Myra» er fortellingen om skapelsen av nytt liv, endeløs glede og varm harmoni. Bunnløs og ærlig kjærlighet. Mellom mennesker, til naturen. Spektakulære norske fjorder som bader i solskinn, ærbødigheten ovenfor de gamle trærne i skogen. De som sakte vaier i vinden og har vært tidsvitner i hundrevis av år. Men «Myra» er også historien om døden, om forråtnelsen og om mørket som til slutt vil omfavne oss alle.
Assosiasjonene det musikalske og visuelle skaper (hittil begrenset til Christer Karlstad´s maleri), samt de åtte titlenes oppbygging som et dikt, gjør at «Myra» knyttes tett opp mot litteraturen og billedkunst. Instrumenteringen kjennes jordnær og analog, samtidig luftig, nærmest svevende. Bruken av strykere iblandet støyende droner gjør at musikken umiddelbart får et filmatisk trekk over seg.
Fraværet av vokal og tekst, der man gjerne finner mest tolknings-grunnlag, gjør at lytteren er nødt til å skape egne bilder, en egen versjon av historien. Dette er selvfølgelig ikke et særtrekk ved Spurv, det er noe all instrumentalmusikk arbeider ut i fra. Det som gjør at Spurv lykkes med dette albumet kan oppsummeres med to usexy ord; gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Sett uten i fra virker det som om Spurv er bevisst sin påklistrede sjangers begrensninger og utfordrer disse med presisjon og balanse.
Det hele er grandiost, men føles ikke vulgært. «Myra» er intelligent og utfordrende, men samtidig universell. «Og ny skog bæres frem», den første smakebiten som ble sluppet fra skiven bør bli et skoleeksempel på hvordan et arrangement skal se ut. «Fra myrtempelet» er såpass massiv i all sin stillferdighet at den vil få Hans Zimmer til å rødme. «Allting får sin ende, også natten» er albumets beste spor, og vil ta deg med på en reise gjennom sorg, uro og fortvilelse, men også til slutt forståelse og aksept.
«Myra» i sin helhet føles rett og slett ikke som et album som kan plasseres i denne (noe bortgjemte) postrock-kategorien og la det være med det. Spurv har gjort lurt i å utbrodere landskapet ved å gi lytterne små musikalske pusterom, som muligens ikke oppleves som en høydare isolert sett, men som er med på å tegne et fullere bilde. Enten det gjelder samples av en sildrende bekk eller Tore Ylvisåker´s støyete synth, er dette med på å øke forståelsen av det øvrige, og gjøre totaliteten dynamisk og spennende, og man hører og oppdager nye elementer i et svært detaljrikt musikalsk landskap selv ved mange gjennomlyttinger. Albumet bryter barrierer sjangermessig, men føles også som et bredere kunstnerisk verk enn det rent musikalske. En konseptuell bragd.
