Medlemmer fra Beglomeg, Deathcrush og Whalesharkattacks bidrar på Tore «Jazztobakk» Gjedrem sin oppfølger til Spellemann-vinneren fra 2018.
Sex Judas feat. Ricky startet som et soloprosjekt for den norske produsenten Tore Gjedrem, kjent blant annet fra Ost & Kjex. Hvis du skraper litt i Oslos blanke fasade kommer du snart til et fargerikt segment med rik grobunn for eksperimentell jazz, klubbmusikk og avantgarde. Dette er Sex Judas kongerike, det er her det hele startet og hvor inspirasjonen strømmer fra. Over tid har prosjektet utviklet seg til et fullt band med multi-instrumentalist Ivar Winther, bassist Kristian «Gesse» Edvardsen, perkusjon fra Sidiki Camara og Tore Brevik og vokalist Tracee Meyn. Sex Judas vant Spellemannspris i kategorien «Beste Elektronika» for albumet «Go Down Judas» (2018), men gjorde sine første krumspring inn i våre spillelister året før, med den sterkt undervurderte utgivelsen «Monter sur le cochon Norvégien nèst pas facile: The Norwegian Remixes».
Det er mye som fascinerer ved Sex Judas; den visuelle profilen er for eksempel uløselig knyttet til selve prosjektet og flere hakk mer gjennomarbeidet enn det aller meste som gis ut i disse dager. Allikevel, det absolutt deiligste med Sex Judas er løssluppenheten, mangelen på faste rammer og det uforutsigbare. Sex Judas er på mange måter den moderne elektronikaens rake motsetning. De ofte standardiserte arrangementene og mer eller mindre formell-baserte instrumenteringene som preger EDM (og huff for et forferderlig uttrykk det er), er fullstendig fraværende i Gjedrem-kollektivets musikalske univers. «Kan du se meg?» handler ikke om sylskarp digital presisjon eller kynisk BPM-manipulasjon av det ferskeste kullet med Red Bull infiserte tenåringer. Nei, Sex Judas er ekstremt sjelden og original vare i dagens norske elektronika-fauna, noe du vil høre allerede på åpningssporet «Dum Stripper». Gjestevokalist Raymond T. Hauger fra Beglomeg gjør umiddelbart inntrykk med en uhøytidelig morsom tekst som blant annet inneholder et (ubekreftet) nikk til en av landets største elektronika-låter fra slutten av 90-tallet; Dr. Erik´s «Det eneste jeg vil er å ha det fett». Når hørte du sist en norsk elektronika-låt som faktisk fikk deg til å dra på smilebåndet?
Sex Judas feat. Ricky er vår artist-i-fokus på spillelisten Norsk Elektronika, og i tillegg til å kunne oppdage gamle Norges imponerende underskog av dyktige produsenter, kan du høre «No Shame» (med gjestevokalist Linn Nystadnes fra Deathcrush), «Ikke alle kan like meg» (med gjestevokalist Whalesharkattacks) og et utvalg av tidligere utgivelser høyt opp på listen. I tillegg har Tore Gjedrem tatt seg tid til å sette sammen sin private 20+5 spilleliste og svare på et intervju, som du kan lese under spilleliste-reklamen.
Hei Tore og gratulerer med ny, fantastisk EP («Kan du se meg?») og strålende anmeldelser! Fortell oss litt om arbeidet med denne og hvem som er involvert på de forskjellige låtene?
Tusen takk for det! Låtene kom i stand i løpet av en halvt års tid og er spilt inn og produsert her på Kolbotn. Tanken bak utgivelsen var å samarbeide med noen av de sykt bra talentene som finnes i den norske undergrunnen. Linn, Raymond og Viviana var rett og slett for bra til å klare å holde seg unna. Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan de ville låte sammen med et Sex Judas komp, og så et kunstnerisk potensiale der. De involverte er Raymond T. Hauger fra kunstrock-gruppa Beglomeg, Linn Nystadnes fra støyrock-bandet Deathcrush og elektronika artisten Viviana Vega aka Whalesharkattacks.
En låt som eksempelvis «Dum stripper» har utvilsomt potensiale til å gjøre det stort internasjonalt, da er det relativt ballsy å gå for norsk tekst og vokal. Hva er motivasjonen din for å gå for norske tekster?
Det å gi ut noe på norsk er noe som har fristet lenge og utløsningen kom i form av Raymonds vokal på Dum Stripper. Ray foretrekker å synge på norsk, så da ga det seg selv. For min egen del skrev jeg teksten til tredje sporet, «Ikke alle kan like deg». Det var en slags utfordring til seg selv. Å se om jeg klarte skrive og uttrykke meg noen lunde fornuftig på norsk. For det internasjonale markedets del, tror jeg det kan oppfattes som eksotisk med fremmedspråklige låter. I hvert fall i små doser.
En ekstremt fengende plate
Du er også halvparten av ikke ukjente Ost & Kjex, hvordan vil du beskrive forskjellen på nevnte duo og Sex Judas uttrykksmessig?
Ost & Kjex er nært knyttet til house- og techno tradisjonen og vil nok alltid være det. Med Sex Judas ønsket jeg å lage et prosjekt som var musikalsk åpent, med rom for å teste ut forskjellige uttrykk, for så å binde det sammen med tekst og visuell kunst. Da primært tegneserie-kunsten til Sindre Goksøyr.
Som veteran på den norske klubbscenen, hvordan vil du beskrive dagens standard på norsk housemusikk blant produsenter og DJs kontra tidligere epoker?
Vi har en lang og fin tradisjon for klubbmusikk og elektronika i Norge, med en rekke av drøyt bra produsenter og DJs. Allikevel syntes jeg vi er på en all time high for øyeblikket og det handler litt om hvilket nivå ting er på, bredde og hvor mange som deltar. Profesjonaliteten til produsenter som for eksempel Prins Thomas, Skatebård og Andre Bratten er imponerende og konsistent. Vi har noen drøyt bra kvinnelige produsenter & DJs som Charlotte Bendiks, Karima Furuseth og Karolinski, med mer. Hører du på Olle Abstract sine månedlige LYD-podcaster renner det over av nye navn og fete låter. I Oslo er vi så heldige å få ha to veldig bra klubber, The Villa og Jaeger, som har eksistert i over ti år nå. Dedikert med stor D til dansemusikken. Nå har vi også blitt velsignet med Kafé Hærverk, som tar seg av den mer eksperimentelle delen av klubbmusikken. Det har hatt en stor betydning for utviklingen av nye talenter. Dette og mye mer utgjør en scene i topp from.
Hvordan ser du på «den nye vinen» og bølgen av norske «EDM»-produsenter fra ditt perspektiv?
Hvis du tenker på Kygo, Alan Walker osv. ser jeg på dette som popmusikk. Likhetstrekkene med klubbmusikk som house og techno er åpenbare, men det viktigste av alt, nemlig hypnosen, det monotone og suggererende går tapt i transformasjonen fra undergrunn til pop. For all del, ingenting galt med det – det er vel litt slik jorden roterer. At noen ser det økonomiske potensialet i undergrunns strømninger er ikke noe nytt. For dansemusikkens del var det full rulle på 90-tallet også, med prosjekter som Snap, Technotronic, Dr. Alban osv.
20+5 spillelisten din er utrolig variert, med innslag av alt fra jazz til rap og rock. Låten «Mr. Wake-Up man» fra Beglomeg på 41 sekunder er den første som melder seg som interessant å få en liten begrunnelse på?
For meg er Beglomeg et dypt fascinerende band. Et band jeg på en god måte sliter med å forstå. Jeg vet ikke om noen andre som kunne fått svisker og danseband impulser til å låte hipt. Samtidig må man lese musikken fra et intellektuelt ståsted, da mye av magien ligger i tekstene og samhandlingen mellom tekst og musikk. Det er også noe med ærligheten eller den omvendte ironien om du vil, som treffer tidsånden. At bandet ble booket til Dada utstillingen på Hennie Onstad senteret var veldig treffende. Du finner disse strømningene overalt i musikken deres og bandets opptreden på Spellemannpris-utdelingen i 2016 var jo ren og herlig Dada.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Sex Judas feat. Ricky – Big Sex Thing (Marketing Music 2015)
Fortell oss litt om bakgrunnen for å inkludere Le Corbeau´s «Burning Theme» og Sidsel Endresen´s «Ha! 6»?
Er veldig glad i musikken til begge to. Le Corbeau er ledet av Øystein Sandsdalen som tidligere spilte med Serena Maneesh og kan vel beskrives som mørk indie-rock. Kompet i «Burning Theme» har en herlig mørk blues feeling ala Howlin Wolf. Det er rett hjem det! Sidsel Endresen er en nasjonalskatt og har du ikke hørt henne live, så se og pell deg på konsert! Det vil du ikke angre på, da denne damen evner å trollbinde publikum kun i kraft av sin egen stemme.
Din nye EP er gitt ut på Fysisk Format, en label man ikke først og fremst forbinder med elektronika. Hvordan ble de involvert i prosjektet og hvordan vil du beskrive samarbeidet?
Jeg har kjent Kristian Kallevik som driver selskapet i en årrekke, tror faktisk helt siden han og en rekke andre musikkentusiaster fra Nordvestlandet flyttet til Oslo rundt årtusenskiftet. Vi har hatt noen berøringspunkter opp gjennom. Kjexen og jeg var medprodusenter på to Nils Bech album som er gitt ut på Fysisk Format og vi har remikset King Midas sin monumentale single «Snow», også utgitt av labelen.
Siden «Dum Stripper» singelen hovedsakelig er på norsk og at utgivelsen er en kollektiv effort fra undergrunns-Oslo, anså jeg det som viktig at den ble gitt ut av et norsk forlag. Jeg er dessuten tiltrukket av Fysisk Fysisk Format sin tilknytning til hardcore/punk-scenen i Oslo, og mye av det miljøet står for politisk.
Hvordan har hele Covid19-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer for resten av 2020?
Hele opplegget har vært en økonomisk katastrofe for de fleste i kulturfeltet, men jeg skal ikke legge skjul på at det har vært litt deilig med en ufrivillig ferie. Jeg har brukt tiden i studio, og har siden april jobbet med et nytt Sex Judas album. Planen for resten av året er å få ferdig albumet med tanke på utgivelse i 2021. Blir det igjen noe tid, skal jeg bruke den til å lage skisser til det neste Ost & Kjex albumet, som vi starter med for fullt over nyttår. For tiden setter vi også sammen en samleplate med venner fra den norske elektronika-scenen. Platen skal ut på Ost & Kjex og Trulz & Robin sitt plateselskap, Snick Snack Music i løpet av vinteren. Bare å glede seg!
