Akkurat når du trodde at nasjonens krenkehysteri hadde nådd toppen, inviterer Anti-Lam Front til en 40 minutter lang krenkefest.
Sagt litt mer presist; det som kan bli en krenkefest. For mange får unngjelde når punk-bandet sveiver i gang kjeftamentet. Chand, Tommy Steine og Donald Trump er noen av de tydeligste eksemplene, der spesielt sistnevnte rives verbalt i fillebiter på «Fineste Donald». Lite kontroversielt og på sett og vis politisk korrekt, men Anti-Lam Front´s uhøytidelige og humoristiske skråblikk på den amerikanske presidenten er nok den feteste Trump-dissen vi har hørt så langt. Like artig er ikke låten som radbrekker Anders Anundsen, en politiker som for lengst er ute av det offentlige ordskiftet, men «Sirkelmoralisme» er uansett albumets høydepunkt. Her viser Anti-Lam Front hva som bor i de på et intellektuelt plan. Ja det er en morsom tekst, som det aller meste fra bandet, men «Sirkelmoralisme» er utstyrt med et underliggende alvor som sørger for at satiren ikke bare blir humreverdig.
Anti-Lam Front presenterer sin 20+5 spilleliste
Gratulerer med skive! Fortell oss litt om prosessen og arbeidet med albumet?
Takk. Prosessen var først og fremst lang. Vi startet innstillingen allerede sommeren 2016, men da Elling brakk fingeren i en grusom bedriftsfotball ulykke ble ting satt på vent, og vi kom ikke ordentlig i gang igjen før i fjor sommer. Platen ble innspilt i Nautilus studio, som også er øvingslokalet vårt, og vi gjorde alt selv. Vi hadde med andre ord ubegrenset studiotid, noe som først og fremst er et voldsomt privilegium, men som også kan føre til at innspillingen trekker i langdrag. Plutselig skulle studioet pusses opp, vi fikk en deadline å forholde oss til, og etter et par hektiske uker i august ble vi ferdige. Rent kreativt var prosessen veldig grei, vi hadde masse låter klare og klarte å styre unna de verste uenighetene. Logistisk sett var det mer utfordrende, da vi var i tjueårene kunne livet settes på vent under plateinnspilling – nå har vi barn og arbeidsgivere som ikke liker å bli satt på vent.
Vi må rydde en ting av veien med en gang; hva er greia med Tommy Steine og Chand?
I juli 2011 publiserte Trønder-Avisa saken «Trippel lykke for Camilla (9)». Den handlet om en jente som først hadde fått en fisk, og så tilfeldigvis møtt Chand på butikken før hun – tro det eller ei – hadde fått enda en fisk. Trippel lykke der altså! Artikkelen var ledsaget av et bilde av en stolt niåring som holder opp en fisk med den ene hånden mens hun blir gratulert av Chand med den andre. Bildet, som prydet to kvadratmeter av Erlends kjøkkenvegg i mange år, har blitt et symbol på hvor lavt listen for hva som har nyhetsverdi faktisk kan legges. Så det handler egentlig ikke om Chand. Tommy Steine er bare et eksempel på en type som har voldsomt behov for å vises uten å ha noe å komme med. Låten Tommy handler ikke om han, altså – bare så det er sagt. Vi vet ikke hva han synes om samer.
Dere har en herlig, til tider useriøs, tilnærming til musikk og tekst. Har dette blitt til ved en tilfeldighet eller gjenspeiler det medlemmenes personligheter?
Det er nok definitivt alternativ B. Lite er mer komisk enn band som tar seg selv høytidelig. Selv om seriøsitet er påkrevd i enkelte situasjoner, for eksempel når du skal evakuere en brennende bygning på effektivt vis, så er det ofte ganske kjedelig. Men vi har nok en seriøs tilnærming til useriøsiteten vår, det er umulig for oss å ikke fjase og tulle, men samtidig vil vi jo at det skal høres bra ut.
Hvordan er det å være et punk/rockeband i dag? Hva er spesielt fett, og hva er spesielt utfordrende?
Å være et punkband er helt topp. Ikke bare får du spille i band, du får også spille musikk i den objektivt sett beste sjangeren. Punk-publikummet er generelt over snittet engasjerte på konsert, de siste årene har det vokst frem en ny scene med røtter i nittitallspunken, og bandene unner hverandre å gjøre det bra, det har ikke alltid vært tilfelle. Utfordringen ligger vel først og fremst i å få den oppvoksende slekt til å skjønne at de bør begynne å interessere seg for denne edleste av alle kunstformer.
Anti-Lam Front – Så leng det gikk bra (Big Day Records 2018)
Nevn 2-3 sentrale inspirasjonskilder som kan beskrive Anti-Lam Front?
Vanskelig å komme utenom NOFX – meloditeft og fjas med substans, selv om den av og til er godt gjemt, og Bad Religion – meloditeft og alvor, der med dårlig skjult substans. Vi kunne ramset opp ganske mange flere Fat Wreck- og Epitaph-band – musikalsk er vi nokså preget av å ha vært tenåringer på det glade nittitallet.
To låter fra 20+5 spillelisten deres skiller seg klart ut; Stein Torleif Bjella´s «Heidersmenn» og Gode Ord Dør Sist med «Kua». Fortell oss litt om hva som ligger bak akkurat disse valgene?
Vi anser veien mellom skatepunk og akustisk visesang som kort, mye på grunn av vår hang til å spille punklåter på kassegitar i hyggelige selskap. Vi setter også pris på en god tekst. Stein Torleif Bjella kom fra intet med en debutplate Norge knapt hadde sett maken til. Det er en kunst å skrive totalt upretensiøse låter om kjærlighet og svik på norsk, og ingen gjør dette så bra som Bjella. «Heidersmenn» er et av mange gode eksempler på dette. Vi tror også at han har en god dose DIY-mentalitet, og det liker vi.
GODS har gjort greia si i tjue år, og den greia har de gjort voldsomt bra. Tekstmessig har de lagt listen både høyere og litt til siden for andre – «Kua» er en fantastisk bra tekst som handler om fordommer, og om det å bli satt i bås og kategorisert. En tematikk som ikke akkurat er ukjent i punkmiljøet heller, og så er de to usedvanlig bra fyrer. I tillegg har Trond Wiger vært kåret til årets fylkeskunstner i Trøndelag, og vi anerkjenner egentlig ingen andre autoriteter enn fylkeskommunen når det kommer til rangering av musikk og musikere.
Dere hører åpenbart mye på drivende gitarbasert musikk, så derfor skal dere få en liten utfordring: nevn 1stk norsk «guilty pleasure» hver innenfor en av følgende sjangre; electronica, rap, pop?
Vi er for gamle til å ha GUILTY pleasures, vi liker de låtene vi liker og bryr oss ikke veldig mye om hva andre tenker om det. Men vi har prøvd å plukke ut en låt hver som vi enten tror er lite kredibel, eller på et eller annet vis bryter veldig med det vi ellers identifiserer oss med musikalsk:
Erlend: Karpe Diem – Snøhvit
På skiven spiller også tidligere justisminister Anders Anundsen en aldri så liten birolle. Hvor politiske er Anti-Lam Front, og hva vil dere betegne som verdige kampsaker for dere?
Vi er svært «politiske» i den forstand at vi har meninger om forskjellige ting som skjer i verden. Vi er for eksempel ikke tilhengere av etnisk rensing, men hvis det skulle forekomme vil vi i klartekst si at vi synes det var dumt – absolutt en verdig kampsak. Selv om vi er tilhengere av klassiske, trauste verdier som solidaritet og rettferdig fordeling har vi ikke forpliktet oss til å hele tiden velge de viktigste kampsakene – småskalaidioti kan også inspirere. Når det gjelder Anundsen – han var JUSTISMINISTER I NORGE og han valgte heller å støtte seg til en upublisert eksamensoppgave som underbygger hans syn på ruspolitikk enn å forholde seg til mengdene av solid forskning som sier noe helt annet. Det er voldsomt frustrerende å være vitne til at folk med makt slipper unna med å forkaste empiri av taktiske årsaker.
Folkeopplysningen (NRK). Tidligere justisminister Anders Anundsen om ruspolitikk.
Hva står igjen som den absolutt feteste giggen dere har hatt foreløpig og hva gjorde den såpass minneverdig? Hva er drømmen å oppnå som Anti-Lam Front på en konsertscene? Noen spesielle plasser/scener dere drømmer om å opptre på?
Det artigste hittil er nok releasekonserten i Oslo. Når du synger på trøndersk tenker du ikke nødvendigvis «dette kommer de til å like i Oslo», men på Vaterland følte vi virkelig at vi var på hjemmebane – vi gjorde en bra gig foran et herlig publikum. Og så er det så sykt mye artigere å spille konserter nå som folk har hørt låtene på plate, og i hvert fall gjør ærlige forsøk på å synge med. Drømmen må kanskje være å få spille på en av de svære sjangerfestivalene – for eksempel Punk Rock Bowling eller Punk Rock Holiday. Ikke veldig realistisk for et band som synger på trøndersk, men dere spurte om «drøm».
Etter massivt press fra opinionen har folket bestemt at dere skal ha ny vokalist. Dere får bare velge mellom Chand, Tommy Steine eller Olemic Tomessen. Hvem velger dere og hvorfor?
Tommy Steine viste på 71 grader nord at han har såpass mye høydeskrekk at han begynner å hylgråte bare han går opp en litt bratt bakke, det orker vi ikke å forholde oss til, så han blir det i hvert fall ikke. Hadde det blitt Olemic Thommessen hadde folk laget for mange lavkvalitetsordspill på det med «mic» og det faktum at han er vokalist. Kjedelig i lengden. Vi går for Chand, men vi kan ikke love at han får skrive tekster.
