Nylig slapp Levi Henriksen og Henrik Maarud albumet, «Alt det som ikke har lyd» som er en samling med stemningsfulle musikalske skildringer eller snaphots.
Det bærende spørsmålet er: Kan man reise seg til å forstå sitt eget land bedre? Sitt eget liv, og sin egen samtid? Eller ender man bare opp – slik som Ernest Hemingway hevdet – med å bli like hjemløs overalt?
Eller ender man bare opp – slik som Ernest Hemingway hevdet – med å bli like hjemløs overalt? Den anerkjente forfatteren og musikeren Levi Henriksen har gjennom flere år samarbeidet med musiker og produsent Henrik Maarud på flere innspillinger. Etter diktutgivelsen «Som skyene skygger snøen» i 2020, kom Henriksen & Maarud på tanken om å skrive musikk til diktene, mens pandemien stengte verden ned reiste duoen inn i studio i Skogbygda. Resultatet er et ganske annerledes diktalbum om å reise, tonesatt av Maarud på mesterlig vis.
Gjester på albumet er multiinstrumentalist Stian Carstensen og storebror Amund Maarud. Musikkuniverset er i dette formatet nedstrippet og organisk, tidvis nærmest filmatisk i uttrykket der den tar deg med på reise fra dikt til dikt. Albumet er også tilgjengelig på vinyl og ble sluppet over alt 28. oktober 2022.
Vi tok en prat med Levi og Henrik om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Alt det som ikke har lyd». Kan du fortelle litt om det og litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Levi: Takk for det. Henrik har jo vært sterkt involvert i de tre albumene til Levi Henriksen & Babylon Badlands, de to siste som produsent. Til tross for at jeg kunne vært faren hans, har vi en veldig god kjemi og har like tanker om hva som gjør musikk bra. Pandemien traff jo alle utøvende musikere hardt, men i dette vakuumet oppstod det muligheter. Platen er jo bygget rundt diktene i «Som skyene skygger snøen» som kom i 2020, og ideen kom ved at jeg leste en utlysning for tilskudd til å lage musikk for musikere i pandemieksil. Jeg foreslo da for Henrik hva om vi lager noe sammen vi aldri har gjort før, noe bygget opp rundt flere av disse diktene. Det synes Henrik var en god idé.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt instrumenteringen av denne platen?
Levi: Instrumenteringen er det jo Henrik som har stått for, og vi var gjennom flere versjoner før vi fant formen. Den første var perkussiv og var nok veldig smal. Det fungerte live, men kanskje ikke så godt på plate. Jeg er meget imponert over hva vi har fått til. Brian Eno møter Jan Johansson med en liten touch av Thåstrøm og kanskje Sigur Rós.
Henrik: Ja, jeg er jo trommeslager og det var naturlig å se om det var noe å hente i det rytmiske, men jeg fikk det bare ikke til å spille på lag med diktene slik jeg ville.
Vi gjorde flere sessions sammen og jeg satt veldig mye og knottet på egen hånd før jeg til slutt fant en retning jeg likte. Jeg har forsøkt å være melodisk, organisk og nær i instrumenteringen, pumpeorgel, pedal-steel osv., men samtidig lage et lydbilde som har dybde som gjør at diktene og ordene kommer frem. Det har vært viktig for meg. Målet mitt har vært at tekst og musikk lever sammen så bra at man ikke tenker for mye over at det er der.
Alt det som ikke har lyd er en slik plate du kan sette på når du vil ha Ry Cooder-stemninger med nogo attåt, litt som på Paris, Texas-soundtracket der Harry Dean Stantons hjerteskjærende monolog «I knew these people…» gjør det til verdens kanskje aller beste plate med filmmusikk. Og akkurat som den, er også Henriksen & Maaruds plate lyden av alle tings forgjengelighet, terningkast 5/6
Dette albumet er en akkompagnert musikalsk reise fra dikt til dikt. Kan du fortelle litt om det og hva du ønsker å formidle?
Levi: Jeg leste et intervju med Robert Wyatt i Uncut eller Mojo. Han fortalte at for han og kona foregikk nå alle reisene bakover, altså at de på en måte gikk gjennom reiser de hadde tatt sammen. Det slo meg at det er et flott utgangspunkt for en plate, selv om det for Wyatt og kona kanskje først og fremst var dårlig helse som gjorde at de ikke kunne reise mer, likevel ble jo det bilde på hva pandemien gjorde. Vi var jo stuck der vi bodde. Det å se grensen til Sverige fysisk stengt, ødela noe inne i meg, og for eksempel det å reise til Lillestrøm ble brått like eksotisk som å besøke Atlantic City. Siden alle diktene i boken på en eller annen måte er blitt til på reise, så føltes det som en flott ramme for platen.
Hvilke låter (tonesatte dikt) har dere et spesielt forhold til fra albumet?
Levi: Alle forfattere og musikere (de gode i hvert fall, har jeg inntrykk av) har noen temaer de stadig kommer tilbake til. Derfor er jeg spesielt glad i «Det var vi som navigerte under stjernene». Det handler om min bestevenn, som ikke orket mer. Jeg tror dette er femte gang han blir tema for en sang. Dessuten er jeg veldig stolt over «Den femte skuddårsdagen» som ble skrevet under pandemien litt metameta. «4. juli – 53rd and 3rd (noe som ligner lykke)» er også knallbra. Definitivt ikke noe man forventer å finne på en diktplate, og jeg måtte overtale Henrik til å ta med den.
Henrik: Levi har vært veldig god på å pushe meg fremover og få meg til å ta litt sjanser. Kanskje har det vært litt rollebytte der på denne platen. Jeg gikk tur med hunden, kom på en idé til en låt, skrev den ferdig samme dag, og sang på den selv. Dette er første utgivelse der jeg synger på en låt og spiller nesten alt selv, foruten gitar. Det ble til «4. juli – 53rd and 3rd (noe som ligner lykke)», så den er jo spesiell for meg.
Hvor har du hentet inspirasjon fra til å skrive tekstene på albumet?
Levi: Jeg har hele livet hatt postadresse i Kongsvinger kommune, som forfatter og musiker har jeg klart det – uten å klikke – gjennom å reise veldig mye. Det er også utgangspunktet for diktene her. Det å være på reise er veldig viktig for meg både personlig og kunstnerisk, og det åpner øynene dine på en helt annen måte, mannen møter barnet i seg, barnet som møter nye ting med undring og glede.
Hvilke tanker har du rundt det å være musiker og artist i Norge i dag. Si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er, og hvordan det har vært for deg?
Levi: I 1988 vant bandet mitt, Heart of Mary, Ungdommens Radioavisrockemønstring (en forløper til Urørt) og året etter kom debutalbumet «Greetings from Stuckville, vi trodde vi skulle bli like store som U2 eller i hvert fall Echo & And The Bunnymen, slik gikk det ikke. Så det har vært den samme gamle historie, dårlig betalte spillejobber, mye reising og et vell av nesten gjennombrudd. Likevel er det å være musiker som å være en gammel sjømann. Havet slipper aldri taket. En journalist spurte for noen år siden hva som var viktigst for meg, det å skrive bøker eller musiker. Jeg sa det var umulig å svare på. «Men hva ville du sagt hvis noen presset en pistol mot tinningen din og ba deg velge?» sa han. «Skyt» sa jeg.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Levi: Jeg er en mann som har gjort mine to store interesser i livet til levebrød, så jeg er egentlig en mann uten hobbyer. Det nærmeste for meg å ha en hobby er å se fotball, KIL og Liverpool. I helga var jeg for første gang på Anfield, og det var en religiøs opplevelse. Ellers er vel reising det jeg liker best. Jeg er en familiemann, og av natur introvert, likevel skjer det noe uforklarlig med meg hver gang jeg henger på meg en gitar eller blir bokbadet. Jeg blir forvandlet til en veldig selvsikker fyr.
Hvordan og når startet det for deg med musikk, og hva er din musikalske bakgrunn?
Levi: Jeg er vokst opp i en pinsvennfamilie der alle kunne spille og synge, og hvor rockemusikk ble sett på som djevelens musikk. Så det startet i grunn med Elvis og Johnny Cash som jo var meget åndelige av seg. Dessuten hadde jeg en storebror, 14 år eldre, som var veldig musikkopptatt og Slade var nok mitt første store kick. Jeg begynte å spille i band som 14-åring, og har drevet med det hele tiden siden. Jeg pleier å si at det finnes bare to typer musikk, god og dårlig, og jeg liker den gode. Det rommer alt fra Lapp-Lisa til Ramones.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Levi: Alle konserter er forskjellige og minnerike på hver sin måte, og hver konsert vi nettopp har spilt føles som det beste/mest minnerike vi har gjort. Jeg føler meg uovervinnelig og uhorvelig trygg – og stolt over Babylon Badlands – hver gang trommeslager Finn Lilleseth slår på stikkene og så er vi i gang med «Gå aldri from av fred», og så bare durer vi på. Jeg tenker alltid at jeg spiller i Tom Petty and The Heartbreakers da.
Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Levi: Det morsomste var kanskje da vi vant Ungdommens Radioavisrockemønstring foran forløpere til blant andre Vamp og Hellbillies. Det betydde mye for fire unge menn som hadde lagt ned så mye jobb og hadde arbeidet lenge i motbakke. Morsomt var det også da Thomas Mårud og jeg spilte live på tv-programmet «Brød og sirkus», og vi etterpå fikk masse sms-er. I en av de stod det (pardon my trøndersk»): «Æ så dokk på tv. Dokk er heil ved. Åge Aleksandersen». Jeg trodde det var noen som tullet, og svarte: «Takk for det, men nå tror jeg vel neppe at du virkelig er min store barndomshelt». Svaret lød: «Helt og helt, men det e nok æ ja».
Hvilke norske artister, band og produsenter har dere hørt mye på eller hentet inspirasjon fra?
Levi: Første gang jeg så Young Lords i Byparken i Kongsvinger, frontet av ung, sulten Henning Kvitnes, var mindbending. Da tenkte jeg at noe slik skal jeg drive med en dag også. Ellers har jeg veldig respekt for Åge Aleksandersen, og når det gjelder det å skrive på norsk var «Geriljagress» med Onkel Tuka en øyeåpner. Jeg synes også Erlend Ropstad er veldig god. Morsomt nok har Henning og jeg skrevet et par sanger, Åge har vært med på å synge på tre låter jeg har skrevet og Erlend var med på «Hjertet mitt det er en hund» fra «De utålmodige av hjertet», den foreløpig siste platen til Levi Henriksen & Babylon Badlands.
Henrik: jeg har hørt masse på instrumentalmusikk de siste par årene, Geir Sundstøl, Hedvig Mollestad, Gard Nilsen og Orions Belte. Digger de lange linjene, samspillet og at ting ikke er så umiddelbart som det gjerne blir i mer vokalbaserte låter. Stian Carstensen som jeg er stor fan av, og som også gjester på dette albumet ga ut et mesterverk av en soloplate i fjor, og den har jeg også kost meg veldig med.
Levi; har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Levi: Jeg liker veldig godt å lage mat selv (kanskje det er en hobby, selv om jeg lager mat hver dag). Noe av det jeg selv lager, som jeg er mest fornøyd med er en meksikansk bønnesuppe. Jeg har lært å lage den på et matlagingskurs, og den bygger på en oppskrift fra en familierestaurant i Mexico som ble drevet av folka til hun som hadde kurset. Den river veldig bra.
Har du sett en bra film, serie eller lest en bok i det siste som du vil anbefale?
Levi: Jeg leser veldig mange bøker og ser veldig mange serier, men mye av det jeg virkelig liker er eldre enn to år, men fra de to siste årene likte jeg veldig godt siste sesong av tv-serien «Shetland» og Will Sergeants bok «Bunnyman».
Hvis du kunne samarbeidet med en annen norsk musiker, uavhengig av om personen lever eller ei eller er aktiv som musiker i dag, hvem ville du valgt?
Levi: Det hadde alltid vært morsomt høre Trond Granlund eller Paal Flaata synge en av mine låter. Jeg skulle også ønske at Denis Kamphaug, sangeren i Heart of Mary, ikke var død, slik at vi kunne ha laget mer musikk sammen.
Hva er dine musikalske planer videre for 2022/2023?
Levi: Levi Henriksen & Babylon er i ferd med å spille inn sitt fjerde album, «190 decibel kjærlighet», det skal ut neste år, og vi jobber med å få til en større turné da, og over jul skal Henrik og jeg ut og spille «Alt det som ikke har lyd», ellers er det alltid nye sanger som venter på å bli skrevet.
