Fra første sekund på «Hurry Up Tomorrow» hinter The Weeknd om at dette kan være slutten på en æra.
«All I have is my legacy… I’m all alone when it fades to black,» synger han over synther som snart utvikler seg til en hyllest til 80-tallet. Det er en linje som føles typisk for Abel Tesfaye, en artist som alltid har lekt med ideen om selvdestruksjon, berømmelsens fallgruver og det evige spørsmålet, hva skjer etter at lyset slukkes?
Albumet er lansert med teasere som «The end is near» og uttalelser hvor Tesfaye selv antyder at dette er det siste kapittelet i hans historie som The Weeknd. Tidligere har han flørtet med tanken om å legge karakteren bak seg, spesielt på «Dawn FM», men denne gangen føles det mer definitivt. Eller er det bare nok en del av hans velkalkulerte utspill?
«Hurry Up Tomorrow» varer nesten 90 minutter, like lenge som en spillefilm, og føles som en historie om Tesfayes egen undergang. Albumet er sterkt inspirert av filmmusikk og bærer tydelige spor av Giorgio Moroders Scarface-soundtrack. Det er også en film knyttet til utgivelsen, co-skrevet og spilt av Tesfaye selv, som ytterligere forsterker følelsen av at han ikke bare lager musikk.
Musikalsk har han beskrevet albumets lydbilde som et «Frankenstein-monster», en sammensmelting av ulike stilarter og stemninger. «São Paulo» skifter uventet mellom brasiliansk funk og brutale house-rytmer, mens «Given Up On Me» syr sammen fragmenter av Nina Simones «Wild Is the Wind», 70-talls soul og et beatløst pianolandskap til en uforutsigbar helhet.
Til tross for eksperimenteringen er melodiene skarpe og fengende. På «Reflections Laughing» slynger en George Harrison aktig gitar seg gjennom låten, «I Can’t Wait to Get There» drives av en elastisk basslinje, mens «Big Sleep» blander elektronikk med fløyelsmyke 70-tallsinspirerte kor. Det er en blanding av det groteske og det vakre, en sonisk berg-og-dal-bane som på sitt beste er hypnotisk.
Albumet åpner med «Wake Me Up», et samarbeid med Justice som bygger seg sakte opp. De første to minuttene består nesten utelukkende av en minimalistisk atmosfære, med en pulserende tromme som minner om hjerteslag markerer overgangen til et drivende rytmisk landskap. Når låten for alvor setter i gang, er det umulig å ikke få assosiasjoner til Michael Jacksons Thriller-æra, med en skarp og detaljrik produksjon som kombinerer 80-tallet med moderne klubbmusikk.
«São Paulo» er en av albumets mest dynamiske låter. Den åpner med aggressive rytmer og høy energi før den glir over i en mykere, mer flytende stil uten å miste intensiteten. Anitta tilfører sin karakteristiske vokal, og sammen skaper de en flott stemning. Etter en periode med et mer svevende lydbilde, vender låten tilbake til sin aggressive åpning.
«Baptized In Fear» balanserer mellom å være en ballade og en poplåt. Produksjonen er sparsom, men presist plassert, noe som gir vokalen rom til å skinne. Arrangementet er så gjennomført at hver minste detalj føles betydningsfull.
«Open Hearts» bringer oss tilbake til en skikkelig 80-tallsstemning. Låten drives frem av en synthbass som pulserer i bakgrunnen og gir den en klassisk retrofølelse. Melodiene er enkle, men effektive, og det er bassen som holder låten sammen og gir den et herlig groove. Dette er en låt som fester seg i kroppen og vokser for hver lytting.
Lyrisk sett er «Hurry Up Tomorrow» preget av den samme desillusjonen som har hjemsøkt Tesfaye de siste årene. Han synger om hvordan han føler seg fanget i et «penthouse prison», om en eksistens der publikums hyl føles mer som et ekko av tomhet enn bekreftelse.
På «Enjoy The Show» leker han med denne ideen på en nesten sarkastisk måte, hvor en telefonsvarerbeskjed fra noen som lurer på hvordan han har det, spilles av over lyder av slurpende drinker, raslende piller og tvilsomme sniff.
Men selv om temaene er tunge, balanserer musikken det mørke innholdet med briljant produksjon og fete refrenger. Noen steder blir teksten nesten parodisk i sin sutring – som når han klager over den konstante oppmerksomheten i «Reflections Laughing» eller synger «You know it’s my opening night» med en barnslig stampende protest. Likevel er det vanskelig å ikke bli revet med av den mektige lyden og atmosfæren han bygger opp.
Albumets siste akt føles som en grandios finale. «Without a Warning» har en filmatisk kvalitet, som om den er laget for rulleteksten i en episk film. Men det er tittelsporet «Hurry Up Tomorrow» som virkelig setter punktum. Med en blendende melodi og en nærmest Purple Rain-aktig storhet, synger The Weeknd «I’m ready for the end… I have no more fights left to win».
Er dette virkelig slutten for The Weeknd, eller er det bare enda et kapittel i en fortelling som stadig fornyer seg?
Uansett hva svaret er, står «Hurry Up Tomorrow» igjen som et album som på sitt beste kombinerer en strålende produksjon med en dypt engasjerende stemning. På sitt svakeste kan det føles repeterende i sin klagesang over berømmelsens byrde. Men det er ingen tvil om at det fanger essensen av The Weeknd, en artist som alltid har balansert mellom det overfladiske og det eksistensielle, mellom lyst og mørke.