SYML er ute med sitt tredje studioalbum «Nobody Lives Here», hvor han fortsetter å utforske tid, identitet og forandring gjennom et lavmælt lydbilde.
Seattle har alltid vært en by som setter dype spor i musikkhistorien, fra regntung grunge til naturinspirert folk. Midt i dette lydlandskapet har Brian Fennell funnet sin egen vei. Under artistnavnet SYML (det walisiske ordet for «enkel»), har han gjennom flere år dyrket frem en egen form for melankolsk minimalisme, langt unna byens rufsete signatur. «Nobody Lives Here» er hans tredje studioalbum, utgitt 4. april 2025, og kanskje det mest sammenhengende og følsomme verket han har gitt ut så langt. Hele albumet er skrevet, spilt inn og produsert av Fennell selv, en énmannsproduksjon som likevel høres ut som noe større, med piano, akustisk gitar, cello og falsett som bærende elementer.
Tematisk er det tid, tap og transformasjon som står i sentrum. Fennell har tidligere skrevet åpent om sorgen etter farens bortgang, og her utvider han blikket: mot det å bli eldre, mot forandringen som skjer mens man ser på, og mot de øyeblikkene man kanskje ikke skjønner betydningen av før de er forbi. «Many of these songs are about getting older, and the intimate, and sometimes frightening, passing of time», har han selv tidligere uttalt.
a masterful album that perfectly captures the beautiful spectrum of emotions we all experience from being alive
Guerilla Candy
Bak navnet SYML ligger også en historie. Fennell ble adoptert som barn og visste lenge lite om sin egen bakgrunn. Først senere i livet oppdaget han at han hadde walisiske røtter. Oppdagelsen førte til spørsmål om tilhørighet og identitet, samt et behov for å holde fast i det enkle. «Everything is better when it’s simple», har han uttalt til Rolling Stone Magazine, et utsagn som også fungerer som en slags poetikk for albumet.
Blant låtene som peker seg ut er «Please Slow Down», en sår låt om det å se barna vokse opp og ikke rekke å følge med. «The White Light of the Morning», som handler om sorgdrømmer etter farens død. «Careful» tar for seg sammenligningspress og følelsen av å ikke henge med, mens «How It Was It Will Never Be Again» setter ord på nettopp det mange av oss bare kjenner som en klump i magen.
Fennell’s songwriting remains as evocative as ever, weaving themes of love, loss, and acceptance into compositions that shimmer with cinematic beauty.
New Releases Now
SYML har allerede over fire milliarder avspillinger bak seg. Likevel føles musikken hans ofte som noe som viskes frem mer enn det ropes ut. Med små bevegelser og store følelser minner «Nobody Lives Here» oss om at det finnes skjønnhet i det forgjengelige, og at det enkle noen ganger rommer mest.