Minor Majority har 20 års jubileum og slipper sin første plate på 10 år!

Med låter som Dancing in the Backyard, Come Back to Me, (In That) Premature Way, og ikke minst Supergirl, var Minor Majority med på å prege det første tiåret av 2000-tallet i norsk musikk.

Minor Majority ga seg i 2010, men gjorde livecomeback i 2014 da de markerte 10-årsjubileet for gjennombruddsplaten «Up For You & I» med en utsolgt konsert på Sentrum Scene i Oslo. Siden har de spilt på Rockefeller årlig, til utsolgte hus hver gang.

I 2019 markerer Minor Majority 20 år som band og 11. januar slapp bandet sitt nye album, «Napkin Poetry» på Voices of Wonder som er denne «Ukens album» på NPS Music. Det har gått hele 10 år siden de ga ut sitt forrige album, «Either Way I Think You Know», og mange har nok ventet på at et av landets fineste band skulle slippe nytt album. Låtskriver og vokalist Pål Angelskår er ikke bare en dyktig låtskriver som skriver flotte og nydelige låter, men han har også en av landets fineste stemmer. Hans såre, varme og behagelige stemme kan smelte istapper, og med en formidlingsevne som berører bare han begynner å synge med en trygghet og ro av de sjeldne. Dette kommer tydelig frem i låten «I´ve Been Here Before», som er en nydelig ballade som man ikke kan unngå å ikke bli berørt av.

På låten «Another Year» hvor han synger sammen med Linnea Dale klarer de sammen å skape et av de musikalske «øyeblikkene» som vi musikkelskere er svake for – nydelig. Åpningssporet «Lucy» hvor Marie Munroe er med og synger har absolutt noe ved seg som også berører.

Den litt mer «rockete» «Can´t Think of a Reason» må også nevnes som et av høydepunktene på albumet, og ikke minst den nesten 8 minutter lange «How To Fall» med deilig piano og gitarspill av henholdsvis gitarist Jon Arild Nupen-Stieng, Thom Hell (gjesteartist) og jazzpianisten Oddgeir Berg. Etter å ha kost oss gjennom nesten hele albumet til Minor Majority er det kun en låt igjen, sistesporet «She´ll Be Allright» hvor Pål Angelskår synger til sin datter som etter hvert skal fly ut av redet og stå på egne ben. Dette er en enkel låt med en fin tekst som han har skrevet sammen med Sjur Lyseid, og som setter et verdig punktum for en variert og flott plate signert et av landets fineste band. Nå skal bandet straks ut på en Norgesturné som starter i Skien 17. januar, og deretter spiller de på Rockefeller i Oslo den 19. januar, på Tou i Stavanger 24. (utsolgt) og 25. januar i Haugesund osv. På turneen i vinter har de med seg Anne Marie Almedal som gjesteartist, og som ga ut et av årets vakreste album i fjor, «Lightshadow» som også var «Ukens album» på NPS Music da det kom ut. Det lover godt for en fantastisk turné for bandet og mange fornøyde publikummere som kommer til å ta turen for å høre på dem på en av deres konserter utover. Turnéliste finner du nederst på denne siden. Vi tok en prat med Pål Angelskår om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Minor Majority bekrefter at de er et av det nye århundrets fineste norske band – Terningkast 5

Geir Rakvaag, Dagsavisen

Gratulerer med deres første album på 10 år, «Napkin Poetry». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse, og hva som er årsaken til at dere har ventet så mange år med å slippe et album?

Takk! Da vi la opp i 2010 kjente vi oss klare for å sette i gang med andre jobber enn Minor Majority og fra 2010 – 2014, gjorde vi heller ingen ting med bandet. Det var en reunion-konsert i 2014 på Sentrum Scene som fikk oss til å møtes i øvingslokalet og spille sammen igjen. Gjennombruddsplaten vår «Up For You & I» hadde 10 -års jubileum og vi synes at det var en fin grunn til å gjøre noen konserter. Etter å ha spilt et par små-turnéer med gammelt materiale, så våknet lysten til å lage noe nytt. Vi skjønner jo at mange av de som kommer på konsertene våre ønsker å høre gamle sanger om igjen, men for oss som står på scenen og spiller er det tilsvarende viktig å kunne vise frem noe nytt og friskt. Plutselig ble det naturlig å jobbe med nye låter igjen, og etter en stund hadde vi nok låter til et nytt album.

Hva handler dette albumet om og hva ønsker dere å formidle gjennom det?

Albumet handler ikke om én spesiell ting, låtene på den nye plata er tvert imot ganske forskjellige og trekker i ulike retninger både tekstlig og musikalsk. I den grad det finnes en rød tråd så er det kanskje at tekstene er mer fortellende enn tidligere. En poptekst sentreres gjerne rundt noe ganske få motiver – gjerne sterke, emosjonelle øyeblikk – som blåses opp og vises frem. På denne plata har jeg forsøkt å utfordre pop-tekstformatet litte grann (i hvert fall min forståelse av det) og heller søkt mot countrytradisjonens vilje til historiefortelling. Dette får naturlig nok også musikalske konsekvenser; siden teksten krever mer plass blir også låtene lengre og større variasjoner i arrangementene blir viktigere enn på korte pop-sanger.

Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?

Vi har jobbet med en ny produsent (Roar Nilsen), som har fått ganske frie tøyler under innspillingen. Og vi har i grunnen tenkt på hver låt som et eget lite lydunivers og konsentrert oss om hva den enkelte låt trenger. Noen låter krever ganske fyldige arrangementer for virkelig å skinne, mens andre igjen er best dersom de får være helt nakne. Derfor finner du også veldig ulike arrangementer på de forskjellige låtene. Jeg tror dette gjør Napkin Poetry til en plate det er spennende å lytte til. Variasjonen er større enn på de andre Minor Majority-platene.

Sterk gjenoppliving – De har hatt godt av den ti år lange studiopausen – Terningkast 5

Geir Flatøe, Stavanger Aftenblad

Hva er det spesielle i deres musikalske univers?

Vår største forse som band er forhåpentlig evnen til å gjenkjenne en god låt, når den dukker opp. Dernest at vi har en lyd som er lett gjenkjennelig. Et transparent og åpent lydbilde som inviterer til lytting etter detaljer. Låtene våre er i utgangspunktet relativt enkle, derfor bruker vi også mye tid på de små variasjonene internt i en låt – fra vers til vers, fra et refreng til annet. Disse kan ligge i ytre ting som strykearrangementer, kor og solistiske partier, men også i selve akkordprogresjonene eller i rytmikken. Jeg tror vi er ganske flinke til å få enkle låter til å bli rike og slitesterke.

Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra albumet?

Mer progressive låter som «Lucy», «I’ve been here before» og «How to Fall» har vært veldig moro å jobbe med i studio. Disse låtene har det til felles at de ikke har en tradisjonell vers/refreng – struktur, men er satt sammen av flere ulike partier som gradvis vikler seg ut etter som låtene stiger frem. Det er ikke akkurat progrock det er snakk om, men det er likevel organiske låter som vokser like mye sidelengs som rett frem.

Jeg synes også at låta «Another Year», som er ganske utypisk for oss, har blitt en veldig vellykket studioinnspilling. Det å få lov til å gjøre en duett med Linnea Dale er jo også litt stas bare det.

Jeg har også et spesielt forhold til låta «She’ll be Alright», som er en av flere låter jeg har skrevet sammen med Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt / Sunturns). En veldig enkel og likefrem låt, med en tekst jeg er veldig stolt av. Sjur og, tror jeg.

Strålende comebackplate som er en av bandets beste – Terningkast 8/10

Jon Vidar Bergan, Musikknyheter.no

Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?

I fjor var vi stort sett i studio og spilte inn plate, så det var ikke så mye livespilling, men det endrer seg nå. I år er det rollen som utøvende musikere som kommer til å ta mest tid. Vi skal gjøre 20 jobber i Norge mellom januar og april, og det gleder vi oss veldig til.

Hvem er Minor Majority og hvilken musikalsk bakgrunn har dere?

Minor Majority er fem voksne menn som har spilt sammen lenge, noen av oss i over tjue år. Vi har ingen musikalsk utdannelse, men fartstiden vi har sammen som band gjør at vi kjenner hverandre godt musikalsk og har utviklet vår egen lyd og dynamikk.

Dere har 20 års jubileum i år som band. Kan dere trekke frem et par av høydepunktene i deres musikalske karriere så langt, og hvordan dere har tenkt til å markere dette jubileet?

Det største høydepunktet er vel det faktum at vi fortsatt har et stort og trofast publikum som hører på musikken vår og kommer på konsertene fortsatt etter 20 år. Av enkeltøyeblikk var Øyafestivalen i 2004 og Paleofestivalen (Sveits) i 2007 store konsertopplevelser, eller da vi delte scene med R.E.M. på et stort fransk TV-program som heter Taratata i Paris i 2008. Men jeg kunne like gjerne trukket frem første gangen vi solgte ut Mono i 2001. Det er ikke størrelsen på publikum som er avgjørende, men at de som er til stede virkelig har gode musikalske opplevelser sammen med oss.

Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder, i tilfelle hvem og hvorfor?

Veldig mange, så mange at det er vanskelig å trekke frem enkeltnavn, men jeg kan jo prøve. Jon (gitar) er veldig glad i kompliserte og odde rockeband som Don Caballero, Slayer (God Hates us All-skiva) og Motorpsycho, men han er også glad i enkle og effektive låter når de funker. Han har for eksempel en svakhet for tidlig Dire Straits og stemmen til Lene Marlin. Harald (tangenter) er den i bandet som hører mest på mainstream pop, men de største musikalske heltene hans er Nick Cave og David Bowie. Henrik (Bass) er veldig glad i bluegrass og hører på en masse band som jeg aldri har hørt om, men han har også en forkjærlighet for klassiske rockeband som Pink Floyd og Neil Youngs Crazy Horse. Halvor (trommer) kommer fra indierock (Dinosaur Jr, Helmet) og tungrock (Mastodon, Pantera), men akkurat nå tror jeg det går mye i Classic Rock – Steely Dan, Journey, Foreigner og slike ting. Selv har jeg hørt mye på klassiske låtskrivere som Al Stewart, Doug Paisley og The Beatles under arbeidet med plata.

Spillelister – Norsk

Norsk Folk Pop

Folk pop har lange tradisjoner i Norge, dog med varierende sjangerbetegnelser opp igjennom tidene. Noen av landets dyktigste musikere frekventerer denne listen jevnlig, en liste du […]

Les mer

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?

Det er veldig mye bra norsk musikk om dagen! Frøkedal har gitt ut to superfine plater som jeg er veldig glad i. Hun har et godt øre for melodier og en kontrollert varsomhet i måten å synge på som er veldig elegant. Og så er det en melankoli i musikken hennes som aldri er tyngende, men snarere lengtende eller bare undrende. Jeg har også hørt mye på de siste platene til The Northern Belle og Silver Lining som begge er superfine. Den siste til Anne Marie Almedal er en ny favoritt, det samme er debutene til The Secret Sound of Dreamwalkers og Bodø-bandet Virkelig. Prosjektene til Sjur Lyseid (The Sunturns / Little Hands of Asphalt) er også alltid spennende.

Hva er det morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?

Å varme opp for A-ha på Lerkendal Stadion i Trondheim foran 25 000 mennesker i 2006 – var en ganske spesiell opplevelse, sprøtt og morsomt var det også! En annen opplevelse som skiller seg ut, var når George Clinton dukket opp backstage etter en konsert på Ekstremsportveka på Voss i 2006 og ble sittende å jamme med bandet frem til de tidlige morgentimer.

Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?

Jeg tror faktisk at den beste konserten vi har spilt kom så sent som i januar fjor. Vi hadde med oss Thom Hell som gjest på Rockefeller og fikk til et par ting som jeg ikke tror vi har fått til tidligere. Det å invitere andre artister med på scenen skaper en annen type konsentrasjon og når det funker kan det endre dynamikken i samspillet oss imellom, som jo i utgangspunktet er ganske satt etter mange års erfaring.

Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?

Det hadde vært gøy å samarbeide med en av de mange yngre, flinke popartistene som gjør det så bra nå, Emilie Nicholas, Sigrid, Astrid S. Alle disse kunne lært oss masse vi ikke kan.

Kan dere nevne et stk. guilty pleasure hver og hvorfor akkurat denne?

Jeg har sluttet med å være skamfull over ting jeg liker.

Hvilket scene i Norge drømmer dere om å spille på?

Det hadde vært stor stas å spille i Operaen i Bjørvika. Den står på bucket-lista fortsatt.

Anne Marie Almedal er med som «special guest» på noen av deres konserter i vinter. Kan dere fortelle litt om dette og hvordan det samarbeidet kom til?

Vi har likt Anne Marie siden hun spilte i Velvet Belly på nittitallet og etter mitt skjønn har hun bare blitt bedre med årene. Den siste platen hennes «Lightshadow» er en av fjorårets beste plater i Norge og vi er superstolte av å ha henne med oss på tur, både som support og som gjest i vårt sett. Vi kom i kontakt med henne gjennom vårt felles plateselskap (Voices of Wonder) og er fortsatt litt starstruck og barnlig lykkelige over at hun sa ja til å bli med oss på tur.

Hvilke planer har dere videre i 2019?

Etter plateslipp, skal vi ut på en lang Norgesturné (18 jobber), og i sommer blir det festivaler over hele landet. Til høsten håper vi på å få til en liten Europaturné i Tyskland, Nederland, Frankrike og Sveits.