Fredag 21. april slapp den kritikerroste sangeren og låtskriveren Line Dybedal det personlige og nære albumet, «Armeria maritima».
Med seg på laget har hun et stjernelag av musikere som er med på å løfte lydbildet til nye høyder.
På utgivelsen får lytteren en herlig miks av fengende visepop-perler, og varme, nære låter hvor teksten står i fokus, selvsagt sunget på dialekt. Musikken er gjennomført, variert og stemningsfull, og tar lytteren med på en deilig og forfriskende reise ut mot havet. Albumslippet feires med en turné.
Line Dybedals unike evne til å skrive ektefølte tekster som rører ved hjertet, og hennes fengslende måte å formidle dem på, har sørget for at låtene hennes har vært listet på NRK P1 og P3 et titalls ganger og at anmelderne har rullet både 5’ere og 6’ere på terningen. Med sin drømmende stemme og et lydbilde som er både luftig og melankolsk, bergtar hun igjen publikum med sin nyeste utgivelse.
«Armeria maritima» er Line Dybedals tredje album, og her er det havet og livet ved kysten som går som en rød tråd gjennom låtene. Lytteren kan formelig høre suset fra bølgene og kjærligheten til hjembygda gjennom musikken.
«I perioden da jeg begynte å skrive dette albumet forstod jeg noe om livet som jeg ikke helt hadde forstått før, men hørt mye snakk om – viktigheten av å “lade batteriene” og det å ta hensyn til seg selv. Mental og fysisk helse hadde egentlig ropt til meg i mange år; ro ned! Jeg trodde at jeg hadde lyttet, men jeg har i ettertid forstått at hørselsvernet jeg brukte må ha vært av veldig god kvalitet. Etter hvert ble jeg rett og slett tvunget til å skru ned tempoet noen hakk. Kroppen ville ikke lenger være med på jaget. Nå var det på alvor tid for å gjøre noe av dette som “alle” snakket om. Da begynte jeg å lete etter det som kunne fylle batteriene mine på best mulig måte, og det er her havet kommer inn» , forteller Dybedal.
«Så jeg flytta tilbake til bygda, fikk baby, bygde hus, fikk en baby til og jobba for fullt for og med musikk. Jeg ble sugd inn i familie- og arbeidslivet og tok meg dessverre ikke tid til å finne den perfekte “lade-metoden”. Men så, for noen år siden, skjønte jeg hva det var som manglet. Det var jo havet. Og joda, jeg hadde bosatt meg ute ved kysten, var på stranda om sommeren, fisket litt på kaia osv., men jeg hadde likevel hatt havet litt på avstand. Det var da jeg skjønte at jeg aldri er så jorda som når jeg sitter i en båt ute på havet. “Oppvåkninga” resulterte i at jeg fikk meg egen kajakk, kjøpte båt – og på bursdag- og julegaveønskelista ser det nå slik ut: fiskestang, stamp, tau, fiskegarn, fender, service på motoren, oppdatering av flytebrygge osv., smiler hun, før hun legger til:
Det å være på havet, nytte seg av havet, både for rekreasjon, men også produksjon av egen mat, har vært en stor del av min oppvekst, og en av mine verdier. Hvordan kunne jeg glemme dette? Derfor er havet, men også bygda en rød tråd gjennom alle låtene på denne plata»
Navnet på albumet «Armeria maritima», betyr strandnellik, og har blitt et viktig symbol for tematikken på albumet.
«Strandnelliken er for meg et symbol på kystfolket, og kanskje spesielt kystkvinnen som bor «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» – i vannkanten der bølgene slår og sjøsprøyten står», forklarer artisten.
«Med denne plata vil jeg snakke opp bygda og freden som kan finnes der ute ved kysten. I disse dager hvor vi sliter med fraflytting av bygdene og sentralisering av viktige funksjoner i samfunnet, håper jeg dette albumet vil være en del av dra-kampen og heiaropet til bygda. I motsetning til mange andre artister, har jeg faktisk flytta fra byen, og tilbake til hjembygda, for å drive med musikk, noe jeg håper flere vil gjøre», avslutter Dybedal.
NPS-redaksjonen: På Line Dybedals nye album har hun klart å fange selve essensen av livet på Vestlandet, fra det vakre og ville, til det mørke og dramatiske. Her har havet fått forme musikken, slik den også former svabergene, øyer og skjær – og menneskene som lever ved kysten. Albumet er nydelig, vilt, mektig og stort, men også nært, varmt og harmonisk. Vi vil gjerne fremheve låtene «Armeria maritima», «Blåmyra», «Freden ved havet» og ikke minst «Det står eit hus» som alle har det lille ekstra som fanger essensen av albumet på en flott måte. Det sterke, det såre, det nære, det varme, det mektige og ikke minst det vakre og ville. Igjen har Line Dybedal skapt et nært og flott album og med et knippe med dyktige musikere med seg på albumet er dette rett og slett et varmt og lekkert album.
Turnédatoer:
4. mai – Kulturhuset, Bergen (sammen med det lokale kvinnekoret Volve Vokal), 5. mai – Larris Scene, Førde (sammen med det lokale kvinnekoret Kvitre), 6. mai – Gymmen, Nordfjordeid (sammen med det lokale Helgesenkoret), 10. juni – Dei nynorske festspela, Ørsta
Medvirkende på albumet:
Line Dybedal – tekst/musikk, vokal, tangenter, trompet, Peter Sæverud – bass, Mathias Marstrander – gitar, Sondre Veland – trommer og perkusjon og Vidar Eldholm – stryk.
Vi tok en prat med Line om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Armeria maritima». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse, og ikke minst det nydelige valget av albumtittel?
Prosessen starta ved at eg innsåg at eg mangla noko vesentleg i livet. Eg kan nok ikkje gå så langt som til meininga med livet, men nesten. Eg mangla havet – som eg vil påstå har vore eit fundament i min oppvekst, og difor kjendest det ut som om eg mangla eit ordentleg fotfeste. Eg «vakna» og låtane om havet, freden og kysten vart til, båt og torskegarn vart kjøpt inn. No er det blitt slik at den mangelen som eg kjende på er blitt gjort om dei eit «sug» mot havet. I 2021 fekk eg gi ut bok og skreiv musikk til denne boka. Då skjønte eg at det å skrive musikk rundt ein raud tråd gjorde heile prosessen mykje lettare for meg. Det vart raskt tydeleg for meg kva slags låtar, stemning, up-beat eller nedpå, som måtte vere med. Eg laga deretter demoar og gjekk i studio saman med dei finaste musikarane for å gjere det ferdig. I tillegg har eg gjort alle pålegg, vokal og opptak av kor i studioet mitt heime på garden.
Så til tittelen. Eg er oppteken av alt som veks rundt om ved strendene og i fjøra. Den finaste veksten er Armeria maritima som vi kjenner som strandnellik. Den vesle blomen er for meg eit symbol på kystfolket, og kanskje spesielt kystkvinna som bur «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» – i vasskanten der bølgene slår og sjøsprøyten står.
Du har med deg et stjernelag av musikere på albumet. Kan du fortelle litt om dette?
Eg har fått med meg bassist Peter Sæverud, trommeslagar Sondre Veland og gitarist Mathias Marstrander, samt pianist Vidar Eldholm som har arrangert strykearrangementa på albumet. Alle desse fire er utruleg dyktige instrumentalistar og produsentar, noko som har kome til god hjelp under innspelinga av albumet. I tillegg er dette fire, fine og gode menn som går heilhjarta inn i musikken og har funne sin plass i universet mitt. Dei påverkar lydbiletet på sin måte og det set eg stor pris på.
«Armeria maritima» er ditt tredje album, og her er det havet og livet ved kysten som går som en rød tråd gjennom låtene. Kan du fortelle litt om hva dette albumet handler om, hva havet og kysten betyr for deg og hva som er spesielt fascinerende med havet på Vestlandet?
Albumet handlar om havet, bygda og freden som kan finnast der og er mi oppleving av kystbygde-Noreg. Eg har prøvd å fange ein nerve og gje eit bilete på korleis det er å bu her. Havet går igjen i alle låtane, på ein eller annan måte, og på nokre av låtane har eg til og med gjort opptak av bølgebrus frå fjæra her heime.
Havet og kysten er for meg ei nødvendigheit. Eg hugsa ein gong eg tok toget frå Bergen til Oslo. Midt oppe på fjellet i innlandet kjende eg: no får eg klaustrofobi! Det er for langt til havet! Som de skjønar så er havet veldig viktig for meg. På Vestlandet er havet fascinerande på den måten av sjølv når det er blikk stille, så er det aldri heilt stille, men vi seier det likevel. På ruskevérsdagar er havet rått og brutalt. Farleg. Desse voldsomme variasjonane gjer det spennande å bu her ved Stadthavet. Mange har sikkert høyrt om «Storm ved Stadt»? Eg bur der, i stormen.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Då eg byrja på soloprosjektet mitt i 2012 vart sjangeren kalla elektro-viser. Det var mykje softwaresynthar og elektroniske trommer. Sidan den gong har det autentiske vorte meir og meir viktig for meg. Det at det er faktiske folk som spelar ekte instrument betyr utruleg mykje, og gjer musikken mykje meir levande. Det må ikkje vere «blodtight» eller «supertuna» vokal. Eg likar når ein kan høyre at musikken er gjort av menneske som ikkje er 100 % perfekt, som ei datamaskin. Software synthar og noko elektroniske beats har framleis plass i musikken, fordi det er ein del av mitt musikalske uttrykk, men mykje mindre enn før.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
«Du er min los» er eit dikt skrive av Jakob Sande som eg har sett tone til. Dette diktet om sakn og kjærleik kom til meg eigentleg då albumet var ferdig, men så klarte eg liksom ikkje å la vere å tonesette det og lage min versjon av det. Eg føler at melodien forsterkar kjensla av sakn og kjærleik, og eg likar veldig godt å synge denne live.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Eg trur at noko som er spesielt er at eg skriv all tekst og melodi sjølv. Difor vert alt veldig «meg». Noko som gjer det ekstra skummelt, trur eg.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Eg trur nok ikkje at vegen har vorte lettare ved at eg flytta til bygda. Det er store avstandar, lange vegar, mange fergeovergangar og høge flyprisar. Eg saknar også å vere i nærleiken av eit miljø. Her som eg bur er det få som driv med det same som eg. Så det vert til tider litt einsamt. Når det blir einsamt er det ofte veldig krevande å halde på idéen om at denne draumen om å leve av musikken er god. Ofte har eg tankar om at eg skal finne på noko anna. Noko meir fornuftig. Til no har eg ikkje klart å gjennomføre dette «fornuftige». Men kanskje er det ikkje så fornuftig likevel. Det er nok denne «tøffe vegen» som gjer meg lukkeleg.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og musiker og er du en uredd type?
Når det dukkar opp spanande tilbod som eg har lite kunnskap eller kompetanse om tenkjer eg ikkje som Pippi: dette har eg aldri gjort før, så det får eg sikkert til. Eg er på ingen måte uredd i tankane, men i handlemønsteret er eg nok det. Den sterkaste sida mi må vere at eg ser på slike tilbod som ei moglegheit til å lære noko meir, noko å vekse på. Dette har prega heile mi karriere som musikar og artist, for eg har ikkje gått på skule for å lære musikk. Eg er ein learning-by-doing type menneske og slenger meg ut i det fordi eg er redd for å gå glipp av ting. Ja, og så gir eg ikkje opp!
Vi samarbeider med HiFi Klubben, og hos dem handler alt om god lyd. God lyd vet vi at også betyr mye for mange artister. Kan du si noe om hva du mener er god lyd, og hva det betyr for deg? Hvilket produkt i HiFi Klubben komplette lyd-sortiment mener du vil kunne ta deg nærmere lyden du nettopp beskrev?
God lyd er når lydbiletet er ærleg og opent. Eg ville valgt dette head-setet fordi eg er mykje på reise og likar å høyre på musikk uansett kvar eg er. Ofte må eg lytte til nye miksar og treng difor funksjonen støy-reduksjon, men utan at det tek bort noko av kvaliteten i musikken.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Eg spelte i eit band som heitte The Pink Robots. Vi spelte på Rockefeller under by:Larm i 2010. Salen kokte. Det var heilt vilt! I etterkant hadde media mest fokus på kven av Susanne Sundfør og meg som hadde kortast skjørt. Akkurat det var irriterande, men dessverre ikkje eit uvanleg fokus. Dette synst eg også er eit bilete på at det kanskje er hakket vanskelegare å få den «creden» som ein fortener som ung, kvinneleg artist.
Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
I 2016 flytta eg heim til bygda, pussa opp hus, gav ut album og fekk baby. Alt på ein gong. Eg var framleis på sjukehus med ein nyføydd, i starten på ein fødselsdepresjon, utsliten og sjokkert, då dei ringde frå Norsk på Norsk på NRK og fortalde at eg hadde fått terningkast seks «under lupen». Eg hugsa at eg stod der i den flotte kvite og rosa sjukehus «kjolen» og ikkje trudde heilt på han som fortalde det. Kanskje ikkje så veldig sprøtt, men det var ei veldig rar oppleving for meg. Fleire har spurt kva som var størst, å få baby eller terningkast seks. Det var i alle fall minst vondt å få terningkast seks.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Eg likar i alle fall ikkje å sitte i ro. Eg likar å padle kajakk, dykke, fiske, sykle, gå på fjellet, klatre, sy, male, jakte hjort, stå på ski osv. Eg er nok veldig rastlaus. Eg likar å få ting gjort. Då eg var yngre meinte eg veldig sterkt at det å sette seg ned for å sjå ein film var å kaste vekk tid. Han eg er gift med (som likar veldig godt å sjå film) fekk aldri sjå ein heil film i strekk, stakkar. Vi måtte dele filmen i to eller tre. Det var måte på kor lenge ein skulle sitte i ro utan å gjere noko fornuftig, meinte eg. Dette har eg måtte øve meg på, det å «ikkje gjere noko». Eg likar det ikkje, men har etter kvart skjønt at det er heilt nødvendig.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Eg set ekstra stor pris på kor-arrangement, både dei meir tradisjonelle, men også enkle pop-korarrangement og miksen av desse. Eg var 14 år då eg og tre andre jenter byrja å arrangere a´capella låtar, firstemt. Vi reiste rundt og hadde mange songoppdrag. Det var ganske bra, synst eg å hugse. På det nye albumet mitt har eg laga fleire kor-arrangement og på sleppkonsertane skal eg samarbeide med tre ulike kor. Det blir skikkelig stas!
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Lettsalta torsk. Eller LST som familien min likar å kalle det.
Hvilken film, serie eller bok skulle du helst sett at folk ser/leser?
Den filmen eg har sett flest gongar i mitt liv må vere «Ni liv» – den om motstandsmannen Jan Baalsrud. «Et glass til» er også ein film eg er begeistra for. Eg les lite bøker (til å vere forfattar) men favorittboka mi må nok vere «Ronja Røverdatter».
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Eg drøymer om å spele på alle slags utescener. På ein fjelltopp, i ei grotte, på ei strand, ute på ein båt, osv. Scener som er veldig nær naturen, rett og slett. Eg hugsar ein gong eg spelte på Slottsfjell, nærast på ei strand, bortsett frå at det var på ein fjelltopp, men bakken var full av sand. Så byrja det å blåse. Du veit når augene kjennast som sandpapir? I tillegg var halsen full av små sandkorn som gjorde det nærast umogeleg å synge. Då eg gjekk av scena fekk eg ein mikrofon og eit kamera opp i ansiktet og vart spurt: «Korleis følte du det gjekk?»
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Eg er vakse opp med The Beatles, John Farnham, Elton John, Tina Turner, Kim Larsen, Hanne Boel og Bettan. The Beatles og Elton John har vore med vidare som inspirasjon, og Bettan har vore med på nostalgi-kontoen. Juleplatene til Bettan, altså! Det er lyden av barndommen.
Albumslippet feires med en Vestlandsturné. Kan du fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg på en konsert med deg?
Variasjon. Albumet er vilt, mørkt og dramatisk og samtidig nært og vart. Slik vil også konsertane vere. Eg skal gjere mange duo-konsertar på små scener på Vestlandet, samt nokre spaserstokk-oppdrag. Dei siste tre konsertane i Bergen, Førde og Nordfjordeid blir med fullt band og kor, og det blir skikkelig tøft, trur eg. Eg gler meg!
Hva er dine musikalske planer videre for 2023?
Forrige veke fekk eg ein idé til ein slags oppfølgar til det nye albumet, men då med juletema. Kanskje det blir noko av det når eg har landa litt etter dette albumsleppet?
