Det har vært en prosess å få samlet tankene og veien mot debutalbumet til bergensartisten Døssi, og som ennå ikke er helt ferdig.
Nylig slapp hun, «lovebirds pt. 1: love» som er første del av det som skal bli hennes debutalbum. Døssi har jobbet med ulike produsenter og låtskrivere som har bidratt med forskjellige ferdigheter, tanker og lyder.
De har også bidratt med sine ulike livserfaringer, som hun tror har noe å si for hvordan de ulike låtene har blitt. Det samlede lydbildet på albumet har derfor blitt en fin blanding av alle de fine menneskene som hun er så takknemlig for at hun har fått lov til å jobbe med.
«Utgangspunktet for albumet var at jeg ville skrive om det å gi slipp, enten det er kjærlighet, episoder som har formet oss til den vi har blitt, tanker, hendelser, mennesker man ikke lenger trenger å bære lastene til, og enda flere grunner til å gi slipp – både på godt og vondt.
Det ble etter hvert naturlig å også dra inn tematikken rundt hvorfor man har noe å gi slipp på. Dermed ble det tydelig skissert et album i to kapitler, og jeg ville gjerne også slippe det sånn – i del 1 og del 2. Etter hvert ble det også veldig tydelig for meg hvordan alt dette skjer i sirkler, og dessuten er jeg litt besatt av å finne håp i ting – og dermed ble albumet sånn også: «Love, let go and love again», forteller Døssi.
Vi i NPS-redaksjonen vil trekke frem tre låter fra albumet, den nydelige duetten med dePresno, «wildflower», sjelfulle «jasmine, darling» som er ren balsam for sjelen og til sist den harmoniske og fredfulle, «why would you let me go».
«lovebirds pt. 1: love» er første del av det som skal bli hennes debutalbum. Det består av ulike lovebirds som synger om kjærlighet på hver sin måte;
«wildflower» er den kjærligheten som får deg til å gjøre alt for en annen og på veien miste seg selv.
«jasmine, darling» er den helt ferske, rene, klare kjærligheten som bare føles som en rosa sky og sukkerspinn og som du aldri vil ut av.
«tough love» handler om kjærlighet i vanskelige familierelasjoner du tror du må godta fordi det er familie.
«I don’t admit it» er kjærligheten du glemmer å gi deg selv fordi det er tryggest å planlegge for å ikke ha noe å tape.
«why would you let me go» er den forbudte kjærligheten som skjer bak ryggen din og om å være skyggen for sine egne øyne.
«love me» er det uendelige håpet og ønsket om å føle seg elsket og hjemme.
Albumets del 2, «lovebirds pt. 2: let go» som ikke er utgitt enda handler om ulike grunner til å gi slipp på kjærligheten, enten man vil selv, blir forlatt, det er for det beste eller om man rett og slett må det for å kunne elske seg selv og andre igjen. Livet og kjærligheten er en del av livets mange sirkler. Man lever og lærer og velger neste utgangspunkt på nye sirkler.
«lovebirds» – som alltid ser Døssi på sangene sine som fugler – som får vinger og begynner å fly så fort tekst og melodi er klar for å deles.
Vi tok en prat med henne om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med første del av ditt debutalbum, «lovebirds pt. 1: love» Kan du fortelle litt om det, og litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen, tusen takk! Det er superstas. Jeg har lenge har hatt en drøm om å lage et album, men alltid sett på det som litt uoppnåelig prosjekt på en måte. Artistene jeg ser opp til som har laget album er liksom i en helt annen liga og jeg har hatt veldig høye krav til hvordan album skal se og høres ut. Men så plutselig var jeg på vei til å lage det selv, og dette har jeg gjort med veldig stor ærefrykt. Jeg har jobbet med litt ulike produsenter og låtskrivere på denne: Henrik Lillehaug, Oscar Moos, Margo Raats, Jon-Anders Orlien og Trygve Tronstad, hvorav sistnevnte også har vært hovedprodusent og hjulpet meg med å sy alt sammen. I tillegg fikk jeg ha med dePresno på åpningslåten, og det har jeg faktisk drømt om lenge, selv om jeg ikke tror han vet det. Det har til slutt blitt et album i to deler, som henger sammen og utgjør en slags livssirkel: love, let go and love again. Den første delen som er ute, «love», tar for seg kjærlighet i ulike former. Neste del tar for seg ulike grunner for å gi slipp – og til slutt vil det hele samles og åpne for å elske igjen, «love again».
Du kaller hver låt for lovebirds og som synges om kjærlighet på hver sin måte. Kan du fortelle litt om det og hvilket forhold du har til ordet kjærlighet?
Jeg føler at noe løfter seg fra skuldrene hver gang jeg skrive eller gir ut en låt – akkurat som jeg blir litt lettere til sinns når tanker og opplevelser blir til noe større enn bare følelser jeg selv bærer på – litt som at en fugl får vinger og kan begynne å fly. Kjærlighet er jo alt. Roten til alt vondt, vanskelig og uforståelig, samtidig som det er roten til alt godt, trygt og befriende på samme tid. Man er jo alltid på let etter den store kjærligheten selv om man aldri helt kan vite hvordan det føles, eller hvordan andre føler det eller om du faktisk har funnet det. Det er jo en evig klisjé å skrive kjærlighetslåter, men så er det også helt uunngåelig.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
Jeg har hatt et ønske om å bygge videre på universet jeg lagde på EPen, «bluebirds», men samtidig fortsette veien videre inn i det, og utvide det for å kunne nå ut til flere, samtidig som det skal føles gjenkjennelig for de som allerede følger med. Det er vel noe som har skjedd gradvis og naturlig etter hvem jeg har jobbet sammen med. Det er så fint når du finner noen som skjønner hvor du vil, og som kan bidra og utvikle det sammen med deg. Jeg setter skikkelig stor pris på de samarbeidene som jeg har.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra EPen?
«wildflower» er nok den låten jeg synes resonnerer mest i meg, rent tekstlig. Jeg husker Trygve og jeg hadde noen timer i studio en dag, og vi skulle prøve å skrive noe nytt. Jeg hadde allerede skissert om en idé om et blomstertema for låtene, som et slags felles bilde for alle låtene på albumet, og hadde sett for meg å skrive en låt som het «wildflower», og hadde sånn halvveis en idé om hva det skulle handle om. Trygve begynte å spille på det som endte opp som pianointroen og så kom hele låten veldig raskt, nesten av seg selv. Det skjer ikke så ofte på den måten, men det er så deilig når det klaffer. Jeg gråt litt, og så hadde vi hele låten. Senere viste jeg den til Eirik Hella (Moyka, Michelle Ullestad) og han synes vi burde høre med Bjarte om han ville synge på den. Det ville han heldigvis, og da var det blitt en låt.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Hmm, skrivesperre ja. Det kommer som regel når det har skjedd lite rundt meg og dagene har vært litt mer monotone. Det har hjulpet å skrive med andre – da er det alltid noen som har noe nytt å fortelle som har få frem inspirasjonen igjen. Jeg er ikke så glad i å press-skrive, eller bare skrive for å skrive. Da tar jeg meg heller litt tid, og prøver å bevare skrivegleden så godt jeg kan.
Hva føler du selv er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg lurer på om det kanskje er roen? Jeg håper i alle fall folk føler de kan finne ro i universet mitt og at de finner tid til å blokkere ut stress i de minuttene det tar å lytte gjennom en av låtene mine. I tillegg er det kanskje sammensetningen av koringer, ambience og tekstene? Jeg er litt spent på å høre hva folk tenker om dette spørsmålet egentlig…
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Det er vel fortsatt litt sånn pandemitid føler jeg. Ting har ikke kommer tilbake til normalen, spesielt på livefronten. Men så er det jo ikke sikkert det skal gå tilbake, men at det heller skal være en ny normal, og den er jeg veldig spent på. Det virker som at man har blitt vant til et helt annet tempo den siste tiden. Må man slippe ny musikk oftere enn før eller er det bare en følelse? Det virker i alle fall som at man må jobbe mye hardere for å holde seg aktuell for tiden. For min del var pandemitiden en periode hvor jeg fikk bevist at jeg kommer til å fortsette med dette på tross av at jeg har vært ganske alene i det og ikke har et stort apparat rundt meg. Det er jo dette jeg vil, og jeg føler at jeg har åpnet mulighetene for å bli kjent med meg rent musikalsk den siste tiden i alle fall. I tillegg så håper jeg at jeg får vist det fysisk også, på konserter. Det gleder jeg meg til.
Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg tror jeg er en blanding av redd og uredd. Jeg gjør ting på tross av frykten. Det meste som handler om å promotere og utlevere meg selv er veldig skummelt, men så får jeg heldigvis igjen for det når ting blir godt tatt imot eller når folk hører etter på konsertene. Så da er det på en måte verdt det. Min sterkeste side? hmm. kanskje måten jeg skriver tekst på? Det er jo ganske direkte, uten at det blir for rett frem på en måte. Eller jeg håper det oppleves sånn – at det føles ærlig og ekte, og at andre kan relatere.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
haha, kanskje glad, spontan og litt overemosjonell? Jeg er veldig glad i fjellet og så prøver jeg å få så mye tid som mulig til å være med vennene mine. For det meste av dagen er jeg på jobb eller i studio, så det føles veldig viktig å sette av tid til de som betyr mest for meg.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Det startet fra tidlig alder egentlig. Jeg sang og fant opp sanger til enorm irritasjon for mine storesøsken. Jeg begynte med piano, sang og cello i kulturskolen, musikklinjen på videregående skole og så var grunnlaget lagt. Samtidig som jeg studerte økonomi på NHH studerte jeg også lyd- og musikkproduksjon og lærte meg å produsere og skrive bedre. Der fant jeg begynnelsen på lydbildet mitt.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Den siste konserten jeg hadde var på Vill Vill Vest 3. september og den sitter jo naturligvis ferskest i minnet, men det var en skikkelig, skikkelig fin opplevelse. Det var første gang vi skulle spille låter fra albumet, og første gang med trommer. Så veldig mye nytt, nye låter, helt nye arrangement, ny besetning, og nytt lysoppsett. Siden det var bransjefestival hadde vi forberedt oss på at det kanskje ikke kom til å komme så mange, og at det kunne bli ganske mye prating i salen. MEN så var det noe som føltes som et hav av mennesker som møtte oss når vi kom ut på scenen. OG de var helt stille <3 Det var en veldig fin wow-følelse, og jeg er så takknemlig for det!
Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Hahah, det må være fra en av sommerens festivaler da det plutselig kom kjørende en traktor mellom scenen og publikum. De hadde bestemt seg for å rigge ned hele området rett foran scenen og klargjøre området for at man kunne danse senere på kvelden. Så da vi startet konserten, begynte de å klappe ned bord og benker og ba publikum trekke unna, og til slutt kom traktoren for å kjøre vekk alt sammen. Det var ganske surrealistisk. Ikke min beste konsertopplevelse, men jeg kommer i hvert fall til å huske den lenge.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har hørt (og hører fortsatt) masse på Bon Iver, Sufjan Stevens, Phoebe Bridgers, Ry X og Olafur Arnalds. De har så mange gode kvaliteter rent låtskriver-messig. Jeg blir alltid inspirert av å høre på dem. Jeg har vært veldig mye nervøs den siste tiden, og da har det hjulpet å høre på «Stranger in The Alps» fra start til slutt. Det føles trygt og har hjulpet meg med å finne roen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er masse bra norsk om dagen. Jeg hører mye på mye, men kanskje aller mest Mia Berg og Beharie akkurat nå for tiden. Det har litt samme effekt som «Stranger in The Alps», selv om det er nytt.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Libanesisk meze. Perfekt vegetarmat man kan dele med kjøttetervenner uten at de savner noe (sier de i hvert fall?), og så er det så hyggelig å dele. Jeg elsker mat og jeg elsker å spise ute (ikke veldig økonomisk, men veldig, veldig hyggelig).
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
For å være helt ærlig har jeg nesten bare sett på reality de siste årene, og det er jeg ikke så stolt av, men det har vært deilig å slippe å tenke så mye når jeg først har satt meg ned foran TVen. Det er bare å spørre meg om Love Island UK for eksempel, hehe. Men! Jeg var på kino for en god stund siden og så en indie-film om en russer og en finne på et tog i Sibir, «Sovekupé nr. 6». Den var veldig fin, brutalt ærlig og veldig overraskende. Den kan jeg anbefale!
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Oj, hjelp. Det er så mange flinke og jeg er litt redd (som sagt). Kanskje Fay Wildhagen? Hun produserer og skriver og er generelt et stort forbilde og noen jeg ser opp til. Det hadde vært veldig veldig stas.
Hva er dine musikalske planer videre for 2022?
Nå skal jeg slippe resten av albumet, og spille litt konserter i den forbindelse. Jeg har ikke hele turnéen planlagt ennå, men vi skal både litt rundt i Norge og en liten tur til København. Jeg gleder meg veldig.
