Susanne Lundeng er felespiller, folkemusiker og komponist, og anses som en av de fremste tradisjonsbærerne av nordnorsk folkemusikk. Fredag 2. mars slapp hun sin 10. utgivelse «Det va nære på» som er denne ”Ukens album” på NPS Music. På dette albumet får vi møte en ny side av hele Norges spellemann hvor hun debuterer som tekstforfatter.
«Siste året har tekster uventa banka på, og æ har turt å åpne døra. Mye har skjedd, og det strømmer på med tekst og musikk” forteller hun.
Susanne Lundeng fikk Spellemannpris i klassen ”Folkemusikk og tradisjonsmusikk” i 2016 for hennes album ”111 Nordalsslåtter – Hilsen Susanne Lundeng” som gjør henne til en av Norges mest meritterte folkemusikere. ”Anerkjennelse er hyggelig men det er kjærligheten til musikken og kontakten med publikum som er drivkraften”.
Røttene sine har hun i den nordlandske folkemusikken og hun fikk tidlig møte og høre spellemenn fra Salten og Lofoten. Med sin frisinnede og ukonvensjonelle blanding av tradisjonell folkemusikk og moderne samtidsuttrykk, skaper hun med sin fiolin, en helt egen, personlig og karakteristisk sound. Musikken er preget av den nordnorske naturen og kulturen hun har vokst opp med, men også av en kunstnerisk vilje og særegen skaperkraft som springer ut fra henne selv.
Ord om det nære i livet, om nyanser, raushet, det som nesten gikk, stolthet har blandet seg inn i felelåtene hun skriver, men også blitt selvstendige sanger. På ”Det va nære på” debuterer Susanne som tekstforfatter: «Det har tatt utrolig lang tid å bli komfortabel med egne ord. Fela, med si nordlandsdialekt, er likevel det bærende i musikken. «Språk er til for å snakkes i nåtid, også gamle feledialekter. For noen er kanskje denne dialekten usynlig i låtene mine, men den er mitt faste holdepunkt for nye fortellinger, som låten «Nattmorran» med polsdansrytmen i slåttemargen».
Susanne Lundeng er ikke bare en «levende folketone» med sine feler- hun har også en sjarm og sceneopptreden som gjør at man både blir glad og lever med. Og hun har en stemme som griper tak i noe dypt inne i oss.
Musikken blir omtalt som drivende melankolsk, nedtonet, sår og stormfull. En harmonisk villskap som i kombinasjon med Susannes ekspressive og energiske sceneopptredener får publikum til å skjerpe sansene. De siste årene har Susanne gjort mange ulike sceneproduksjoner og endelig er hun klar for å turnère med band igjen med nytt materiale. ”Jeg stortrives på veien og gleder meg til å møte gamle og nye publikummere igjen”. Med seg har Susanne tre musikere som har fulgt henne lenge og det er Bjørn Andor Drage – tangenter, Arnfinn Bergrabb – trommer og Are Simonsen – lyd/elektronikk.
Gratulerer med det flotte albumet ”Det va nære på” som er din 10. utgivelse. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Hjertelig takk. Det er mer enn ti år siden jeg kom med et album hvor jeg spiller med band. I mellomtiden har jeg gjort andre utforskende innspillinger og konserter, alt fra helt solo tradisjonelt felespill fra Salten og Lofoten, solist på samtidsverket «Imella» av Rolf Wallin med Bodø Sinfonietta, mine egne komposisjoner for Engegårdkvartetten og meg osv. Musikerne, Bjørn Andor Drage, Arnfinn Bergrabb og Are Bredal Simonsen, på «Det va nære på» har jeg spilt med, av og på, i mer enn 20 år. Vi begynte så smått å spille igjen i 2014, og repertoaret bestod av mine gamle låter og diverse tradisjonelle sanger og slåtter. Etter noen intense år på så mange vis, hadde jeg nok mye på hjertet. Litt ute av min kontroll så begynte det å forme seg tekster, noe som jeg aldri har drevet med før, men den ene etter den andre viste seg frem i ganske radig tempo. Akkurat sånn har melodiene og de rene instrumentale låtene kommet også. Tror aldri at jeg har opplevd et sånt rush og en nesten barnlig glede over å lage musikk før. Jeg har turt å spille mye mer ball med mine musikere før jeg har sluttført låtene og vært nærmest hemningsløs i denne prosessen. Tidlig på høsten 2017 fikk vi testet låtene litt ut live på konserter og det er alltid fint å ha gjort før vi går i studio synes jeg.
Stemningene varierte fra melankolsk ettertenksomhet til fyrrig danselyst, og her er dynamikk i massevis. Susanne trakterer fela med autoritet både i stille nakne ballader og kraftigere utblåsninger.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Siden det er tekster med på dette albumet, er det muligens lettere eller klarere å få en følelse av hva jeg ønsker å formidle. Jeg har egentlig ikke noen stor overbygning, men låtene henger sammen på den måten at de er skrevet i samme tidsperiode og gjenspeiler ulike aspekter i min sinnsstemning og betraktninger. Jeg ønsker at tekstene kan sette lytteren i en tilstand eller stemning som de kan være i når jeg spiller på fela og de instrumentale partiene. Temaene dreier seg mye om å vise raushet, også mot seg selv, at det er spesielt viktig når det røyner på i livet. Videre skriver jeg om det nære og om hvor lite som skal til for at noe blir helt annerledes, men også om stolthet og det som glipper.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Utgangspunktet er jo fela og sangen og låtene. Denne gangen har bandet og jeg nøye planlagt før vi gikk inn i studio hvordan hver enkelt låt skulle få sin signatur. Min lydmann og medprodusent Are Simonsen har fått en større rolle med å gjøre elektroniske ting og samplinger i lydbildet, også aktivt på konsertene. Loopene og lydene som er samplet er spilt av oss selv på organiske akustiske instrumenter som f.eks. kirkeorgel, glass, is, fela, stemmen med mer. I denne produksjonen har vi helt unnlatt akustiske tangenter som eksempelvis flygel som vi har brukt mye tidligere. Vi ønsker også at det skal høres ut som en trio på albumet og ikke at det blir lagt på så mange spor at dèt ikke blir gjenkjennbart. I hovedtrekk tror jeg at albumet er ganske rolig og åpent, men jeg er glad i store kontraster og dynamikk, så enkelte av de mer opptempo-låtene har fått et lydbilde som har sin referanse fra 70-tallets progrock. Det gjør kanskje at noen oppfatter de låtene som mindre forankret i folkemusikken, men for meg er det omvendt. Spesielt de heftigste låtene som «Nattmorran» og «Du vil overleve» er bygd på grunnstrukturen fra min tradisjon, men oppfattes mer fremmed pga. instrumenteringen og arrangementene.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
I utgangspunktet vil jeg si at det gjelder for alle på ulikt vis. Låten «Nattmorran» er nok den jeg er mest glad for å ha funnet frem til. Føler at i den så smelter det improvisatoriske sammen med elementene i den tradisjonelle polsdansen fra mitt område. Jeg liker lange linjer i musikken og denne låten åpner for å dra på en indre langtur.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
I starten på 2017 turnerte jeg med min soloforestilling » Nesten ikke helt som før». Det var en kraftanstrengelse der jeg også beveget meg på ustø grunn med å fremføre mange lange monologer og danset og spilte alene på scenen til en meget streng og fast regi. Enormt tilfredsstillende å få reise rundt i landet og formidle min kjærlighet til nordnorsk folkemusikk, og få vist og prøve å løfte statusen til kystkulturens musikk og spellemannskultur. Bandet mitt og jeg hadde senere konserter og turnéer rundt om i Danmark og Litauen. Største minnet er nok fra konserten i Vilnius inn i den åpne plassen til presidentpalasset. En varm og vakker kveld med et lyttende publikum. Inn i mellom har jeg vært med på andre enkeltprosjekter og jeg hadde blant annet en konsert på Ferstad Gård i Trondheim under Kammermusikkfestivalen med mine musikalske søsken, felespilleren Chris Stout fra Shetland og harpespilleren Catriona MacKey fra Skottland. Noe av det fineste med å være musiker er akkurat de nære vennskapene, båndene og fellesskapet som kan oppstå akkurat gjennom musikken.
Hvem er Susanne Lundeng, litt om din musikalske bakgrunn og hva du liker å gjøre på fritiden)?
Neste år har jeg 30- års jubileum som artist. Det kjennes utrolig ut med tanke på at jeg er en uutdannet musiker med nordnorsk folkemusikk som utgangspunkt. Min interesse for denne musikken ble vekket av de flotte møtene og opplevelsene jeg fikk gjennom at jeg danset folkedans som liten. Da kom jeg i kontakt med de siste gamle spellemenn i Salten og Lofoten og ble tatt med inn i deres forunderlige musikalske verden, som jo ikke kun består av slåtter og musikk, men like viktig alt det som er rundt. Ellers så går dagene stort sett til å gjøre noe som har med musikeryrket å gjøre, enten det er ren instrumentøving, booking av jobber, komponering og ikke minst holde seg i fysisk god form til å klare lange dager på veien og ha overskudd på scenen. Jeg har et hus langt ute i havet, på Fleinvær, og der kan jeg bare være, og være i naturen og få påfyll gjennom fridykking, roing av nordlandsbåt og bare sitte på trappa og se langt.
Du har fått en rekke utmerkelser og priser opp igjennom, og senest i 2016, fikk du Spellemannsprisen i klassen folkemusikk/tradisjonsmusikk for ”111 Nordalsslåtter – Hilsen Susanne Lundeng”. Kan du trekke frem et par av disse som du setter høyt?
Det som er litt morsomt er jo at selv om man blir veldig verdsatt, så vil ikke det si det samme som at det blir enklere å få jobber. Men jeg er veldig stolt og takknemlig for å bli sett, både som utøver, skapende kunstner og tradisjonsformidler. Det var en stor anerkjennelse å få RFF-prisen (Rådet for folkemusikk og folkedans) som jo er en pris fra mitt fagfelt. Jeg som artist er vanskelig å sette i en bestemt kategori og har ofte falt litt utenfor de klare gruppene, så derfor var det ekstra stas å få Spellemannspris. Den fikk jeg jo også på eget plateselskap «Havella», og min første utgivelse der. Det kvadruple albumet med et 56 siders hefte inni med foto og tekst var en slags oppsummering av mitt dokumentasjonsarbeid og var svært krevende, og jeg hadde alle funksjoner – men kom i mål.
Samspillet med Arnfinn Bergrabb på trommer og Bjørn Andor Drage på tangenter vitnet om musikere som forstår hverandre og vil i samme retning. Det ble tidvis vilt og tidvis nedtonet og sårt i en konsert fylt av et både stormfullt og melankolsk driv. Søndagsettermiddagen i Melbu samfunnshus ble en sterk opplevelse.
Hva vil du si er det spesielle i ditt musikalske univers?
Kanskje litt vanskelig å se det selv, men jeg tenker at blandingen av min dype forankring i folkemusikken fra nord, og at jeg alltid har med meg det musikalske språket fra den inn i den nye musikken jeg skaper. Dette gjelder særlig de rytmiske elementene, men også måten å forme tonen på.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Det som gir meg mest inspirasjon er å gå på konserter og ikke minst bare sitte og jobbe med musikerne mine. Møte med andre musikere og kunstnere på nært hold.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er veldig glad i å få musikken intravenøst, altså live på konsert. Hadde en sjelsettende opplevelse i januar på den nasjonale jazzscene Victoria. Det var på Stian Westerhus sitt bestillingsverk V. Da gråt jeg halve konserten og klarte nesten ikke å si noe på et døgn (og det er godt gjort vil mange som kjenner meg si).
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Var en gang med til Kina og Nanchang som solist med Forsvarets Musikkorps fra Horten, og da spilte jeg blant annet på militær tattoo i en enorm sal til vill begeistring blant kineserne. Det viste seg at så langt inn i landet hadde jeg også en blodfan. Han kom med sirlig utklippet papirfigurer til meg og album med mye han hadde samlet om meg. Forresten, jeg hadde to fans, siden faren hans også var det. På min aller første turnè, i 1989, spilte jeg 45 solokonserter på 49 dager og kom til Tjongsfjord. Jeg skulle spille i gymsalen og hele salen var full av benkerader. Det kom èn mann, (damen som solgte billetter ble sittende i gangen) men han hadde pyntet seg med dress og strikkekofte utenpå og satte seg helt fremst. Jeg spilte og fortalte i 2 timer og han klappet begeistret mellom hver låt. Da jeg var ferdig sa vi ingenting til hverandre, men jeg husker det som en god og spesiell stund.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Her vil jeg trekke frem en konsert fra 1999 under Hemnes jazzfestival. Jeg hadde for første gang skrevet bare egen musikk og skulle i tillegg synge noen religiøse folketoner. Bjørn Andor Drage, som jeg også spiller med nå, var på orgel og diverse og det var mitt første møte med gitaristen Håvar Bendiksen. To timer med helt nytt materiale som jeg var veldig nervøs for om det var godt nok, siden det var jeg som hadde komponert den. Takket være Bjørn Andor, så turte jeg dette. Kirken vi spilte i var fullsatt, det var en ganske tidlig ettermiddag med solen inn gjennom sidevinduet mot meg. Kan ikke huske å ha opplevd å bli løftet sånn av et publikum noen gang. En morsomhet fra konserten var at en vocoder vi brukte smalt plutselig og tok fyr mens vi spilte.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?
Nå er bandet mitt og jeg på en releaseturnè og spiller denne uken blant annet i Oslo i Kulturkirken Jakob, fredag 9. mars. I april er det Saltenområdet vi er mye i, og det er veldig stas å spille litt utenom de større stedene, da det ofte kommer vel så mange og hører på og publikum setter stor pris på at det er konserter nær der de bor. Noen festivaljobber er allerede inne, men håper at det gode budskap sprer seg og at vi kommer rundt med musikken. Er godt i gang med bookingen av høstens konserter. Håper å komme på et stabilt nivå med turnèring. Ellers er min verden sånn at jeg kontinuerlig skriver musikk og prøver ut nye ting, og er vanligvis ikke så prosjektrettet, men nå er det jo ekstra med at jeg er ute med nytt album.
Konserter våren:
06.03 – Nøtterøy/kulturhus
08.03 – Sandvika/Kalkmølla kulturstasjon
09.03 – Oslo/Kulturkirken Jakob
14.03 – Narvik/Vinterfestuka
06.04 – Fredrikstad/St. Qroix-huset
07.04 – Hamar/kulturhus
11.04 – Fauske/kino
12.04 – Beiarn/samfunnssalen
13.04 – Steigen/Nybrygga- Helnessund
14.04 – Gildeskål/Inndyr/Heimsjyen
15.04 – Saltdal/ AZ galleri
28.04 – Bodø/Stormen/Sinus
25.05 – Folkemusikkveka i Ål
