Greta Baker fra Sandnes i Rogaland er en artist hvis musikalske reise er like inspirerende som hennes låter, og nylig slapp hun et sterkt og gripende debutalbum. «Scars That Never Heal» er en utforskning av musikkens helbredende kraft, og tar utgangspunkt i Greta Bakers personlige kamp for overlevelse.
Artistens liv har vært preget av kontinuerlige utfordringer, fra å kjempe mot en vanskelig regulerbar diabetes type 1, diagnostisert da Greta var bare fem år, til å overvinne alvorlige helseutfordringer som HLH sykdommen, brystkreft og dens grusomme spredning, samt flere amputasjoner som har etterlatt henne med uutholdelige smerter.
Gjennom disse prøvelsene har musikk vært Greta Bakers grunnstein, et holdepunkt som alltid har vært der for henne. Å skrive ned tanker og følelser har fungert helbredende, og gitt Greta en følelse av mestring og tilhørighet selv i sine mørkeste stunder.
Sangene som ble skrevet i løpet av alle disse smertefulle årene, tok Greta med seg til anerkjente SONO Studio (Praha, Tsjekkia). Godt hjulpet av musikere og produsenter som alle var dypt beveget av Gretas urokkelige styrke og mot, som Amund Maarud, Tiger City Jukes, Bjørn Magne Hansen (Midnight Choir, Jon Eikemo) og Milan Cimfe (Hellbillies, Hilde Louise Asbjørnsen), har Greta Baker omsider fått tonesatt sin unikt rørende historie. Første smakebit fra albumet var singelen «Follow the Light», som handler om selvstendighet, om frihetsfølelse og om å være sjef i eget liv. Låten kombinerer Gretas kraftfulle og sjelfulle vokal med et dynamisk arrangement av bass, blåserekke og strykere, en sang som virkelig feirer gleden av uavhengighet og livets små seire.
«Under the Water Moon», en rørende hyllest til de som står ved hennes side gjennom livets mange prøvelser, er strukturert i tre akter og beveger seg fra melankolsk refleksjon til et kraftfullt og magnetisk refreng. Låten demonstrerer Gretas evne til å formidle komplekse og ofte motstridende følelser gjennom musikk. Gjennom sin autentiske vintage-klang og emosjonelt ladde tekster, deler Baker en historie om sinne og smerte, men også betydningen av menneskelig samhold og støtte. «Scars That Never Heal», albumets tittelspor, er en sang som dykker inn i artistens personlige reise, gjennom musikkens transformative kraft i møte med livets brutale utfordringer. Låten fungerer som en hyllest til musikkens evne til å helbrede, trøste og inspirere, og understreker hvordan musikk har vært Greta Bakers redning og styrke gjennom mørke tider. Med «Scars That Never Heal» deler Baker en innsiktsfull fortelling om kampen for å bli hørt og anerkjent, og feirer musikkens rolle som en urokkelig kilde til håp og livskraft.
Albumet gir oss også den vakkert sårbare «Not a Farewell», den utsøkte og dypt gripende soul-balladen «Lets Look Back», men også andre klangfarger, som opprørske og fandenivoldske «I Don’t Like You» og kompromissløse «I’m Back», en låt der Gretas grandiose og tidløse klang bringer frem følelser av vendetta, av pur motstandskraft.
Å spille inn albumet i Praha ble en uforglemmelig, men også en utfordrende opplevelse Greta beskriver som «once in a lifetime». Med støtte fra sin mann og gitt muligheten til å jobbe med dyktige musikere og produsenter, ble det hele en opplevelse og et album hun har blitt utrolig stolt av.
«Scars That Never Heal» ble spilt inn i Norge (ved Tiger City Jukes) og Amund Maarud, samt i Tsjekkia (SONO Records, Praha) under kyndig veiledning av produsent Bjørn Magne Hansen. Mix og master av Milan Cimfe.
Vi tok en prat med Greta om debutalbumet, hennes personlige kamp, inspirasjoner og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Scars That Never Heal». Kan du fortelle litt om det og hva som inspirerte deg til å skrive låter om helbredende kraft og personlig overlevelse?
Tusen takk. Jeg har levd med sykdom siden jeg var 5 år gammel. Etter som årene gikk pådro jeg meg bare mer og mer sykdom. Til slutt befant jeg meg i en situasjon det var umulig å skjule for andre mennesker. Det å feile noe som ikke er så vanlig innebærer mangel på kunnskap, og som er en fortvilet situasjon å være i. Jeg har sett døden i øynene opp til flere ganger, og det gjør selvfølgelig noe med deg som menneske. – jeg har aldri kunnet leve et A4 format. Jeg begynte tidlig å skrive min egen musikk, og det å kunne sette ord på følelser på godt og vondt er helbredende. Livet mitt har vært vanskelig, med fokus på å håndtere, kjempe og overvinne. Denne tøffe reisen kommer frem i sangene, spesielt kamp-modusen.
Sangene og jeg lå i dvale i flere år, og derfor er jeg veldig stolt over sluttresultatet som nå har blitt et album. Jeg er ikke alene om å ha det vondt og vanskelig, og jeg håper derfor at andre mennesker skal kjenne på trøst, oppmuntring og viljen til å kjempe for drømmene sine, og det som gjør oss godt.
Hvordan har din personlige kamp påvirket tekstene og musikken på debutalbumet ditt, «Scars That Never Heal», og hvilke temaer og følelser ønsket du å formidle gjennom sangene dine?
Min personlige kamp har vært med på å forme alle sangene. I «Scares that never heal» synger jeg om å ikke bli trodd eller hørt av legen. Det er dessverre ikke en ukjent historie, og mange mennesker opplever dette. Jeg ønsker å sette fokus på å fortsette å kjempe. Forandre på rammevilkårene slik at hvert enkelt menneske kan få det så godt som de bare kan, med riktig diagnose og rett behandling. Sangene mine bærer preg av frustrasjon, sårbarhet, medmenneskelighet og godhet. Jeg skulle ønske det fantes mer godhet og nestekjærlighet.
Hvordan har samarbeidet med musikere og produsenter påvirket albumet ditt?
Det har bare vært positivt. Det musikalske apparatet rundt meg og denne utgivelsen har vært utrolig bra og jeg har fått flott veiledning hele tiden og det har føltes veldig trygt å stole på deres kompetanse og ikke minst følelsen av at noen tar deg på alvor. Bjørn Magne Hansen og Milan Cimfe i Sono Records må også nevnes. Det har vært en veldig flott reise og jeg har bare gode ord å si om det musikalske samarbeidet med dem og jeg er veldig stolt og fornøyd med sluttresultatet på albumet.
Kan du dele mer om prosessen med å tonesette din unike og personlige historie?
Det er det at hvis jeg finnes så er det også andre som meg der ute. Det er nok mange som sitter der og har det vondt, og det som er viktig å tenke på er at «sammen er vi sterke». Sammen kjemper vi og vi må aldri gi opp. Jeg måtte gå noen runder med meg selv fordi jeg måtte jo stå inne for det jeg har skrevet før jeg skulle spille inn låtene mine i studio. Det har vært en utrolig fin opplevelse og det har vært til god hjelp for meg – mer enn jeg egentlig kunne trodd på forhånd – rett og slett en helbredende opplevelse har det vært. Håpet mitt er at dette også skal gjøre godt for andre.
Hva ønsker du at lytterne skal føle eller oppleve når de hører på sangene dine?
Jeg ønsker at de skal føle ærligheten min, at jeg synger med hjertet og at jeg har lyst til å dele den historien.
Hvordan har musikken vært en støtte for deg gjennom alle de utfordringene du har møtt?
Jeg vil si at det er eksistensen min å synge. Det å bli født med en stemme er ikke alle forunt selv om du ikke trenger å være fantastisk flink. Du skal synge med den stemmen du har og det skal være sjel over det. Det har betydd mye for meg å ha noe som bare er mitt. Folk kommer og folk går, men sangen består. Det er livet. Sangen er så viktig for meg at det kan nesten sies at det er på død og liv og grunnen til at jeg lever. Musikken er med på å gi meg den nødvendige energien jeg trenger for å kunne kjempe videre.
Jeg håper at musikken min kan være til håp, glede og trøst for andre mennesker. Om ikke annet, en motivasjon for å kjempe for det vi tror på og det vi brenner for. Gi aldri opp!
Hva betyr «Follow the Light» for deg personlig, og hva ønsker du at den skal formidle til publikum?
For meg som er oppvokst med en kristen tro selv om jeg nødvendigvis ikke renner ned kirkedørene så liker jeg å både opptre og å synge i kirken. Denne låten handler om at jeg er på vidvanke i livet og har mistet fotfestet, men jeg holder fokus på det lyset jeg ser og slipper det aldri av syne. Jeg ser på det lyset som en trygg plass og hvis man følger det så går det bra med deg. Det er som et holdepunkt i livet og å kjenne på frihetsfølelsen – «be the captain of your soul».
Hvordan har du balansert å være standhaftig gjennom utfordringene dine samtidig som du har prøvd å finne det positive i livet?
Balansegangen har vært vanskelig. Det å finne balanse mellom det jeg klarer og det jeg ønsker, da disse to ikke er sammenfallende. Det er en stor utfordring som innebærer å feile om og om igjen, helt til du har lært! Å få synge er drivkraften min, frøet til å ville jobbe seg til mestring.
Kan du fortelle oss litt om deg selv og din musikalske bakgrunn, og hvordan har din egen stemme og musikalske stil utviklet seg gjennom årene?
Jeg har sunget så lenge jeg kan huske. Jeg begynte tidlig og kunne alle barnesangene på rams. Jeg elsket å danse, og var med i barnekor, ungdomskor, musikkskolens jentekor osv. Jeg hadde solosang-undervisning hvor jeg lærte å synge klassisk, og da tenker jeg på Barbara Streisand, Sissel Kyrkjebø osv. Så stemmen min har forandret seg ganske mye fra å være en 1. sopran til å bli en blanding av alt og sopran som den er i dag. Hjertet mitt ligger jo i soulmusikken.
Hvilke andre artister eller musikalske påvirkninger har inspirert deg?
Det er så mye. Celine Dion, Whitney Houston, Mariah Carey, Aretha Franklin, Michael Jackson, Madonna, Pink. Jeg er veldig altetende når det gjelder musikk. Jeg liker alt fra heavy metal til opera. Uansett sjanger så er det viktigste at musikken fenger meg.
Tidligere når jeg har sunget i kirken på julaften har det gått i Mahalia Jackson og «Silent Night». Hennes måte å synge den sangen på er utrolig og er slik jeg liker å synge. Shirley Bassey er en annen stor sangerinne som jeg selvfølgelig har blitt inspirert av og hørt mye på – det er jo så mange. Jeg liker også rytmisk musikk a la Michael Jackson fordi jeg elsker jo å danse.
Hvis jeg finnes så er det også andre som meg der ute. Det er nok mange som sitter der og har det vondt, og det som er viktig å tenke på er at «sammen er vi sterke».
Hvilke råd vil du gi til andre som står overfor lignende utfordringer og ønsker å finne styrke gjennom musikk?
Det er viktig å kunne kjenne seg selv på godt og på vondt. Det å finne en drivkraft i noe du liker å gjøre. Finne balansen mellom hva en ønsker og hvor mye man klarer. Musikk er en fin måte å skape den rette stemningen i ulike situasjoner. Både i glede og i sorg, og at du kan synge med den stemmen du har.
Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut om dagen?
Min mann og jeg sin lidenskap de siste årene har vært å se på film sammen. «Yellowstone» med Kevin Kostner er en serie som jeg vil anbefale. En film som gjorde inntrykk på meg var filmen «Et helt halvt år». Først kom boken og så kom denne filmen. Filmen gjorde så inntrykk på meg fordi jeg er syk selv og det var jo snakk om liv og død. Den filmen anbefaler jeg virkelig.
Har du en favoritt-rett, i tilfelle hva og kan du beskrive den?
Jeg spiser veldig lett, ren og sunn mat til vanlig, men hvis jeg virkelig skal kose meg så elsker jeg hjemmelaget biff stroganoff med potetmos.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Jeg har vokst opp med Elvis Presley, Vikingarna, Cliff Richard og ikke minst ABBA. ABBA har fulgt meg hele livet, og de er tidløse og kan høres på igjen og igjen.
Jeg skulle ønske det fantes mer godhet og nestekjærlighet.
Hvilke andre musikalske planer har du videre?
Jeg vil jo spille inn noen sanger til. Egentlig håper jeg at jeg får gjort det om ikke så lenge. Jeg vil jo fortsette med å skrive ny musikk.