Når en av elektronikaens aller største legender skulle remixes, falt valget på norske Espen Gulbrandsen.
Dersom du har hatt et snev av interesse for elektronisk musikk de siste 25 årene bør navnet Oliver Lieb være godt kjent. Har du nylig fattet interesse for synth-basert musikk, følger herved et aldri så lite historisk tilbakeblikk du bør notere deg bak (og i) øret. Allerede i 1992 markerte Lieb seg innenfor en sjanger og stilart som på den tiden tilhørte en marginal kultur, tungt influert av Chicago-housen som hadde fått grobunn gjennom 80-tallet. Fremveksten av elektroniske trommemaskiner og synthiserte basslinjer, kombinert med inspirasjon fra disco-bølgene, skyllet over Detroit, London, Berlin og New York. Dette skapte grobunn for utforsking og starten på en rekke elektroniske subsjangre som techno, acid house og trance. I Frankfurt vokste et (da) lite miljø frem, og det var her Oliver Lieb for første gang skulle sette sitt evige stempel på elektronika.
Via aliasene Force Legato og L.S.G (og 21 andre aliaser), samt under eget navn, har Lieb godt over 200 utgivelser på samvittigheten og han var en av de første til å bevisstgjøre et større publikum om at sjangrene i det hele tatt eksisterte og hadde livets rett. I 1997 (under aliaset L.S.G) kom «Netherworld» inn på den offisielle UK Singles Chart, en bragd han gjentok i 2000 med «Metropolis» (da som «Oliver Lieb presents Smoked»). Her hjemme i Norge, nærmere bestemt på Manglerud i Oslo, satt unge lovende Espen Gulbrandsen og sugde til seg alt på gutterommet. Fascinasjonen for ny teknologi og lydene som fulgte med, skulle være med å påvirke og dytte Espen i retning av musikkproduksjon fra tidlig alder. Allerede som 17-åring fikk han mye oppmerksomhet for sin egen musikk og skapte seg et navn og inntekt under aliaset Fantasy på det som kan betegnes som strømmeleverandørenes forløper, mp3.com. Den unge Espen hadde en sterk forkjærlighet for trance, mye på grunn av melodiens hovedrolle, og det skulle ikke ta lang tid før nordmannen tok nye steg inn i mer kredible miljøer. Den nå verdensberømte Armin Van Buuren og det britiske selskapet Lost Language var blant de første til å trykke Espen´s musikk tett til brystet, men mest oppmerksomhet fikk nok låten «Perfect Sky» der Maria Nayler bidrar med vokal, en artist som på den tiden samarbeidet med store artister som blant annet Sasha og Robert Miles.
På denne tiden var trance den ledende elektroniske sjangeren i Norge, hvor et solid miljø hadde vokst frem spesielt i hovedstaden. Dj Stigma, Jamie og Lars Holte var nærmest ensbetydende med «helg» i Oslo, og som så ofte før var det DJ´ene som stjal mesteparten av oppmerksomheten blant publikum, ikke produsentene. Espen, som liker å holde seg i bakgrunnen, startet på denne tiden en rekke samarbeid med andre fremadstormende norske produsenter og DJs. Som Recluse (med Thomas Nøkling) og Scandi (med Stian Klo) tok han nye steg, og det var i disse årene han begynte å bevege seg mot et stadig dypere lydbilde. Fascinasjonen for teknologien flyttet fokus fra det melodiske til det tekniske og en mer voksen sound. Siden den gang har han skapt seg et navn innenfor subsjangrene progressive house, electro house og tech house, hvor spesielt førstnevnte mer eller mindre har blitt synonymt med fornavnet hans. Utgivelser på labels som Baroque Records (England), Loöq (USA) og Proton (Tyskland), foruten inkludering på en avsindig lang liste med kompilasjoner, betyr at Espen er en av nasjonens enere i den elektroniske undergrunnen.
Å remixe et forbilde er en glede som gis få, så vi ble nødt til å slå av en prat med hovedpersonen selv. I tillegg utfordret vi Espen til å sette sammen sin personlige 20+5 spilleliste, der han kaster glans på 20 norske låter han setter spesielt høyt og plusser på 5 spor fra sin egen katalog som betyr ekstra mye for han.
Du remixet nylig legendariske Oliver Lieb; fortell oss litt om hvordan det gikk til?
Flere av de større plateselskapene under Proton Music har de senere årene remixet Oliver Lieb. Denne gangen var det Stellar Fountain sin tur; en label jeg har remixet for tidligere. Navnet mitt stod på en liste over aktuelle remixere. Stellar Fountain spurte om jeg var interessert og det var jeg i aller høyeste grad. Vi hadde en baby på tre måneder på den tiden, så jeg var i utgangspunktet ikke så tilstede i livet generelt akkurat da, men det løste seg etter litt planlegging med samboeren.
Har du hatt eller har du noe forhold til Oliver Lieb´s musikk selv?
Jepp, det begynte faktisk med en sample cd han ga ut på Best Service på slutten av 90-tallet. På den tiden ble sample cd’er i Norge distribuert av et firma som het Midi Music. Jeg lå på gutterommet og bladde i katalogen deres og hadde fryktelig lyst på hans samples. Det var så teknisk og aktuelt i tiden.
Hva slags utstyr sverger du til? Kan du trekke frem 2-3 myk/hardware dingser du bruker aktivt i egne produksjoner som du trygt kan anbefale videre?
Jeg har en Roland Juno 106 som jeg kjøpte for et år siden. Det ble en såkalt instant classic. Den låter alltid fint og er absurd enkel å programmere. Baksiden er at det fort kan bli en del vedlikehold av synther fra 80-tallet, så jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde anbefalt den trygt. Nå er det noe galt med den, så jeg har latt en Korg Arp Odyssey steppe inn som erstatter. Kjennere vil klø seg i hodet over at disse synthene har svært lite til felles; det stemmer.
Ableton Live. Etter ti år med Logic byttet jeg faktisk DAW. Det var en game changer for meg. Jeg er veldig fornøyd med valget, selv om det ikke er til å stikke under en stol at Logic er mer avansert og innehar langt flere funksjoner. Til kreativ, loop-basert musikklaging har jeg dog falt for Ableton Live.
Sånn generelt tror jeg det er mye å tjene på å sette seg litt inn i fm-synthese. Folk flest er fortsatt veldig opptatt av subtraktiv synthese, mens fm har en god del muligheter på klangfarger som vanskelig – umulig – lar seg gjenskape med analoge synther. Her er det store muligheter for å skille seg litt ut. Min favoritt er FM8 fra Native Instruments. Baksiden er at det ikke akkurat detter fete basser og leads ut av den. Man må tenke og skru litt.
Er du glad i en utfordring? Da anbefaler Espen synthen FM8 fra Native Instruments
Hvordan vil du beskrive musikken du lager?
Dyp, redd for å bli omtalt som cheesy. Tydelige akkordskifter er passè; la oss fenge lytteren med produksjon og lyd-design.
Hvordan forklarer du sammenhengen mellom en stadig voksende interesse for melodi via jazzpiano og et stadig mindre melodisk lydbilde i dine egne produksjoner?
Jeg hørte såpass mye på trance i min ungdom at jeg fikk rimelig avsmak for det. Jeg synes melodi er veldig fint, men jeg orker ikke flere antydninger til supersaw leads. Et eksempel på en artist som får til melodi på en subtil og fin måte er Khen.
Du har gitt ut mye musikk over mange år og virker veldig åpen i forhold til sjanger. Jazz, chill out, electro house og trance er relativt forskjellige å arbeide med som produsent. Er det en sjanger du føler deg mer «hjemme» i enn andre, og hvordan forklarer du din egen allsidighet?
Selv om det er veldig mye forskjellig musikk som betegnes som progressive house, er det vel i den sjangeren jeg føler meg hjemme. Da jeg begynte å gi ut musikk i denne sjangeren på begynnelsen av 2000-tallet, føler jeg at vi fant vår egen greie som folk rundt om i verden var interessert i å lytte til. Vi fikk gitt ut musikk på en del store labels. Siden den gang har jeg bare blitt gammel og sær.
Jeg tror det er svært viktig – uavhengig av sjanger man jobber med – å ha godt relativt gehør. Jeg har spilt piano i mange år og spiller alltid inn mine melodier og riff på keyboard. Det å kunne høre en melodi og vite hvordan den spilles på tangentene, avhengig av toneart, ser jeg som en kjempestor fordel. Siden jeg begynte å interessere meg for piano og besifring, har jeg hatt en stor kjærlighet for jazz.
Vårt inntrykk er at det er tydelige sammenhenger mellom de elektroniske sjangrene og jazz, da svært mange av de elektronika-baserte artistene vi har pratet med snakker spesielt varmt om jazz som sjanger, utvalgte jazz-artister eller likheter i produksjon. Hva tror du grunnen er til at elektronika-artister gjerne nevner jazz-relatert musikk så ofte?
Hvis du hører på låten «So What» fra albumet Kind of Blue som ble gitt ut i 1959, tenker jeg at dette er en tydelig forgjenger til housemusikk, pluss en rekke andre sjangre, som for eksempel funk. Det revolusjonerende er å spille over en skala/modi i stedet for å forholde seg til en akkordprogresjon. Det bare åpner for at ting groover på en helt annen måte.
I tillegg liker jeg teknisk dyktige produsenter, og akkurat det aspektet der kan også overføres til jazzutøvere, som er helt avhengig av teknisk mestring av et instrument for å kunne utfolde seg slik de ønsker.
Hva ønsker du å oppnå som produsent og hva er din største ambisjon?
Det endrer seg stadig. Jeg føler egentlig at jeg har oppnådd de målene jeg har satt meg. Nå handler det mer om reisen enn reisemålet, som man sier. Dessuten er det tidvis litt av en kreativ forstoppelse å sette seg vanskelige mål man ikke klarer å nå. Eller det kan være kjempemotiverende – ingen fasit.
Her kan du nyte en snau time med Espen fra radioprogrammet «Oslo Nights» (XM/Satellite Radio)
Det virker som du aldri har hatt et ekstremt behov for å bli kjent eller på annet vis stikke deg frem, liker du deg best i bakgrunnen?
Jeg vil at musikken skal snakke for seg selv. Jeg liker oppmerksomhet, men jeg vil ikke at det skal komme som et resultat av intensiv markedsføring fra min side. Jeg remixet nylig for en italiensk label. Etter en måned glemte de at jeg hadde remixet for dem og sendte meg en ny forespørsel. Jeg forklarte at jeg leverte masteren for en måned siden. Etter mange beklagelser i skriftlig form avsluttet han med: «there are too many of you». Det kan bare bli verre hvis alle skal ha en Instagram, Twitter, SoundCloud og Facebook-side i tillegg. Jeg synes det er en passende oppsummering.
Hvordan vil du beskrive det norske elektronikamiljøet opp igjennom tidene? Har det vært preget av samarbeid eller motarbeidelse og misunnelse?
Det er jeg kanskje ikke rette person til å si noe om, men jeg tror det er mye misunnelse. Man er kanskje ikke så gode til å lære av hverandre; omfavne at man driver med det samme og kunne lære av hverandre.
Når du ikke hører og lager elektronika, hva hører du på da? Hvilke norske artister har en spesiell plass i øret ditt?
Jeg blir veldig fascinert av svært teknisk dyktige musikere. Jeg hører for eksempel litt på Mathias Eick. Jeg har inntrykk av at han er på et stadie hvor han kan gjøre omtrent hva han vil musikalsk, og også få det til slik han tenkte.
Siden jeg har spilt piano selv setter jeg enormt pris på dyktige jazzpianister. Jeg tror det er betydelig lettere å sette pris på hvor vanskelig det er å bli en god jazzpianist når man har prøvd å øve for å bli god selv. Dessverre var jeg litt for glad i synthene mine og dataen til at jeg noensinne klarte å ha et tydelig fokus.
Hvis du kunne samarbeidet med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt og hvorfor?
Jeg tror faktisk at jeg måtte ha sagt Boom Jinx. Selv om jeg ikke er spesielt fan av musikkstilen hans, var han et idol for meg i min oppvekst, fra jeg var cirka 16 år og frem til jeg var rundt 30. Det henger igjen fra jeg var yngre, helt klart; i mitt hode har han fortsatt en masse hemmelige produksjonstriks som jeg trenger å lære og kunne.
Hvordan ser resten av 2018 ut, er det noen kommende utgivelser fra deg vi bør se opp for?
Jeg fikk endelig lov til å remixe for Proton Music. Det er en label fullspekket med kjente artister i min sjanger. Se opp for min remix av en låt fra Desaturate: Wanderer som kommer i høst.
