Fredag 5. juni slapp Vaarin EPen, «Bitter Taste Of Goodbye» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Vaarin har et talent av de sjeldne; Bare hør på tekstene hennes, melodiene, stemmen og for ikke å snakke om formidlingsevnen hennes. Det er som en åpenbaring og en opplevelse av en annen verden – hun berører på en måte som ikke er alle forunt. Når man hører Vaarin synge låtene sine, og samtidig tenker på at hun faktisk så «døden i hvitøyet» for kun få år siden blir man bare enda mer berørt av musikken hennes fordi man på en måte kan føle «alvoret» i låtene hennes enda nærere i hennes vakre melankolske verden. At det hun har opplevd har vært med på å prege låtene hennes og måten hun formidler dem på er det ingen tvil om. Her snakker vi om et unikt talent i samme kaliber som Susanne Sundfør, Ane Brun og Aurora. Bare vent til «verden» oppdager Vaarin. Da vil de også trykke henne til sitt bryst og gi henne plass i sitt hjerte.
EPen hennes inneholder fire sterke spor, og som toppes av mesterverket, «Bitter Taste Of Goodbye» med en helt fantastisk musikkvideo til som du kan se litt lenger ned på siden her.
La oss innrømme vår utilstrekkelighet med en gang. For uansett hvordan vi setter sammen våre nøye utvalgte ord om Vaarin, så kan ingen ord nøyaktig beskrive hvor kraftfullt og opprørende Vaarin blottlegger sjelen din.
Kanskje slik: Scenen fra Den Lille Havfruen, når havheksen Ursula suger Ariels stemme ut av henne, bare baklengs. Vaarin får sjelen din til å strømme gjennom deg, ved å blottlegge sin egen.
I en alder av 23 bærer denne kvinnen en eleganse de fleste av oss aldri vil oppnå. Som et renessansemaleri, en fransk soloppgang, eller en gammel Hollywood-diva. Vårin Strand har en gammel og elegant sjel. Du ser det i måten hun går på, måten hun opptrer på, i hver eneste bevegelse, stilen, og i musikken hennes.
«Du skulle sett min mor! Da ville du forstått. Hun er kunstner og vi bor i et veldig gammelt hus fra 1700-tallet. Mamma kler seg som om hun er fra en annen verden og tid.»
Vaarin stråler når hun blir spurt om hvor hun har hentet sin estetiske sans fra. Det gamle huset hadde et Rhodes-piano i garasjen. «Det har en sånn gammel, varm lyd. Jeg snek meg ofte ut om natten for å spille i et par timer, for så å liste meg forsiktig tilbake til sengen om morgenen, slik at foreldrene mine ikke merket noe.»
Varme er et viktig tema i Vaarins musikk. Etter å ha sluppet det kritikerroste debutalbumet «Even If I Staretd Seeing Rainbows» i 2018, er hun nå ute med firespors EPen som bærer idéen om det menneskelige pakket inn i levende lyder og en ærlig vokal. Hun bruker ofte ordet autentisitet når hun snakker om dem;
«Jeg vil at du skal føle instrumentene. Sangene mine skal ikke bare være elektroniske og kalde. Mathias Wang, produsenten min, har forstått hva jeg ville med denne EP’en. Samtidig har han en autentisk tilnærming til popmusikk. Musikken min må være ærlig, du må sense detaljene uten at vokalen mister fokus. Det hele må være levende.»
Det er vanskelig å forstå at Vaarin ikke er skolert i klassisk musikk (selv om hun tok noen timer i kveding(!)). Og om ikke disse temaene var ladet med nok følelser fra før, fyller Vaarins stemme dem med den tidløse og gripende omtanken fra en som føler på alt. En som bringer oss tilbake til begynnelsen.
Eller kanskje sånn som det her: Du tror at kroppen din har det bra, men så prøver du yoga for første gang – og kroppen din verker. Etter en stund finner du ut at det ikke er yogaen som gir deg vondt i kroppen, men at du ligger og slenger på sofaen hver dag. Vaarin er den litt ubehagelige yogaposituren, som viser deg hvordan du egentlig skal føle deg i kroppen, og at det å komme seg ut av dårlige vaner gjør vondt i begynnelsen, men det er verdt det.
Å høre Vaarin synge og se henne opptre er ikke bare komfortabelt. Hun treffer noe i deg som du trodde du hadde gjemt og glemt bort, sånn at du ikke trengte å deale med det.
«Noen ganger prøver jeg å ikke gjøre det, for det er følelsesmessig utmattende, men jeg klarer ikke å undertrykke det.» – Vaarin
Vaarin kan åpne deg på vidt gap, og hun kommer til å gjøre det – og det rare er at selv om det føles grusomt og sårbart, er det også godt, rensende og sannferdig. Nyt følelsen av å bli sett. Blottlegg sjelen din med EPen «Bitter Taste Of Goodbye.»
Vi tok en lang prat med Vaarin om blant annet den nye EPen og planene videre fremover.
Vaarin: «Bitter Taste Of Goodbye»: Internasjonalt format – Terningkast 5
Gratulerer med EPen, «Bitter Taste Of Goodbye». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?
Tusen takk NPS! «Bitter Taste of Goodbye» er et resultat av mine to siste år med samarbeid med ulike produsenter i Oslo, Bergen og London. Disse fire låtene er plukket ut som en «startpakke» på mitt nye musikalske kapittel som begynner nå. «Chasing Happy» ble til i løpet av min aller første tur til Bergen sommeren 2018 og det var faktisk min første ordentlige session hvor jeg skrev en hel sang med noen andre enn meg selv og mitt gamle Rhodes-piano. Det var litt skummelt og jeg kjente meg litt malplassert i begynnelsen, men Askjell Solstrand (som jeg skrev låten med den dagen) åpnet meg som en bok og fikk meg til å uttrykke noe på «bestilling», det er jo ikke jeg vant til. Jeg var redd jeg kom til å holde tilbake.
Jeg husker godt at Askjell begynte å spille så nydelig på piano, som han alltid gjør. Jeg synes han har en helt spesiell tone og touch. Det ble skikkelig «stemning» i rommet og vi begynte å snakke om livet, både om dagligdagse ting og etter hvert dypere temaer som vi begge følte på. Vi skjønte at vi kom til å skrive en slik låt den dagen, en trist – men håpefull en. Jeg var jo litt nervøs da jeg skulle synge og det påvirket sikkert rommet på den måten at det ble en ekstra nerve i uttrykket. Ordene kom i det vi snakket og vi hjalp hverandre mens vi kastet ball om ordspill og den tekstlige fargeleggingen. Vi skrev låten i løpet av to dager i studio og spilte inn både vokal og piano. En liten funfact er at det faktisk er det første opptaket av vokal og piano som endte opp på utgivelsen – vi endret ingenting ved det.
Jeg husker at jeg kom tilbake til hotellrommet etter at låten var ferdig og gråt litt. Mest fordi det var fint og overveldende at jeg hadde kommet meg igjennom dagen og hatt det så fint med Askjell. Jeg tror, etter flere skriveturer, at jeg nå har funnet ut mer og mer av hvordan jeg liker å jobbe, hva jeg liker og ikke liker, hvordan kommunisere musikk gjennom samtaler og generelt å samarbeide med andre. Det tar litt tid for meg før jeg er trygg i et rom, og jeg er uendelig takknemlig for at Askjell og Bergen tok meg så godt imot – så jeg fortsatte å dra til Bergen.
«Palace Square», «Lovers In Memory» og «Bitter Taste of Goodbye» kom til verden ved at jeg hadde sessions med Mathias Wang og vi fant en fin musikalsk kjemi. Han skjønner noe i meg, som jeg ikke er sikker på at jeg skjønner selv engang. Vi skrev «Bitter Taste of Goodbye» låten sammen, bare vi to, og akkurat den turen til Bergen endte også opp med å bli veldig spesiell for meg. Jeg satt nemlig i studio i Bergen mens jeg fikk en melding av en venn som sjokkerte meg. Vennskapet var komplisert og meldingen var avslutningen på det hele! Dette startet samtalen, dialogen og tematikken til låten. Jeg stod midt i hendelsen og klarte ikke annet enn å dele det med Mathias og så endte vi opp med å lage musikk ut av det. Han tok opp mange slags mulige lyder, både tromming på ulike møbler og fikling på ulike kjøkken-gjenstander. «Bitter Taste of Goodbye» er en form for dokumentasjon av den følelsen jeg hadde der og da og Mathias fremhevet det tunge, vonde og såre med historiene jeg fortalte han. Han er ekstremt dyktig til akkurat det, og han får frem det beste i meg.
På «Palace Square» fikk vi med oss Edvard Tronstad som er musiker, låtskriver, produsent og musiker-venn av Mathias. Han er en vanvittig trygg, dyktig og lyttende låtskriver. I det vi ankom studio og begynte å snakke gikk det raskt for oss å finne et tema å jobbe rundt – nemlig gardeball! Deretter fant vi gitarriffet og lagde låten nærmest akustisk før vi spilte den inn og ferdigstilte produksjonen. «Lovers In Memory» ble til i løpet av en av de siste turene mine til Bergen og den har jeg skrevet sammen med Mathias og Bjarte de Presno Borthen/ DePresno. Bjarte har hatt en finger med i alle låtene på EPen, da han er et tekstlig vidunder. Han er super-kreativ, varm og et geni når det kommer til ord, melodi og feeling. Han er en skikkelig ordsmed. Jeg er så glad for at han har gitt så mye av seg selv for denne EPen og min karriere generelt. Jeg vil benytte min mulighet til å si: Takk Bjarte!
Innspillingsprosessen foregikk i studio i Bergen og jeg pendlet frem og tilbake dit noen ganger før låtene var ferdig innspilt. Deretter ble de sendt til mix hos Anders Bjelland og mastering hos Morgan Nicolaysen.
Hva handler denne EPen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Jeg tror at hver låt representerer en følelse hos meg som jeg har kjent på de siste årene og som i det store bildet er en del av meg. Som den første låten «Palace Square» som er kald, blå og svevende. Den låten er en liksom-Disney låt. Den er drømmende, åpen og «valsete». Mine besteforeldre klarte å danse vals til den til og med, og sangen skal visualisere historieforløpet mitt den kvelden jeg selv var på gardeball.
Jeg anser meg selv som svært åpen og liker å drømme meg bort i fantasier og mister noen ganger taket på realiteten. Låten handler jo også om å ha det fint en kveld på Palace Square og danse sammen, ikke krangle, dømme eller planlegge noe mer. Låten er basert på en scene i mitt liv som har skjedd i virkeligheten, men låten betyr mer for meg enn bare akkurat denne scenen. «Lovers in Memory» er låten som utspiller seg gjennom et imaginært fotoalbum oppe i hodene våre.
«Chasing Happy» er låten som bærer det håpefulle i meg. «Bitter Taste of Goodbye» er låten som handler om det mørkeste i en relasjon; svik, og menneskers/samfunnets mørkere sider. Sammen er de fire låtene en blanding av ulike scener fra mitt eget liv dratt ut til nye dimensjoner og hver og en av dem representerer en følelse inni meg.
EPen er også en overgang, en bro, til noe nytt. Jeg har gitt ut et debutalbum med en distinkt lyd og som er ganske ulikt disse nye låtene. Nå begynner nye kapitler. Denne EPen ser jeg på som en bro til alt som kommer, og den viser ulike fasetter av meg og historiene mine. Det blir ufattelig spennende.
Hokksunds største eksporthåp innen kvalitetspop har oppdatert seg
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
Lydbildet er en mix av autentiske instrumenter og et moderne kunstverk. Jeg ser på produksjonen mer som kunst enn som musikk i grunn. «Chasing Happy» inneholder nesten bare et piano og vokal som er spilt inn med en livefeeling i studio, for å catche nerven. «Palace Square» er gitardrevet, luftig og drives fint av stemningene og bildene. «Lovers In Memory» er den mest upbeat, bassete, groove, rå, tunge men luftige og den låten som er mest «dramatisk». Den bærer det store temaet kjærlighet fint synes jeg. «Droppet» du hører i låten, når fraseringene «Lovers in Memory» gjentas, er hundre lag av min stemme og vibrato som gir illusjonen til et hammond-orgel. Det synes jeg er gøy!!
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra EPen?
Ååå..hm, det er vanskelig. Sannheten er vel at jeg har et spesielt forhold til alle, men «Chasing Happy» er den låten hvor jeg måtte grave inni meg og lete etter følelser jeg hadde gjemt litt vekk, eller var redd for. I tillegg var det den låten som egentlig var starten på denne nye boken.
ai, ai – dette smaker fugl! For dette er virkelig nydelig, både musikalsk og visuelt
Hva føler du er det spesielle i Vaarin sitt musikalske univers?
Jeg tror det er vanskelig å se slike ting selv, men jeg føler meg veldig hjemme i det som er ekstra melankolsk. Jeg føler meg hjemme når jeg står på scenen og får se publikum i øynene og vise dem alle følelsene mine – da føler jeg at jeg virkelig har en funksjon og verdi! Jeg er ekstremt opptatt av kommunikasjon på scenen og i studio. Det må være slik at jeg føler det, eller så blir det ikke bra nok. Jeg skal formidle noe, men om det trenger igjennom til folk vet jeg ikke.. Vanskelig spørsmål…
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vil beskrive meg selv som introvert, en glad og ettertenksom person. Jeg bruker mye tid på å tenke, mer enn jeg gjør på å gjøre. Jeg lever mye oppe i mitt eget hodet og tar inn mange inntrykk. Jeg vil si jeg har høye mål og liker å få andre til å føle seg forstått. På fritiden kan jeg finne på litt av hvert. Jeg er glad i å se på estetiske filmer, ofte franske, eller krim. Jeg elsker Poirot og Miss Marple. Jeg har de siste årene ikke klart å finne så mye fritid, da fritiden også blir fylt opp av musikk. Være i studio, dra på skolen, skrive tekst eller planlegge en idé. Jeg tror jeg må ta litt mer vare på fritiden fremover.
Treffer deg med sårbarhet, bitterhet, sort og mørke
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte med musikk som 14-åring da jeg fikk en helt spesiell konfirmasjonsgave av mine foreldre. Konfirmasjonsgaven var å dra i studio med etablerte musikere og spille inn en CD. Dette var starten på min musikalske interesse og noen av musikerne jeg møtte i studio den gangen ble med meg videre i karrieren. Jeg har vært heldig som har fått jobbe sammen med flinke musikere siden jeg var så ung og uerfaren. En av dem, Thomas Eriksen, ble min med-produsent på mitt debutalbum.
Studio-jobbingen gjorde meg inspirert og drømmende. Jeg skrev flere låter hjemme i stua med pappa på gitar. Og det var et høydepunkt når pappa bygde musikkrom i garasjen og plasserte en Rhodes der. Jeg begynte tidlig å uttrykke følelser gjennom musikk, mer enn ved å snakke med venninner om tankene mine.
Min musikalske bakgrunn er egentlig drevet av nysgjerrighet og mest på egenhånd. Pappa lærte meg litt gitar og piano som barn og vi spilte og sang mye sammen. Han spilte i rockeband som ung og fikk vist noen av interessene sine ved å spille med meg. Det var fint for oss begge! Jeg gikk på teater, sang i kor og lærte meg kveding, og disse aktivitetene ga meg selvtillit til å stå på en scene og synge.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det er mange! Jeg husker spesielt godt at jeg sang i min venninnes begravelse, det kommer til å sitte innerst i hjertet mitt for evig. Men, jeg sang nylig på den norske ambassaden i Berlin og den konserten var min første utenlands og det føltes viktig og stort for meg. Begge deler er minneverdige av ulike grunner..
Sofistikert pop fra Vaarin
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg hørte mye på jazz som barn, er vokst opp med CocoRosies musikk i bilen på vei til skolen. Jeg har alltid elsket Susanna Wallumrød og hvordan hun uttrykker seg og lager musikk. Mamma og pappa hadde platespiller og eksponerte meg for mye forskjellig type musikk. Jeg ble forelsket i Susanne Sundfør og Ane Brun tidlig og er oppvokst med disse som idoler. Jeg elsker formidlingen og stemmene deres…
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden og hvorfor?
Det ekstremt mye bra!! Den siste tiden har jeg hørt mye på nyere musikk som Red Moon, Marthe Wang og den nye platen til Sondre Lerche. Jeg har også dukket ned igjen i gamle spor, mange av de hører jeg på daglig.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg er usikker på om jeg har opplevd noe sprøtt eller spesielt, jeg synes jo alle live-opptredener er morsomme og jeg liker veldig godt å snakke med folk som har hørt på etterpå, for å få tilbakemeldinger, enten ris eller ros. Forresten var det spesielt å synge med Drammen Symfoniorkester i Drammens Teater for noen måneder siden – det var rått.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
En som jeg alltid har drømt om å samarbeide med er Sivert Høyem, han har en fantastisk nerve i stemmen. Kunne også tenkt meg å lage plate med Morten Qvenild, han har et helt spesielt særpreg i det han gjør som jeg liker ekstra godt.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Et barndomsminne og pleasure er «What’s In It For Me» av svenske Amy Diamond, som slo igjennom med denne godlåten i 2005. Her ligger det nok noe nostalgi i bunn, men dette er en låt jeg alltid kommer til å elske.
Her kommer en liten utfordring hvor du må bevege deg et godt stykke unna din egen sjanger. Kan du nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, vise, EDM, punk, country/americana, hiphop, soul/R&B, folk eller klassisk/opera?
Da må jeg nesten nevne «Styggen På Ryggen» med OnklP & De Fjerne Slektningene, «Stjernesludd» med Dumdum Boys og «Far sin hatt» med Terje Nilsen. Sangene har en dybde som jeg kan identifisere meg med. Egentlige geniale sanger.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg drømmer å spille på en av de store festivalene i Norge, det hadde vært moro. Jeg elsker å opptre på Drammen Teater fordi det er Norges vakreste teater og et sted jeg har bare gode følelser knyttet til.
Artister blir berørt av coronavirus med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og hva gjør du for å få dagene til å gå?
Jeg får jo ikke gjort det jeg liker aller best, synge live for folk, se de i øya og snakke med dem. Jeg lager musikk, jeg koser meg med gamle filmer og jeg tar det med ro.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Planene mine videre er å gi ut noen overraskelser i sommer, og begynne å planlegge noen konserter om det blir mulig. Jeg håper det blir mulig å samles og begynne å spille litt igjen – det trives jeg veldig godt med. Jeg satser på å lage enda mer musikk og ferdigstille flere låter før året er omme. Jeg er veldig veldig spent.
