Med «Two You» får vi endelig en smakebit på et kommende album vi nå har fått skyhøye forventninger til. For en gjenoppstandelse!
«Ukens single» består av en A og B-side; «Wonderful Unnatural» og «Give In», levert av André Holstad and The Saints (AHATS). Det har nå gått tre år siden forrige album kom ut, og med unntak av en single («Runaway», 2016) har det ellers vært dørgende stille fra Oslo-rockerne i en lang periode. La oss si det først som sist; dette er ikke en happy-go-lucky retur til en sorgenfri og utsvevende livsstil motivert av potensielle hærskarer av groupies og ville rockefester.
Dette er dunkle saker. Dette er kvelende, nesten lammende, og på grensen til det selvutslettende; en flørt med det mørkeste i oss mennesker – og dypt personlig. Så personlig og selvutleverende at man sitter igjen med to valg: reagere med avstumpet distanse, eller ta det innover seg. Spesielt «Give In» rommer et tekstunivers såpass ærlig og nakent, hvis man velger å gå inn i det hele, at det berører på et eksistensielt nivå.
Akkompagnert av Holstad´s oppriktig desperate stemme og et mannskor som river tak i hvert fiber av kroppen din, føles crescendoet som et barmhjertig knivstikk levert med stor kraft rett i magen, før arrangementet og vokalen svøper deg inn i en dyne av håp. Du kan reise deg på ny.
Låten er ikke for alle, og det mest frustrerende å tenke på i den sammenheng er at den er for lang for radio, og dessverre i 2018; låtens sjanger og det at teksten er alt annet enn abstrakt og ufarlig vil nok sette «Give In» i båsen vi kan kalle «for tung tematikk for radio». Det er en sang som krever tid (og egeninnsats fra lytteren), et format som dessverre ser ut til å passe kommersiell radio dårligere og dårligere etter hvert som årene går. Det er synd, veldig synd, for dette er virkelig en sang som burde nå ut i de tusen hjem. «Wonderful Unnatural» er, på mye av det samme grunnlaget, det naturlige førstesporet her. Den er åpenbart mer direkte i arrangementet, men like åpenbart født fra samme penn. Lydbildet er besnærende varmt og autentisk, det føles vintage til fingertuppene. Kassegitaren og fløyta gir en umiddelbar 70-talls vibe, mens claps-rytmen hentet fra «den store skjeggete hipster håndboka» plasserer sangen i vår tid. Det er allikevel samspillet mellom (og limet som smelter) trommene, bassen og elektriske gitarer sammen, som gir mest Abbey Road følelse her. Teksten er hakket mer lettfordøyelig og kan nok være lettere å ta til seg for et bredere publikum enn tilfellet er med «Give In», men det ligger mye mellom linjene også her. På sett og vis kan man si at «Wonderful Unnatural» på mange måter er en komprimert og mer rocka utgave av «Give In».
«Two You» er en hjerteskjærende og grenseløst vakker gjenoppstandelse som skaper enorme forventninger til det kommende albumet (som produseres i skrivende stund). André Holstad tok seg tid til et kort intervju der vi snakker om hva som har skjedd siden sist, skrivesperre, lydbilder og tekstene hans. Intervjuet kan du lese rett under videoen.
André Holstad – Too Young To Die (fra Sofar Sounds, 2016)
Det er 3 år siden forrige skive kom ut fra AHATS, kan du fortelle oss litt om hva som har foregått siden sist både privat og musikalsk som vi vil høre utfolde seg på det kommende albumet?
Tiden flyr. Bortsett fra å ha blitt far som er det beste som har skjedd meg, så har livet rævkjørt meg ganske godt. Både på jobb og privat. Uten å gå i detalj så finner livet alltid en måte å rive deg ned når du minst forventer det, men med et liv på rømmen, så står man ikke stille.
Det blir ofte hevdet av kreative sjeler at man lager sine absolutt beste verk når man er lengst nede, er du enig i dette og hvordan gjenspeiler dette seg for din egen del?
Jeg lager sjeldent låter når jeg har det bra. Når man er i sin egen mørke boble så har man en tendens til å ikke tenke klart. Man gjør ting mer på instinkt og gir litt mer faen enn man hadde gjort når ting er normalt.
«Ukens single» har noe vi vil beskrive som et intenst vintage preg over seg, vi blir nærmest dratt tilbake til 1970-tallets autentiske, analoge og varme følelse. Fortell oss litt om hvordan låtene er produsert, og hva du ønsker å oppnå lydmessig denne gangen?
Det hele begynte som det pleier med en kassegitar. Jeg fikk med en kompis som heter Egil Clausen, hvor vi drakk øl og spilte den inn i min skrivestue, og jeg tok den videre i studio. Der har Vegard Sleipnes og jeg i Subsonic Society produsert og mikset sammen. Vegard har stått for den varme vintage-lyden, mens jeg har denne gangen krevd å «klange» det mer til.
For oss virker det også som du er mer åpen for det melodiske nå, med store grandiose crescendoer på den ene siden og lavmælt, underbyggende fløyte på den andre. Stemmer dette, og hvorfor har det eventuelt blitt slik?
Jeg elsker det pompøse og dramatiske. Jeg liker kontraster. At ting er svart eller hvitt. Lavt eller høyt. Enkelt eller komplisert. Ikke midt i mellom. Det blir fort grått og kjedelig.
Det nye materialet føles også mer personlig enn tidligere, der du åpner opp et større følelsesregister og kler deg naken. Stemmer dette?
Jeg har vel alltid laget melankolsk musikk. Som jeg en gang sa i et tidligere intervju. «Man har ikke tid til å lage musikk når man har det bra». Livet er en berg og dalbane hvor man trenger å tømme seg for overskuddsenergi og følelser. Folk flest bruker helgefylla til dette, eller kanskje kickboksing, rus eller andre ting – jeg bruker musikken. På den måten er de fleste låtene mine mer personlig, hvor jeg skriver ut i fra hvor jeg er mentalt og emosjonelt.
Hva ligger bak tittelen «Two you»?
«Two you» er ikke noe mer spennende enn et ordspill. I og med at det er to låter som kom nå som første lyd fra oss på en stund, så tenkte jeg en sen natt at det kunne passe fint.
Hva er storyen bak fantastiske «Give in»?
«Give In» er en sang til lyset. Den spør om det kan komme tilbake i en mørk symbiose man gikk seg vill i. Hvor ingen ting kan styres og man så inderlig skulle ønske at man fikk kavet seg til overflaten for å få et åndetrekk, slik at man ikke drukner. Når alt man ikke kan kontrollere kommer for å ta deg, og alt du kan kontrollere raser. Jeg liker progresjonen i låten. Orker man å høre seg gjennom så gir den mye.
Hva er så historien bak «Wonderful Unnatural»?
Nå er jeg egentlig ikke veldig stor fan av å konkret fortelle hva en låt handler om, da folk flest har en tendens til å tolke ting på sin måte. Jeg har tidligere pratet med folk som forteller at en låt har betydd mye for dem, hvor de trekker frem linjer fra en låt som for meg handler om noe helt annet. Det er det som er det fine med musikk og kunst. At det er opp til hver enkelt å tolke det dit man vil.
Låten handler om hvor rart livet er. Det blir aldri som man planlegger. Det er noe man må falle til ro med. Da blir alt enklere.
Hva synes du er mest krevende å jobbe med, det musikalske eller å skrive tekst?
Det har jeg ikke noe klart svar på. Ofte så kommer det sammen. Jeg har kommet med flere forskjellige måter å skrive låter på opp gjennom årene. Noen ganger spyr man bare opp en ferdig låt med melodi og tekst. Andre ganger må man jobbe litt mer med det. De som kommer av seg selv kan man se på som en gave, mens de man må jobbe litt mer med gir en annen form for tilfredsstillelse når man endelig er ferdig.
Har du selv opplevd skrivesperre og kreativ forstoppelse? Har du eventuelt noen tips for hvordan komme seg ut av det?
Det er noe alle som driver med musikk går gjennom. Jeg prøver å være rutinert på det. Jeg har en regel som er at hver gang jeg er i studio/skriverommet mitt, så må jeg spille inn vers/refreng/vers/refreng på en ny låt. Uansett hvor dårlig det blir så må det spilles inn.
Det er mye bedre i lengden å ha dårlige skisser, enn ingen ting….
Hvilken tekstlinje fra den nye skiven er du mest fornøyd med, og hvordan går den?
Det første jeg kom på er en låt som vi spiller inn nå. Kanskje derfor. At den er friskt i minnet.
«You’re waiting for water to take out this fire. I’m hoping the fire will burn down this place. Alone in the ashes we lay in the morning. No one will remember our names.”
Føler det er et eller annet mørkt, ærlig og romantisk over det.
Er det satt noen releasedato på albumet?
Det er ikke satt noen konkret releasedato, men hvis alt går etter planen skal ting være klart i løpet av november. Så får man se når det lar seg slippe. Det er dyrt å spille inn låter så man må jobbe ekstra for å få ting ferdig.
Hvilket band, eller hvilken artist fra Norge imponerer deg mest om dagen?
Sitter i studio og hører på nye lyder fra Ulver akkurat nå. De er et band som alltid gjør som de vil, og alltid leverer kvalitet. Så det må per nå være Ulver.
Du kan velge en norsk artist til å gjøre en cover på en av låtene dine. Hvem skal gjøre hvilken låt, og hvorfor akkurat han/hun?
Etter å ha sett Einar Stenseng covre «Styggen På Ryggen» på en releasefest Slekta hadde. Så faller valget på Hr. Stenseng. Kanskje «Follow me Home» fra førsteskiven – men egentlig hvilken som helst låt.
Hvilken scene i Norge ser du på som den absolutte drømmen å opptre på?
Vi har vært så privilegert å få spille på mange av landets scener, men så klart Spektrum eller Dødens Dal hadde vært utrolig gøy – der har vi heller aldri spilt.
Er det planlagt noen releasekonsert foreløpig, så gamle og nye fans kan planlegge en tur allerede nå?
Per nå er all fokus i studio. Vi mailer med en A&R i Tyskland, hvor ønsket er å komme seg dit for å spille. Vi kommer så klart til å spille her hjemme også, men den sjangeren vi opererer i er ikke den enkleste å sette norgesturneer med om dagen. Så da tenkte vi å prøve noe nytt for en gangs skyld, men man skal ikke se bort i fra at det kan bli noe før jul.
