Saya Gray er ikke en artist som lar seg begrense av én sjanger eller stil. På «Saya», skaper hun en musikalsk mosaikk av ulike uttrykk.
Der mange sjangerblandende artister kan føles ufokuserte er Grays låter tydelige i sin intensjon. De er gjennomtenkte, særegne og likevel tilgjengelige, særlig i tematikken rundt kjærlighetssorg.
Albumet ble skrevet etter et turbulent brudd, og i etterkant valgte Gray å reise alene. Høsten 2023 tok hun et fly til Japan, morens hjemland, og la ut på en roadtrip. Det er en historie som kunne vært hentet fra et Joni Mitchell-album, og faktisk var Mitchell, sammen med The Beatles, en av hennes musikalske ledsagere på reisen.
Fra første låt, «..Thus Is Why (I Don’t Spring 4 Love)», setter Gray tonen for albumets eksperimentelle, men organiske flyt. Låten føles som en tidskapsel fra 2009, der indiepop, lo-fi hiphop og akustiske singer-songwriter-elementer smelter sammen på en måte som både er nostalgisk og nyskapende. Det er som om hun har destillert essensen av et helt tiår på tre og et halvt minutt.
Låter som «Puddle (of Me)» og «How Long Can You Keep Up a Lie» plasserer henne i rekken av sylskarpe og romantiske låtskrivere. Tenk deg Fiona Apple eller Regina Spektor, men med en moderne og elektronisk kant. «Puddle (of Me)» er særlig interessant med sin kontrastfylte lyd.
Selv om albumet har en tydelig sammenheng, finnes det øyeblikk der Gray utfordrer lytteren. Det perkusjonsdrevne bruddet i «Line Back 22» eller trap-innflytelsene i starten av «H.B.W» og «Exhaust the Topic» kan til tider føles som bevisste, nesten formelbaserte eksperimenter, slik man ofte finner på eksperimentelle popalbum. Likevel er det på de mer tradisjonelle låtene at hennes egen stemme skinner sterkest.
«There’s a graveyard in my dreams/ I lay a flower once a week/ For you and me.» Når Gray synger disse ordene på «H.B.W.», føles det som om hun bærer et sørgeslør mens hun vandrer mellom minnene om en kjærlighet som allerede er gravlagt. Melodien veksler mellom det sakrale og barnlig syngende, som en blanding av en seanse og en barnesang. «Saya» gir ingen lettvinte trøsteord om at «ting blir bedre». For Gray er slutten ikke noe som venter i horisonten, men slutten er her, akkurat nå.
«Saya» er langt fra Grays første prosjekt, men det er hennes mest helhetlige og definerte verk så langt. Etter den sjangerlekende «19 Masters» fra 2022 og de eksperimentelle EP-ene «QWERTY» og «QWERTY II», føles dette albumet mer raffinert og målrettet. De industrielle og støypregede elementene fra hennes tidligere arbeid er tonet ned, og i stedet får hennes akustiske gitarspill, luftige reverb og sjelfulle vokal mer plass.
Men til tross for denne poleringen er «Saya» fortsatt et dypt personlig album. Gray har fortalt at hun under roadtripen alltid hadde gitaren liggende ved siden av seg i bilen, klar til å spille så snart inspirasjonen inntraff. Det er denne spontane tilnærmingen, kombinert med hennes intuitive forståelse av musikk som gir albumet en så genuin følelse.
Om «19 Masters» var en erklæring om at Gray kunne gjøre hva som helst, er «Saya» et bevis på at hun også vet nøyaktig hvordan hun vil gjøre det. Albumet balanserer eksperimentell pop med sjel, og selv om noen øyeblikk kunne vært strammere, er det nettopp i mellomrommet mellom struktur og spontanitet at Saya Gray virkelig skinner.