller ikke – men han var veldig fin. Veldig positiv og har backet og fremsnakket meg ved flere anledninger siden, så den opplevelsen er jeg veldig glad for i dag.
«Dans inn i natta med Erlend Ropstads nye mesterverk», terningkast 5/6
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mange. Jeg ender ofte med å trekke frem alle mine svenske favoritter når jeg får dette spørsmålet; Maggio, Winnerbäck, Thåström, Melissa Horn, Laleh. Grunnen er at de skriver sanger så jeg føler jeg blir kjent med som mennesker ved å høre musikken. Ikke mange norske artister får til det her, men flere har kommet til i det siste også i Norge. Jeg liker og blir inspirert av låtskrivere som forteller sine historier og sine betraktninger i tradisjonen til Dylan, Springsteen, Lou Reed og PJ Harvey. Jeg blir mindre interessert jo flere låtskrivere som er involvert i prosessen, som regel.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
For tiden er det grilling som gjelder. Go-to grillrett er en jeg lærte av Erik Faber for 100 år siden med sjampinjonger man knekker stilken av og fyller med fetaost, olivenolje og hvitløk. Enormt godt til grillet oksekjøtt og Rolling Stones på en liten bluetooth-høyttaler.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
I følge Josh Homme sporadiske mellom-låt snakk under QOTSA-konserten på Quart i 2001 så har han aner fra Homme i Valle i Setesdalen, og da er dette et enkelt spørsmål. Jeg konkluderer med at han er litt norsk, og tenker at et par uker i studio med jam der i ørkenen med han og noen venner, kunne vært peak karriere for meg. Lett.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2022?
Korona-perioden snublet jeg greit gjennom egentlig. klarte meg bra, fikk spilt konserter og spilt inn og utgitt flere album. Resten av 2022 er først og fremst festivalene denne sommeren og klubbturnéen denne høsten. Jeg skal forsøke å ikke spille inn noe nytt album i år.
