Malin Pettersen er ute med det kritikerroste albumet «Wildhorse» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Både «ringrevene» Øyvind Rønning (Dagbladet) og Erik Valebrokk har kastet 6 på terningen. Dette er en samling reiselåter, og som en villstyrig hest har karrieren hennes tatt henne i en drøss forskjellige retninger det siste året, med uante muligheter og stadig nytt publikum. Solodebuten «References Pt.1» ble svært godt mottatt og belønnet med en spellemannspris. Det var imidlertid minialbumet «Alonesome» som for alvor brakte Pettersen internasjonal oppmerksomhet.
«Pause», den første singelen fra» Alonesome» ble kalt «an absolute stunner» av Paste Magazine, mens Rolling Stone Country skrøt av albumets tittelspor. I oktober 2019 trollbandt Pettersen publikum på bransjefestivalen Americanafest i Nashville og ved plateslipp strømmet ærverdige Billboard Magazine albumet i sin helhet. I januar 2020 var hun en snakkis på Americanafest UK i London, før turen gikk til Trondheim Calling og et par uforglemmelige opptredener. En haug profilerte konserter var booket til South By Southwest i Austin, før pandemien satte en stopper for akkurat det. Slike midlertidige hindringer stopper uansett ikke Malin Pettersen.
Opp i alt dette spilte Pettersen også inn sitt tredje album i Nashville, hennes nye «andre hjemby». Hun har vært i studio med rutinerte musikere som har spilt med navn som Kacey Musgraves, Nikki Lane og Colter Wall, så det er absolutt ingenting å si på kvaliteten på musikerne. «Jeg bare hoppet på flyet for å reise og spille inn med disse fire karene jeg knapt hadde møtt før, og jeg føler virkelig at vi skapte noe helt spesielt sammen.» – forteller Pettersen om opplevelsen.
Norsk americana, eller nordicana (som det blir kalt) er i vinden for tiden, og er det en artist som kan påta seg litt av æren for dette så er det blant annet Malin Pettersen. Norge har et voksende og flott americana-miljø med mange dyktige artister som blant annet Darling West, Signe Marie Rustad, The Northern Belle, Ida Jenshus og Bendik Brænne.
Malin har foruten en stor stemme som ikke minst er som skapt for americana-sjangeren også en nydelig formidlingsevne. Med sine allsidige og varierte låter viser hun også at hun er en fantastisk dyktig låtskriver. Der hennes forrige album var en samling nedstrippede sololåter, er dette en skikkelig bandplate som inneholder alt fra vestkystpop og moderne americana til groovy country og sløy honkytonk – opplagte referanser fra en artist som er på en foreløpig kreativ formtopp.
Låtene er skrevet i de omskiftende tidene vi lever i – omskiftende både i Pettersens egen karriere, men også i den større sammenhengen. De handler om reise, savn, oppdagelse og undring. Om å forlate din «Hometown» for å jage en «Wildhorse Dream», og å leve med, og bli kjent med seg selv på veien. Dette er reiselåter på mer enn en måte: «Jeg ønsker alltid å forstå verden jeg er i, og reisen vi alle er på, litt bedre,» – sier Pettersen.
NPS-redaksjonen vil gjerne trekke frem fire låter fra albumet og det er den vakre og skjøre kjærlighetsballaden «Particles», oppstemte «Let´s Go Out» med good-feeling sound á la 60-tallet, den følsomme og akustiske låten «I Don´Care» og ikke minst albumets lille diamant, «Wildhorse Dream».
«Wildhorse» ble sluppet på Die With Your Boots On Records , og ble spilt inn i Nashville i studioet Music City U.S.A. med et stjernelag av musikere som Aaron Goodrich, Ryan A. Keith, Misa Arriaga og Eddy Dunlap, med bidrag fra Dennis Crouch, Logan Ledger, Ben Sanders, Mike Eli og Emily Keith. Lydbildet på platen er det ingenting å si på – dette er nydelig, temperert og variert. Albumet til Malin Pettersen er magisk og vakkert, og det er en av årets fineste plater.
Vi tok en prat med Malin om blant annet det nye albumet og planene fremover.
Gratulerer med albumet, «Wildhorse». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og litt om den flotte responsen du har fått?
Tusen takk!! Det hele startet i et garagestudio i Nashville hvor jeg litt tilfeldig ramlet inn høsten 2018 og raskt forstod at jeg måtte tilbake til. Innspillingene ble gjort i to bolker der borte i 2019 og alle grunntakes ble gjort live sammen i det ganske lille studioet. Deretter ble det lagt på små ting her og der for å gjøre låtene til det vi ønsker. Miks ble gjort i samme studioet, i flere omganger, hvor jeg mellom hver gang tok miks med til studioet hvor det skulle mastres (Strype Audio) for å skrive ned hva vi tenkte miks trengte for å gi det beste utgangspunktet for hvor vi ønsket å ende opp med master. Ryan Keith, som også eier studioet mikset og Christian Obermayer her hjemme står for mastring. Det var innmari spennende å følge låtene fra råmiks til master og merke at det vi hadde hatt det så gøy med i studio vokste frem til det vi håpet det skulle bli.
Det har selvfølgelig vært innmari stas med den positive responsen på albumet! Og spesielt fordi mange av tingene som blir nevnt av de som lytter går på mye av det vi koste oss så med i studio, og som var grunnen til at jeg ønsket å lage plate der – lydbildet, produksjonen, samspillet etc. Og at låtmaterialet mitt resonerer hos lyttere er så enormt stas. Akkurat det føles stort.
Hver av mine innspillinger hittil i soloprosjektet har jo vært sitt eget lille prosjekt, og sånn mistenker jeg at det kommer til å fortsette. Jeg får ofte en idé som ikke kun går på hvilke låter jeg vil et album skal inneholde, men også hvordan det skal pakkes inn, hvordan settingen skal være, hva jeg ønsker å legge vekt på når det skal presenteres for verden osv. På dette albumet har mye av tanken bak handlet om å fange kreasjonen av musikk – skapelsesøyeblikket – på plate. Til forskjell fra de to andre albumene hvor det aller meste har vært testet og gjort klart på forhånd (selv om det selvfølgelig har vært masse rom for kreativitet i studio) visste vi ikke en gang hvilke låter vi skulle gjøre da vi møttes i studio den første dagen. Magien var å finne ut av det og lage musikken sammen, og disse musikerne (Aaron Goodrich, Ryan Keith, Misa Arriaga, Eddy Dunlap) er folk som har så mye musikalitet i seg og er så dyktige på det de holder på med at å slippe dem løs kreativt og fange det på plate har føltes som å få samlet sollys i et syltetøyglass.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Jeg oppdaget nok på et tidspunkt i prosessen at veldig mange av låtene handlet om reiser eller livsprosesser. I og med at jeg også hadde tatt den lange turen for å spille inn på andre siden av havet passet det godt med den gjennomgående tematikken om reising – i konkret og overført betydning. Jeg ønsker nok, som ofte i mine tekster, å forsøke å forstå verden rundt meg bedre – i tillegg til mine egne og andres valg i livet. Så ønsker jeg også at tekstene mine skal fremprovosere spørsmål og undring hos lytteren. På et paraplynivå ønsker jeg nok med denne platen å konkretisere et slags brudd med en del normer og sosiale regler jeg opplever at vi blir født inn i og til en viss grad følger uten å stoppe opp og lure på om de egentlig er det beste utgangspunktet for et fint liv.
Norsk countryperle – Imponerer stort på Nashville-album. Malin Pettersen har lagd et album som vil bli lagt merke til internasjonalt. Terningkast 6
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet er i stor grad lyden av det studioet. Dog hadde de eksperimentert mye og kunne få det til å låte både ganske cleant og enda mer gjørmete enn dette – men jeg opplever at vi fanget essensen av studioets gullstandard. Akkurat cleant nok til å kunne fremheve ting i miksen, men akkurat så mye bleed (når andre instrumenter plukkes opp av mikrofonen til et annet instrument) til å plukke opp livefølelsen og samspillet man kun får av å spille inn sammen. Varmt og vibbete.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Jeg har nok et ganske spesielt forhold til alle disse låtene. Spesielt fordi hver av låtene denne gangen hadde så veldig sin helt egen prosess i studio. Så jeg synes det er vanskelig å skulle fremheve bare noen. Jeg husker likevel veldig godt følelsen etter at vi hadde fått «Particles»-taket. Den tok ganske lang tid å gjøre fordi vi måtte lage blekker og det ble skrevet en instrumentaldel osv. osv. Da vi var ferdig med den var det en helt spesiell følelse i rommet, og da Ryan spilte den av tilbake til oss fant alle frem mobilene for å ta opptak av opptaket så vi kunne høre på den da vi dro hjem – den føltes litt spesiell.
6/6 Dette er vilt bra!
Hva føler du selv er det spesielle i Malin Pettersen sitt musikalske univers?
Jeg håper at min nysgjerrighet og ønske om å forstå verden rundt meg gir egenart til låtene mine, og måten min å bruke konsepter på i tekstene mine. I tillegg så håper jeg at stemmen min har utviklet seg såpass at den kan representere noe unikt ved akkurat meg. Kombinasjonen av å ha vokst opp med country, jazz, samt 90 og tidlig 2000-tallets pop håper jeg også gjør at jeg tar musikalske valg som gir meg særegenhet.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er fryktelig nysgjerrig. Så på fritiden liker jeg å tenke, og høre på podcaster/bøker som kan gi meg fakta og innsikt i ting jeg lurer på. Jeg er også glad i å spille musikk, haha – overraskelse. Og det aller beste jeg vet er å ha null planer sammen med familien min, så vi kan bestemme akkurat hva vi har lyst til å gjøre sammen.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har visst nok sunget helt siden jeg kunne lage lyd. Da jeg var to-tre år stod jeg på scenen på 17-mai og sang. Jeg vokste opp med en enorm trang til å kommunisere og elsket både dans, tegning, teater og sang. Dans, teater og musikk holdt jeg på med lenge helt til musikken tok en avstikker og ble hovedbeskjeftigelsen. Pappa spilte i band og jeg ble med dem litt rundt, gikk på musikkskole i England, og ble med i Lucky Lips som jeg spiller i den dag i dag. Hos både mamma og pappa var country en favoritt, og hos mamma også jazz og svensk visesang.
5/6 «Malin Pettersen har allerede etablert seg som en av de fineste countrysangerne i landet. Det nye albumet har alle verdens muligheter.
På dine mange turer, blant annet til Nashville så har du møtt mange musikalske personligheter. Hvem vil du trekke frem som har gjort sterkest inntrykk på deg?
Åh, det har blitt mange inntrykk som jeg setter stor pris på. Det var innmari stas å møte min helt Emmylou Harris backstage på festival her i Norge, og så husker jeg at det var veldig stas å møte Tyler Mahan Coe første gangen jeg var i Nashville. Han driver podcasten Cocain & Rhinestones og kan så enormt mye om genren og dens historie at jeg ble fryktelig satt ut av ærefrykt da jeg møtte ham. Jeg husker han fortalte meg noe om George Jones og sa «Jeg bare skjønte at du hadde hørt mye på ham, og at du sikkert ville synes det var interessant» etter at han hadde hørt meg synge, og det blåste meg av banen at han plukket opp de musikalske referansene mine ut i fra måten jeg sang på.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg må jo si at releasekonsertene mine alltid setter seg litt ekstra på minnet. Releasekonserten for solodebuten min, på Parkteatret på min 30-årsdag det var en helt spesiell dag og kveld jeg håper jeg får huske for alltid. Jeg hadde jobbet så hardt og hadde fått med et helt fantastisk band, blåsere og gjester og det ble så innmari gøy. Jeg klarte å slappe av og kose meg gjennom hele konserten og det – det har så mye å si.
5/6 Låtskrivertalentet kan få selv den mest ihuga countryskeptiker til å spisse ørene.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Åh, mange! Jeg elsker jo klassisk country og Willie Nelson, George Jones, Emmylou Harris, Gram Parsos, Townes etc, men også Ella Fitzgerald. Nyere prosjekter som I’m With Her, Our Native Daughters. Gillian Welch. Alt handler om oppriktighet og et ønske om å melde noe. Det treffer meg rett i hodet og hjertet på en gang, og så blir jeg innmari inspirert av fantastiske stemmer da.. som jo reflekteres av denne listen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er så glad for ny musikk fra Aiida som jeg mener er et av de største musikalske talentene vi har her til lands. Som låtskriver og musiker – enormt inspirerende. Nosizwe er ute med ny låt som jo er helt amazing! Jeg elsker at Embla Karidotter er ute med americanaprosjekt – hipp hurra! Darling West er ute med feelgood-låta «Good Luck Charmer». Er det lov å ha med en litt eldre utgivelse? Jeg kommer meg nemlig aldri over Susanne Sundfør sin «Music For People In Trouble» som jeg mener er en av de beste norske utgivelsene noen sinne.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Her er det mye og ta av. Jeg har blitt spurt om å spille i bikini – det er ganske sprøtt. Litt morsomt, men mest trist – haha. Så må jeg si at å slippe «Wildhorse» er ganske høyt oppe på listen over det både sprøeste, morsomste og mest spesielle jeg har vært med på. Jeg har kløpet meg i armen en del ganger de siste ukene – i den mest positive forstand.
4,5/5 Her voice, ripening like a fine Merlot, then imposes a razor sharp presence that’s alluring and unforgiving.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Radka Toneff. Jeg tror jeg hadde blitt endeløst inspirert, kunne lært helt enormt mye, og bare å kunne høre på henne live.. wow.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jeg vil gjerne nevne Norah Jones-platen «Come Away With Me». Den var en enorm katalysator for meg hva gjaldt å utvikle mine musikalske evner. Men fordi den platen ble så stor ble det etter hvert ikke så populært å nevne den som inspirasjon, for alle gjorde liksom det. Nå de siste årene har jeg gjenoppdaget den og ønsker å gi den den kred’en den fortjener som en enormt bra plate – og Norah Jones – herregud, for en låtskriver og musiker.
Hvilket sted i Norge eller verden drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Det er jo et litt klisjesvar i min del av bransjen, men sant uansett – at å få spille på The Grand Ole Opry hadde vært en helt enorm opplevelse, og så har jeg drømt om Øya i alle år. Jeg husker veldig godt da jeg spilte på Martinique i Stavanger i fjor, hvor jeg ble overrasket over hvor stor andel av publikum som hadde inngående kjennskap til masse countrymusikk – gammel og ny. Det pleier alltid å være en viss prosentdel av publikum som har det, men her var andelen overraskende høy, og det var så stas. Da kunne jeg spille masse gamle countryfavoritter!
Hvordan har hele Covid-19 perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer for resten av 2020 og i 2021?
Jeg har barn, så i begynnelsen var det mye klipping, liming og glitter. Den kreativiteten smittet over på fritiden min og plutselig satt jeg der og tegner og laget litt merch og hygget meg med andre kreative former enn musikk. Det var digg, og så var det digg å ta tak i slipplanene når det endelig begynte å nærme seg.
Vi skal spille litt i november og desember, og så skal jeg ta julefri frem til en ny runde med spilling på nyåret med både soloprosjekt og Lucky Lips/Amund Maarud-samarbeidet. Det er jo ellers umulig å planlegge noe sikkert for tiden så jeg kan si at jeg håper på en trygg festivalsommer med nye løsninger som gjør at vi får spilt, men at jeg også er klar over at det kan bli mye fritid som jeg i så fall er klar for å fylle med skriving til neste prosjekt.
