2024 leverte serier som fikk oss til å holde pusten, gruble lenge etter rulleteksten og sette på neste episode før vi rakk å blunke. Fra intense thrillere til gripende drama – her er 10 serier fra 2024 du ikke må gå glipp av!
TV-året 2024 leverte serier som setter standarden for hva godt drama, spenning og historiefortelling skal være. Noen trollbinder med intense karakterportretter, andre bygger sakte en spenning som sitter i kroppen lenge etterpå. Fra iskald spionthriller til brutal dystopi – disse 10 seriene skilte seg ut positivt og har vist seg å være blant årets mest minneverdige utgivelser. Listen er ikke rangert – nummereringen er kun en måte å systematisere seriene på.
1. “True Detective: Night Country” – en fortelling som henger igjen i mørket
«True Detective: Night Country» er en sesong som setter spor. Det er ikke bare historien som trekker deg inn, men også stemningen, landskapet, det langsomme mørket som kryper inn i hver eneste scene. Ennis, Alaska, føles ikke som et sted man besøker, men som en tilstand man synker inn i.
Jodie Foster bærer historien med en autoritet som føles uanstrengt. Hennes Liz Danvers har for lengst mistet illusjoner om verden, men likevel nekter hun å gi slipp på sannheten. Kali Reis tilfører Evangeline Navarro en uro som vibrerer under overflaten, et rastløst sinne som driver henne fremover. De utfyller hverandre, men på en måte som føles mer skjør enn balansert, som om de når som helst kan gli fra hverandre igjen. John Hawkes trenger bare noen sekunder på skjermen før du vet at han vil sette spor. Rollen som Hank Prior kunne vært en klisjé, men han gir ham noe mer, en stillferdig, nesten resignert verdighet. Han er en av dem som ikke trenger å heve stemmen for å få folk til å lytte. Han har sett nok til å vite at de fleste svar ikke fører noe sted.
Dette er en sesong som puster tungt, som blir værende i rommet lenge etter at du har slått av skjermen. Det er ikke bare spenningen som fester seg, men også måten lyset aldri helt når frem på og hvordan kulden henger i luften. Det er natten, den lange, mørke natten som trekker seg sakte tilbake, men aldri forsvinner helt.
2. “The Boys” Sesong 4 – et dypere dykk i mørket
I “The Boys” finnes ingen rene helter. Bare mennesker og monstre, og noen ganger er det vanskelig å se forskjellen. Denne sesongen trekker deg dypere ned i skitten, der makt og korrupsjon ikke er et spørsmål om moral, men om hvem som tør å gå lengst.
Homelander føles farligere og mer uberegnelig enn noensinne. Antony Starr spiller ham med en nerve som føles nesten ubehagelig ekte, som om volden lurer like under overflaten i hvert eneste blikk, i hver eneste pause mellom ordene. På den andre siden står Billy Butcher; utmattet og preget, men fortsatt like besatt av å ødelegge Vought. Karl Urban gir ham en råskap som skjærer gjennom skjermen, men også en slitenhet, en erkjennelse av at kampen aldri egentlig har handlet om å vinne, men om å ikke gi seg før kampen er over.
“The Boys” er voldsom og spektakulær, full av eksplosjoner, opprevne kropper og blodsprut i sakte film. Men det er ikke derfor den treffer. Den treffer og blir minnerverdig fordi den viser hva makt gjør med mennesker. Hvordan den forvrenger blikket, endrer prinsipper, korrumperer det som en gang var uskyldig. Det finnes ingen kamp mellom godt og ondt her, bare mennesker som hele tiden skyver grensene for hva de kan få seg selv til å gjøre. Den spektakulære volden underbygger dette med såpass mørke undertoner at man av og til blir sittende og måpe.
“The Boys” Sesong 4 er en modig og provoserende fortsettelse av serien, og bekrefter nok en gang hvorfor dette er en av de mest unikt tankevekkende seriene på TV om dagen.
3. “Baby Reindeer” – en besettelse som kveler deg sakte
“Baby Reindeer” kryper inn under huden, legger seg i kroppen, blir værende. Richard Gadd spiller Donny Dunn, en komiker som sliter med å finne fotfeste, både på scenen og i livet. Så en dag, mellom tomme blikk og tilfeldige samtaler møter han Martha.
Ensom, rotløs, alltid på søken etter noe (uten at hun selv helt vet hva). Jessica Gunning gir rollen en intensitet som gjør henne vanskelig å riste av seg. Visuelt er serien tett, klaustrofobisk. Kameraet trekker deg inn i rom du ikke vil være i og tvinger deg til å bli der, til å kjenne på ubehaget. Dette er en historie som hele tiden balanserer mellom det hverdagslige og det som er fullstendig utenfor kontroll; en rekke små forskyvninger som til slutt får alt til å vippe over kanten.
Serien viser hvor tilfeldig en grense kan krysses, hvor lett noe kan begynne som ingenting og ende opp som alt. “Baby Reindeer” er vond å se, men umulig å se bort fra.
4. “Disclaimer” – sannheten er aldri bare din
Det begynner med en bok. En anonym fortelling som dukker opp i postkassen, ingen avsender, ingen forklaring. Catherine Ravenscroft åpner den, blar gjennom sidene, og forstår umiddelbart hva det er. Dette er ikke en roman. Dette er hennes liv.
Hun har brukt et helt yrkesliv på å avdekke andres hemmeligheter, men denne gangen er det hun selv som skal stå i sentrum. Alt hun trodde var glemt, alt hun hadde dyttet unna, kommer tilbake. Cate Blanchett spiller Catherine med en slags kontrollert panikk, en kvinne som vet at det hun frykter mest, allerede har skjedd. Sacha Baron Cohen spiller Catherines ektemann og overrasker med en verdig dybde man kanskje ikke forbinder med skuespilleren ellers. Historien utfoldes med presisjon; ingenting gis bort for tidlig, men den holder heller ikke igjen mer enn den må. Hver episode utvider forståelsen, gir en ny brikke, men aldri hele bildet.
“Disclaimer” handler om minnene vi omformer, om sannheter vi vrir til vi kan leve med dem. Og om hva som skjer når noen tvinger oss til å se dem på nytt.
5. “Shōgun” – maktkamp i majestetiske omgivelser
“Shōgun” er en visuell kraftprestasjon. Landskapene er mektige, en harmonisk brutalitet der naturen speiler maktkampen som utspiller seg. Hver scene er mettet med imponerende detaljrikdom, fra rustninger til hoffdrakter, fra lyset som faller på tempelvegger til det glitrende stålet i en katana som trekkes sakte fra sliren.
Sanada er magnetisk som Toranaga – et ansikt som knapt avslører noe, men som bærer hver eneste scene med rå autoritet. Sawai er hans motstykke, en Mariko som brenner av indre konflikt, uforutsigbar, men alltid fascinerende. Alle leverer, men disse to er selve hjertet i serien.
Dialogen dominerer og tidvis kan man ønske at mer ble overlatt til handling. Men dette er en serie som lar spenningen ulme, som bygger sitt spill gjennom ord før sverdene trekkes. Med en bekreftet sesong 2 kan tempoet justeres – hvis det i det hele tatt trengs.
“Shōgun” er storslått TV. En serie som drar deg inn, fanger deg i en verden av strategi, ære og overlevelse – og etterlater deg med følelsen av å ha sett noe mektig.
6. “The Penguin” – mørk gangsterhistorie i en by uten helter
Gotham er en by i ruiner, en by som råtner innenfra, hvor den eneste veien opp er å tråkke noen ned. Midt i dette står Oswald “Oz” Cobblepot, en mann som har ventet hele livet på sin sjanse.
Colin Farrells transformasjon er total. Han er ikke lenger skuespilleren du kjenner. Ikke et øyeblikk ser du mannen bak masken. Dette er Penguin – sleip, brutal, sulten. Øynene hans flakker konstant, alltid måkende etter svakheter, alltid kalkulerende. Gotham er vakkert forråtnet. Lysene reflekteres i skitne vannpytter, regnet slår mot asfalt, blod blander seg med søle. Kameraet beveger seg lavt, tett på murveggene, inn i smugene, inn i rom der folk hvisker om makt som står ledig, om territorier som kan tas, om hvem som må dø.
Dette er ikke en stilisert tegneserieverden. “The Penguin” er renset for alt av superhelter og grandiose effekter. Ingen kappekledde skikkelser dukker opp for å ordne opp. I stedet får vi en historie som føles som en mørk gangsterfortelling fra virkeligheten: et Gotham som puster som Chicago på 70-tallet, som New York før renselsen.
“The Penguin” er en skitten, mørk og hypnotiserende fortelling om en by der alt kan kjøpes. Serien er mer enn en spin-off: Farrells Penguin er en karakter med en egen tyngde, en skikkelse som skriver seg inn i gangsterfilmhistorien.
7. “Fallout” – ruiner, vrangforestillinger og Walton Goggins
Visuelt er “Fallout” slående. Den retro-futuristiske estetikken gir serien en egenart som skiller den fra andre dystopiske fortellinger, slik som TV-spillet også gjorde i sin tid.
Verden er ødelagt. Atomkrigen utslettet alt.
Over bakken er alt brent, knust, glemt. Byer har blitt til graver, hus til tomme skall. Under bakken har menneskene ventet, med forestillinger om en tid nå ingen husker, en tid ingen egentlig lenger forstår. Walton Goggins som Cooper Howard setter et uutslettelig preg på serien. En gang en berømt skuespiller, nå en ghoul som har overlevd i århundrer. Preget av tid og stråling, men fortsatt med en autoritet som gjør ham umiddelbart uforglemmelig. Goggins prestasjon alene løfter serien fra meget bra til minneverdig.
“Fallout” er en historie om det absurde som oppstår i ruinene av en verden ingen lenger husker. Om mennesker som klamrer seg til vrangforestillinger om fortiden, mens de dreper for den minste flik av fremtiden. Samtidig har serien en mørk humor som treffer presist, en slags galgenhumor som oppstår når all rasjonalitet for lengst er borte, men folk likevel holder fast i absurditeter som etikette, reklameslagord og forestillingen om at sivilisasjonen fortsatt eksisterer.
8. “The Helicopter Heist” – sann historie mer intens enn fiksjon
“The Helicopter Heist” gjenskaper en av Nordens mest spektakulære forbrytelser. Et helikopter svever lavt over Stockholm før det lander på taket av G4S’ verdilager i Västberga. Maskerte menn beveger seg raskt, og noen minutter senere er de borte, nesten 40 millioner kroner rikere. Politiet står hjelpeløse på bakken, utmanøvrert av ranere som har tenkt på alt.
Rami (Mahmut Suvakci) og Michel (Ardalan Esmaili) er menn på kanten av samfunnet, drevet av ulik motivasjon, men fanget i den samme skjebnen. Den ene metodisk, den andre karismatisk. Samspillet mellom dem er elektrisk, ulmende. Serien fanger ranet med en presisjon som gjør at du holder pusten, men det er faktisk ikke selve kuppet som gjør størst inntrykk.
Det er oppbyggingen. Forberedelsene. Tilliten som bygges og brytes, de usagte truslene, detaljene som må sitte perfekt. De små, nesten umerkelige øyeblikkene hvor alt kan rakne. Et blikk som varer for lenge, en samtale som blir for åpen.
Dette skjedde. Det er ingen spekulasjon, ingen fiksjon. Likevel føles det som en thriller. Selv om utfallet er kjent, sitter man med følelsen av at alt fortsatt kan endre seg, at de kanskje likevel kan slippe unna.
9. “Presumed Innocent” – sannheten finnes, men hvem vil du tro på?
Carolyn Polhemus er død. Funnet brutalt myrdet og forlatt i sitt eget hjem. En sak som burde vært enkel, en aktor drept, et system som krever en gjerningsmann. Men blikkene snur seg mot en av deres egne. Rusty Sabich (Jake Gyllenhaal), kollegaen hennes. Elskeren.
“Presumed Innocent” er ikke en serie som kaster seg inn i spenningen. Den lar den sive inn. Informasjon porsjoneres ut i små drypp, akkurat nok til at du tror at du begynner å se mønstre. Jake Gyllenhaal spiller Rusty med en uro som kryper inn på seeren. Hvordan han veier hvert ord, kalkulerer konsekvenser, men samtidig – hvordan noe i ham allerede slår sprekker.
“Presumed Innocent” holder deg fast og snur opp ned på forventningene dine ofte. Se gjerne serien sammen med en som alltid føler seg sikker på å ha funnet løsningen før alle andre, her vil alle overraskes -mange ganger.
10. “The Day of the Jackal” – jakten på en skygge
“The Day of the Jackal” er en spionthriller om en mann som ikke eksisterer. Ingen identitet, ingen spor, bare en skygge som glir gjennom folkemengder. Eddie Redmayne i hovedrollen oser av troverdig kontrollert intensitet, begravet under lag av yrkesfaglig rutine, og hever serien opp fra god til en av årets mest minneverdige alene.
I denne moderne tolkningen av Frederick Forsyths klassiker følger vi en nådeløs britisk leiemorder, kjent som “Sjakalen”, som får i oppdrag å eliminere tech-milliardæren Ulle Dag Charles før han lanserer en revolusjonerende teknologi kalt River. Samtidig er MI6-agenten Bianca Pullman (Lashana Lynch) på sporet av denne unnvikende morderen, etter at han utfører et dristig attentat på en tysk politiker. Serien vever sammen en katt-og-mus-lek mellom jeger og bytte, der identiteter skjules og lojaliteter testes.
“The Day of the Jackal” balanserer perfekt mellom sitt britiske opphav og de mer høylytte amerikanske påvirkningene. Den har britisk tilbakeholdenhet, sosial realisme og en kjølig nøkternhet, men samtidig drypp av den amerikanske actiontradisjonen – stiliserte action-scener, vakre kvinner og tech. Det er en sjeldent vellykket miks: stramt og realistisk, men aldri tørt. Effektivt og underholdende, men aldri overdrevet.