«Lille monkey. Du er neger kom deg vekk», synger han.
«Coffey» er en rystende låt, men den er først og fremst nødvendig.
At Tommy Vito er et stort talent har vi visst siden han først dukket opp på radaren som del av prosjektet Gatelykt, der spesielt låten «5 Minutt» gjorde storeslem på flere av våre spillelister tilbake i 2017. Siden da har vi fulgt med på bevegelsene hans i og rundt musikken og i sosiale medier, vel vitende om at her kan det fort være noe spesielt på gang. Etter tre single-utgivelser der Tommy har jobbet med å finne sin personlige sound («Lenger», «Aske» og «En sky»), slapp han denne uken sin nye single «Coffey», en låt som umiddelbart slo ned som en bombe i vårt musikkpanel.
I motsetning til hans tidligere soloutgivelser som beveget seg innenfor mer moderne pop, bringer «Coffey» Tommy tilbake til det vi mener er hans sterkeste sjanger; hiphop. Tommy Vito har en autentisk og naturlig autoritet i akkurat dette faget, og det er ikke mange i Norge som kan frembringe en såpass uanstrengt flow med letthet. Det høres rett og slett bare riktig ut. Det som allikevel slo ned hardest i redaksjonen var låtens tekst; et modig, brutalt oppgjør med rasisme og mobbing, der ordbruken setter i gang hele følelsesregisteret.
Det er såpass personlig, ærlig, nakent og konfronterende at man fylles med skam, med raseri, med en uendelig trang til å komme til unnsetning. Hiphop innehar ufattelig sprengkraft når all slags påtatt fasade skrelles vekk, utstudert image er fraværende og man står igjen med rå, usminkede rim som beskriver virkeligheten vi alle er en del av og former i fellesskap. «Coffey» er en rystende låt, men den er først og fremst nødvendig. Den kan bidra til å menneskeliggjøre det mange av oss på mange måter har lukket øynene for, og korte ned avstanden mellom det som fort oppfattes som et fjernt problem «der borte».
Vi tok kontakt med Tommy Vito for å snakke med han om sangen og teksten, og intervjuet kan du lese under videoen.
Tommy Vito – «Coffey» (Lyrikk video)
Hei Tommy og gratulerer med slippet av din nye single «Coffey». Teksten er dypt personlig og oppleves som rystende til beinmargen. Selv om dette er ganske selvforklarende, kan du fortelle oss litt om tekstens betydning og hvorfor du velger å være såpass direkte?
Hei og takk for det. Det er jo låt jeg har hatt lyst til gjøre lenge, fordi disse opplevelsene fra barndommen sitter godt i enda. Også i voksen alder har jeg opplevd mye stigma knyttet til fargen min dessverre, så det ble veldig naturlig å skrive en låt om det. Jeg ønsket å være direkte i teksten for det er jo ikke noe å pynte på, ordet negerbarn ble brukt mye. Mange av de som har mobbet meg har jeg truffet igjen i nyere tid, og de later som at ingen ting ble sagt, derfor ønsket jeg å kaste lys over temaet. Det er mange der ute som har samme type opplevelser som meg, og det er godt å kunne være en stemme i et tabubelagt tema.
Rasisme foregår åpenbart også i Norge, men omfanget av den er underkommunisert og misforstått blant den store massen her til lands. Hva tror du, fra ditt ståsted, er roten til problemet, og hva ser du som viktig å få til for å komme nærmere en løsning?
Det er vanskelig å si egentlig, men jeg tror fremmedfrykt er en av grunnene. Folk er naturlig skeptiske til andres kulturer og væremåte, og vi har stolte tradisjoner i Norge, så jeg tror mange bare er redde for at ting skal endres, men som gjerne beskytter det på feil måte. Jeg mener også at media har noe av skylden i måten ting har blitt fremlagt på opp igjennom, spesielt innen svart kultur, og det har påvirket samfunnets syn på det flerkulturelle. Jeg tror det er viktig at vi begynner å akseptere alle mennesker akkurat som de er, farge, kultur eller religion. Legge vekk våre egne tanker og bekymringer, og møte mangfoldet med åpne armer. Hvis vi kan klare det, så vil vi kunne se så mye mer kjærlighet. Vi er allerede godt på vei, ting har endret seg mye siden jeg var barn, men fortsett er det tilstede dessverre.
Tekstlinjen «lille monkey. Du er neger kom deg vekk. Uten framtid. Du blir aldri akseptert. Nei aldri. Du er svart og misplassert» er vondt å høre og lese på så mange nivåer, samtidig gjør det selvfølgelig låten mer autentisk og ektefølt. Fortell oss om hvordan du gikk frem i å skrive teksten, hvordan prosessen var og hva du tenker om å fremføre låten live?
Det er jo en fortelling på mange måter, og jeg ønsket å bruke de uttrykkene som er blitt brukt på meg. Dette er jo i veldig stor grad hva mange mørkhudede har blitt kalt opp igjennom og fortsatt blir kalt. På den måten kunne jeg skrive teksten slik at andre som har opplevd det samme kunne kjenne seg igjen, men samtidig for den som har gjerne har sagt disse ordene, kunne kjenne på stigma og kraften bak ordene. Det er lett å skrive om noe du har hørt om og om igjen i livet ditt, og på mange måter var det befriende å kunne si det høyt i form av en låt. Det er jo en låt jeg ser frem til å ta live, for den gir meg jo en følelse av styrke når jeg står der oppe (gjerne foran noen av de som har sagt disse tingene).
I etterkant av drapet på George Floyd har store deler av verden nærmest unisont slått ring rundt verdier og bevegelser som ønsker å gjøre slutt på rasismen en gang for alle. Er du positiv og optimistisk til at vi faktisk kan ta dette steget som samfunn kollektivt denne gangen?
Jeg synes det er rørende å se hvordan mennesker nå forener seg mot rasisme. Det vil alltid være motpoler til saken, men slik ting er nå blir stemmene deres mindre og mindre. Jeg tror også mange gjør seg opp noen tanker om egen holdninger, og prøver å se annerledes på ting. Aldri har rasisme hatt et større fokus enn nå, og effekten er enorm.
Du er fra Sørlandet, en landsdel som liker å male et bilde av seg selv som blidt, tolerant og aksepterende. Hva vil du si er Sørlandets største utfordringer på dette området, og har du merket noen endring blant folk i ettertid av protestene?
Sørlendinger er i stor grad som du sier; blide, tolerante og aksepterende, men jeg synes enda vi har en vei å gå i forhold til de større byene som for eksempel Oslo og Stavanger når det kommer til å akseptere det flerkulturelle. Det er viktig å ikke dra alle under samme kam for det mange flotte mennesker her, men mange steder på Sørlandet har enda litt «bygdementalitet» og man kan merke at man ikke alltid er like velkommen. Men som jeg nevnte tidligere, føler jeg nesten nå at stereotypiske holdninger har gått fra å være aksepterende til å bli tabubelagt å si høyt. Folk ønsker ikke lenger å stå bak hatefulle meninger og ytringer, så jeg tror denne bevegelsen som er i gang vil sette dype spor. Det har kommet mye meldinger og samtaler fra folk som ønsker å si at de har endret seg og ønsker å lære sine barn annerledes, noe jeg synes er utrolig flott.
(Intervjuet fortsetter under videoen)
Gatelykt – 5 Minutt (2017)
Vi ble først kjent med deg gjennom prosjektet «Gatelykt», fortell oss litt om reisen din musikalsk siden da, og beskriv ambisjonene dine med musikken?
Siden Gatelykt-prosjektet brukte jeg litt tid på å finne min sound igjen og hva jeg ønsket å gjøre med musikken. Det var lettere å være i en gruppe enn det det er som soloartist, men igjen så er den kreative friheten større. Selvtillit har alltid vært min største fiende, så jeg måtte finne den motivasjonen og troen på meg selv igjen. Mine ambisjoner er jo å kunne bli anerkjent for den musikken jeg lager, forhåpentlig vis i fremtiden på en litt større plattform enn det jeg kan i dag. Jeg ønsker å være et forbilde for både unge og voksne som ser til musikk for inspirasjon. Jeg har fortsatt en vei å gå før jeg er der jeg vil være, men ting har begynt å løsne og jeg ser jeg er på vei mot noe.
Hvor involvert er du selv i produksjonsfasen og hva synes du er kulest og mest krevende med å være en indie-artist?
Jeg er jo svært heldig som har en av mine nærmeste venner som produsent, og det var i stor grad gjennom hans (Gardian Skuland) produksjoner jeg fant lysten til å lage musikk igjen. Vi snakker jo akkurat samme språk, og lager ofte låtene fra bunnen av sammen. Han produserer beaten mens jeg skriver tekst, og andre ganger spiller han av noe til meg som han har laget som bare føles riktig og dermed er låten allerede i gang. Han er et supertalent og jeg er svært heldig som har han å jobbe med, samtidig har jeg mange flotte mennesker rundt meg som driver med musikk, og jeg ønsker å jobbe med så mange som mulig. Kuleste med å være en indie-artist er vel friheten til å kunne lage akkurat det jeg føler, og skrive om de tingene jeg brenner for. Det mest krevende er nok å få gjennomslag på det jeg driver med, og må finne ut av det meste selv.
Hvordan har Korona-epidemien påvirket deg personlig og som musiker, og hvordan ser resten av 2020 ut for deg rent kunstnerisk?
Korona satte en stopper for mye av planene jeg hadde mot sommeren som for mange andre. Jeg er også en nyoppstartet foredragsholder hvor mental helse, rasisme og ungdoms-problematikk er temaene jeg snakker om, så planen var jo å reise rundt til skoler, seminarer og festivaler for å opptre både innen musikk og foredrag. Det er klart at det var tungt å innse at det ikke ble noe av, men samtidig fikk jeg muligheten til å fokusere enda mer på musikken og jeg føler at jeg har tatt store steg som musiker de siste månedene når det kommer til formidling og låt-sammensetning.
Planene for resten av året nå er å gi ut så mange låter som mulig, samarbeide med nye folk, utvide nettverket mitt, og jobbe meg opp som entertainer innen musikk og foredrag. Forhåpentlig vis vil det føre meg frem i lyset slik at enda flere blir klar over meg som musiker og foredragsholder.
