Heartworms debutalbum «Glutton for Punishment» er en kompromissløs utforskning av mørke stemninger, drevet av Jojo Ormes intense vokal og en gjennomgående følelse av uro.
Orme, som vokste opp i Cheltenham og tilbrakte deler av ungdomstiden i fosterhjem, har en bakgrunn preget av isolasjon og motstand.
Dette merkes i musikken. Hun henter inspirasjon fra gotisk rock og post-punk, men tilfører en teatralsk dimensjon som skaper et helt særegent uttrykk.
Albumet er produsert av Dan Carey, kjent for sitt arbeid med Fontaines D.C., Squid og Wet Leg. Han har en unik evne til å fange rå energi i musikken og lar Heartworms særpregede uttrykk få full kraft. Det hele føles umiddelbart, nesten desperat, som om musikken presses ut av en indre kraft.
Åpningen «In The Beginning» er en kort, nesten filmatisk intro som setter stemningen med svevende synther og en underliggende uro. Deretter følger «Just To Ask A Dance», en låt med pulserende bass og huggende gitarer som gir en rastløs og dirrende energi. Ormes stemme ligger et sted mellom messende og utålmodig, og det er noe nesten manipulerende ved måten hun formidler teksten på.
«Jacked» tar en mer aggressiv vending med industrielle gitarer og en rytme som driver låten fremover som en motor. Det er klaustrofobisk, men samtidig suggererende. Her merkes også Careys produksjon tydelig. Låten føles både kaotisk og kontrollert på en måte få andre kunne ha gjenskapt.
Med «Mad Catch» senkes tempoet, men ikke intensiteten. Låten har en hypnotisk rytme som trekker lytteren inn i en spesiell tilstand. Tekstene reflekterer en følelse av fremmedgjøring, et tema som ofte går igjen i Ormes låter.
Så kommer «Extraordinary Wings», et av albumets mest storslåtte øyeblikk. Den bygger seg sakte opp fra en skjør begynnelse til et refreng som nesten brister under sin egen emosjonelle vekt. Her får Ormes vokal virkelig skinne, og det er vanskelig å ikke trekkes inn i dramaet hun skaper.
«Warplane» er kanskje albumets mest narrative låt. Orme, som har en sterk interesse for militærhistorie, bruker bildet av en ung Spitfire-pilot for å fortelle en historie om skjebne og tap. Musikalsk er låten intens og skarp, med en rytme som nesten etterligner lyden av en motor i full fart.
«Celebrate» skiller seg ut som et av albumets mest fengslende øyeblikk, men på Heartworms egne premisser. Til tross for tittelen er låten alt annet enn oppløftende. Den bærer en sarkastisk undertone, der feiringen føles mer som en desperat handling enn en genuin glede. De drivende trommene og gitarene bygger opp en intensitet som til slutt slippes løs i et nesten manisk klimaks, mens Ormes vokal veksler mellom monoton kontroll og et utbrudd av rå følelser. Dette er en låt som balanserer på kanten av glede og sammenbrudd.
Mot slutten av albumet kommer «Smugglers Adventure», en låt som føles som et ekko av klassisk post-punk, men med en rå nerve som gjør den til mer enn en hyllest til sjangeren. Den bygger seg gradvis opp til et punkt hvor alt truer med å kollapse, men Orme holder det akkurat samlet nok til at intensiteten blir oppslukende i stedet for kaotisk.
Til slutt kommer tittelsporet «Glutton For Punishment», en naken og nesten resignert avslutning. Produksjonen er lo-fi, noe som gir den en følelse av å være et notat, en siste bekjennelse før alt forsvinner.
«Glutton for Punishment» er et album som konfronterer, presser og krever noe av lytteren. Orme og Carey har sammen skapt et album som føles som en blanding av angst, selvforakt og en merkelig, nesten hypnotisk skjønnhet.