Nylig slapp Jace Everett & Amund Maarud EPen «RAUS» som ble skrevet og spilt inn i løpet av 2021 og 2022. De to møttes i Norge mens Everett var på turné her i 2016.
Etter å ha etablert et dypt vennskap veldig naturlig, bestemte duoen seg for å prøve å skrive noen sanger sammen.
Debuten deres i 2020, «Lost in the Flood», inneholdt sporet «Dangerous Again» som ble brukt i sesongfinalen til HBOs «TITANS». Den nye platen, «RAUS», opplever at artistene utforsker mindre blues og mer 70/80-tallsstiler. Fra Iggy/Bowie-nikken på «Celebrate», «Kenner Avenue» og «Man Behind the Glass» til den perkolerende synthpopen til «Gandharva» er det en samhørighet til denne platen som viser en utrolig vekst fra debuten deres.
«Twenty One» er en psykedelisk klagesang som viser frem Maaruds utrolige gitararbeid og en høy falsett de fleste ikke vil tilskrive Everett, forfatteren/sangeren til «Bad Things» fra HBOs «TRUE BLOOD».
Alle sangene er skrevet av Maarud og Everett. De brukte noen forskjellige trommeslagere avhengig av sporet og en fantastisk sax-seksjon også. Ellers er alt vi hører på «RAUS» Amund og Jace. Everett tar hovedvokal hele veien og spiller bass og tangenter. Amund fremfører bakgrunnsvokal og alt av gitarer, samt keys og andre produksjonselementer.
NPS-redaksjonen: At Maarud og Everett sitt musikalske samarbeid har båret frukter er det ingen tvil om. Dette er en knallbra plate som er topp produsert og med topp musikere. Dette er helstøpt og tøff sjangeroverskridende musikk. Live kommer dette til å bli en nydelig musikalsk opplevelse, og vi gleder oss til de skal spille konserter i Norge. Vi vil gjerne trekke frem tre låter fra EPen, den første er «Celebrate» er en herlig låt rett og slett, og musikalsk er dette også en tidløs klassisk perle, den neste er «Gandharva» som er en råtøff låt med nostalgisk snert med nikk til 80-tallet og til sist vil vi trekke frem låten, «Twenty One» som er nok en perle på denne EPen, så len deg tilbake og bare drøm deg bort!
Musikkjournalist Øyvind Rønning skriver om EPen:
Amerikaneren Jace Everett og Amund Maarud har utviklet et nært vennskap, også musikalsk, som høsten 2020 førte til minialbumet «Lost In The Flood» og nå, to år seinere, «Raus». De har skrevet de seks låtene sammen, og stilen er ganske forskjellig fra det vi er vant til – særlig fra Amund. Jace vil for alltid bli husket for den røffe – og kule – countrylåten «Bad Things». Den nå 17 år gamle låten fikk et helt nytt liv – og ble en hit i Norge og andre land – da den ble brukt i tv-serien «True Blood» fire år etter utgivelsen. På «Raus» hører vi en gjeng som i reint overskudd smelter sammen røff countryrock med synthpop og progrock. Jace er hovedvokalisten, mens Amunds gitartone er meget gjenkjennbar. Ian Romano, Henrik Maarud og Kasey Todd, deler på trommejobben, Bendik Brænne spiller sax. Best: Suggererende «Celebrate» (som Black Keys kunne «kjøpt») og en i særklasse kul «Twenty One».
Musikere på EPen:
Jace Everett, vokal, bass, programmering, Amund Maarud, gitarer, vokal, programmering, Henrik Maarud, trommer Man behind the glass, The End og Twenty One, Bendik Brænne, sax på Celebrate, Kasey Todd, trommer på Kenner Avenue, Dan Cohen, 1. gitarsolo på The End. Mix; Chris Raspante.
Vi tok en prat med Amund og Jace om blant annet den nye EPen og planene videre.
Amund Maarud: Gratulerer med EPen «RAUS». Fortell oss om prosessen din fra idé og spe begynnelse til ferdig EP?
Takk for det! Hele grunnideen fra min side var å skrive låter som jeg hørte for meg at Jace kunne synge og gjøre til sine egne. Vi gjorde en EP i 2020 som besto av ting vi hadde jobbet med i Snaxville og låter vi hadde sendt frem og tilbake under pandemiens første år. Den første platen ga også ideen om å lage mer musikk og gå lengre i en mer helhetlig retning, tenke mer som et band.
Jeg har alltid hørt for meg at han burde leke seg og synge i et Iggy/Bowie landskap med sin utrolige klang i stemmen. Men, vi er jo låtskrivere og ikke coverartister så jeg begynte å skrive låter, lage demoer og sende til han. Vokalen gjorde jeg så dypt og utrert jeg kunne for å vise han hva jeg tenkte. Jace likte skissene og begynte å skrive tekster, teste ut vokal-ideer og komme med forslag til endringer i arrangementer. Det er ikke få timer vi har sittet på FaceTime og diskutert, skissert og planlagt. Å ikke kunne møtes i samme rom gjør at innspillingen tar en annen form og tar nok litt lengre tid. En tidsforskjell på syv timer påvirker jo også arbeidsprosessen.
Etter hvert så begynte låtene å komme på plass. Henrik Maarud gjorde trommer på et par låter, det samme gjorde Ian Romano og Kasey Todd. Bendik Brænne gjorde sax på «Celebrate», førstesingelen. Resten har vi spilt selv og Chris Raspante har mikset.
Det var nok skissen til «Celebrate» som ga fart til hele EPen. Da jeg sendte den til Jace så skjønte jeg at den låten hadde noe ekstra. Hele poenget er samarbeidet, vennskapet og å ha noe å jobbe mot i en ganske stillesittende og vanskelig tid, som pandemien var.
Hva har vært mest givende i løpet av alt arbeidet, og hva står igjen som aller mest utfordrende?
Det mest givende har vært å finne nytt terreng som låtskriver og at vi har klart å produsere noe vi er stolte av uten å ha vært i samme rom. Jeg mener at denne platen er noe hverken han eller jeg kunne lagd alene, den er en egen planet som vi deler. Det låter som et band og det var planen. At det er et band, fikk vi bevist da vi spilte materialet live i Nashville i september på Bowery Vault. En vanvittig fin opplevelse. Planen er å få over Jace til Norge til neste år for å gjøre noen festivaler.
Det mest utfordrende har vært at man ikke har muligheten til å møtes og jobbe ut ting samtidig. Men ulike arbeidsformer avler ulik musikk og denne platen ville jeg aldri vært foruten, den er viktig for meg.
Hva skiller «RAUS» musikalsk fra dine øvrige utgivelser, og hva vil du si er ditt musikalske hoved-kjennetegn som artist?
For folk som er kjent med katalogen min så er det mye som henger på greip med den, men noen inspirasjoner er mer rendyrket her kanskje. Å skrive for en annen stemme er veldig frigjørende som låtskriver. Elektronikainspirasjonen på Gandharva er kanskje nytt for de fleste som kjenner meg som fuzzglad energi-nisse.
Mitt musikalske hovedkjennetegn er kanskje at jeg er utforskende og gitaren er alltid tilstede i mange forskjellige former. Jeg er en sucker for melodier og elsker refrenger som tar meg ut av nuet når jeg lytter.
En vanskelig (men interessant) øvelse; hvilke låter fra EPen setter du ekstra høyt, er du ekstra fornøyd med og føler du gjenspeiler prosjektet slik du så det for deg best mulig?
«Gandharva» setter jeg ekstra høyt, produksjonen på plata som er ganske lik den demoen jeg først sendte, Inspirert av både Robin, Madonna, Iggy Pop og Bowie, har den en dybde i seg som jeg digger. Det er kun 1 gitar på hele låten og det er et sitar-liknende triks jeg lærte av orakelet Knut Reiersrud.
«Celebrate» er jeg ekstra fornøyd med. Den speiler den halv-arrogante følelsen til hovedpersonen i teksten og hele temperaturen i låten synes jeg traff og har holdt seg godt.
«Man Behind The Glass» gjenspeiler prosjektet og tiden det er laget i, med krig og forferdeligheter på alle kanter. Den snakker om hvor små vi kan føle oss i møte med den store verden og de dresskledde sosiopatene som starter kriger. Gitaren er inspirert av Ron Asheton og refrenget er inspirert av Josh Homme.
Har du opplevd skrivesperre i løpet av EP-prosessen, og har du eventuelt et godt tips for hvordan man kommer seg ut av den?
I EP-prosessen så var jeg inne i en voldsomt kreativ periode. Da den var ferdig så stoppet det litt opp, ganske naturlig, kanskje. Mitt tips er vel å fortsette å lete etter lyder, spille på instrumenter. Musikk tenker man jo hele tiden, men man trenger ikke å presse på støtt. Noen ganger skriver man seg kreativ, og andre ganger skriver man for å innse at det ikke var noe å skrive om. Noen ganger trenger man bare å la det hvile litt til det fyller seg opp med nye ideer og ting man vil prøve å få til. Ikke stress, det er ikke mengde som gjelder, med mindre du akkurat har startet å skrive låter. Har du akkurat startet, bør du skrive så strengene spruter. Alt må ut, det er sånn vi lærer oss faget.
Hva vil du trekke frem som 3 artistiske høydepunkter i karrieren så langt?
Å spille i Royal Albert Hall i 2019 glemmer jeg aldri.
Å spille med bandet til Muddy Waters i 2003 på Notodden i Juke Joint Studio.
The Grand på Rockpalast i 2007 var også helt vilt.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet og i så fall hvorfor?
Først så var det 60-talls gitarpop og mine foreldres musikksmak med mye Neil Young. Vi likte Kiss og a-ha og hørte på Reidar-kassetten. Som 10-åring fant jeg bluesen og den har holdt seg som en tråd gjennom hele livet. Country fant jeg omtrent samtidig og begge deler har alltid vært viktig for meg. Disse musikktradisjonene har alltid truffet en nerve hos meg. De rommer alle livets følelser. Rocken har tatt over og blandet seg inn i dette for mange år siden. Nå tenker jeg ikke lenger sjangre, musikk er musikk. God eller ikke god.
Kan du beskrive en dag i Amund Maarud sitt liv?
Ingen dager er egentlig like, men de starter stort sett likt med å få unger på skolen hvis jeg ikke er bortreist. Deretter så er det enten låtskriving, kontorarbeid, øving eller lydsjekk med påfølgende spillejobb. Det er mye telefonprating og mailing. Jeg er glad i å prate og har litt for vanskelig for å legge på når jeg egentlig skulle gjort neste punkt på listen. Henger mye sammen med kona mi, Anne, og vi har det utrolig morsomt sammen. Det er viktig med avbrekk, jeg glemmer fort tiden med gitar i fanget. Andre dager er jeg i Snaxville og jobber. Av og til er jeg på møter i byen. Det varierer. Når det blir for mye knotting på skjerm så tar jeg en mopedtur eller hogger litt ved.
Hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?
Da skal jeg være lur og si frokost. Det er ikke en matrett, men en slags sjanger. Stående brødskive er vel den matretten jeg eter hver dag.
Hvis du kunne samarbeidet med en annen norsk musiker, uavhengig av om personen lever eller ei eller er aktiv som musiker i dag, hvem ville du valgt?
Det er så mange inspirerende norske musikere og artister at det er vanskelig å velge. Jeg lever et privilegert musikerliv der jeg spiller med kunstnere som Jarle Vespestad, Steinar Raknes, Stian Carstensen, Bugge Wesseltoft, Ola Kvernberg og poeter som Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen. Alle disse møtene inspirerer meg og tenner små ideer, hver eneste gang. Den dypeste bluesen jeg har spilt, har jeg spilt med jazzmusikere. De har en åpenhet jeg ikke har funnet hos så mange andre. En som jeg aldri rakk å møte var Marius Müller, han skulle jeg gjerne ha blitt kjent med. Eller kanskje jeg skulle dratt tilbake i tid og tatt med Prøysen til Nashville og fått på litt steelgitar på låtene hans. Tror det hadde gjort seg.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Jeg inspireres av egenart og når folk tar sin personlighet som smitter over på musikken. Jeg liker folk som tar sjanser, utfordrer instrumentet sitt, tøyer på sjangre og er uredde formidlere. Stian Carstensen, Knut Reiersrud, Valkyrien Allstars, Geir Sundstøl, trommespillet til Knut Hem, listen er veldig lang. Satt nylig og hørte på Orions Belte over anlegget før en spillejobb og ble blåst av banen over spennet i alt de har gjort. Øyvind Blomstrøm er en sjelden råtass på gitar. Det er skummelt å ramse opp, det blir for mange navn som ikke blir med, men som jeg digger.
Hvilket dyr skremmer deg mest?
Uten tvil slanger, har vært sånn hele livet. Jeg har til og med vært inne i buret sammen med sultne gauper, men den gangen jeg så en hoggormunge fra traktorhytta var jeg mye reddere, haha.
Hvilken lukt liker du best?
Den beste lukten er når man nusser ungene sine god natt, uten tvil.
Hvilken film eller bok skulle du helst sett at folk ser/leser?
Jeg synes alle burde se «Life in 12 Bars», filmen om Eric Clapton. Den forteller en helt vanvittig historie om en av tidenes viktigste artister i vestlig, rytmisk musikk. Folk må slutte å klage på Clapton, send heller fruktkurv med stor spekeskinke for å takke han. Det er mens folk lever at de må få den store spekeskinken, vær raus. Mental spekeskinke, da. Fraktkostnadene til England er skyhøye nå.
Hvilke andre musikalske planer har du for resten av 2022 og i 2023?
Jeg har et par plater jeg skal lage ferdig og noen nye kontakter jeg skal knytte musikalsk. Jeg er nok litt sjenert oppi alt så det hender jeg bruker lang tid på å spørre folk. Kim Bergseth og jeg har jobbet sammen i mange år og det skal vi fortsette med, han er inspirerende og uhyre dyktig. Nå er jeg på en liten runde med Roy Rogers og Knut Hem. Det skal spilles mer med Lucky Lips, min favorittgjeng som jeg også ga ut plate med i år. En del soloshow blir det også. Jeg har troen på at det blir bra og at det retter seg opp etter et par lange år med avlyste ambisjoner.
Jace Everett; It seems like you have a talent for writing songs that are placed in big Hollywood/studio productions; how do you see the music on «RAUS» fitting into your catalogue, and do you find yourself writing music with the thought being that it must fit into the Hollywood-mould, or is your music simply very filmesque?
Jace: That’s a very kind assessment! Never underestimate the power of good luck! I do like cinematic music. So I guess I just write that way naturally. As I’m very «Genre Fluid», the success I have enjoyed with film/TV sync has been a true blessing. It’s enabled me to have this strange career of just doing what I want to do musically, without being tied to a radio format.
There’s a lot of great artists that can really make great work within the confines of a traditional format. I think my specialty, if you can call it that, is never being satisfied for too long within a certain style.
Jace Everett; How does our national treasure Amund fit into your set-up, and what is he bringing to the table when it comes to the creative processes?
Jace: Well, your national treasure Amund is one of the best human beings I have ever met. Certainly he’s a jaw dropping talent as a guitar player, writer and singer. However, his greatest attributes have nothing to do with music. A gem of a human being. As far as RAUS goes, without him and his massive role, it wouldn’t exist. Amund really led the charge on this record. I played more the role of a singer and lyricist. Amund is the motor of this behemoth. It’s some of the best music I’ve ever been a part of and I am so very grateful to have such an amazing musical partner.
Jace Everett; You have obviously been experimenting with sounds, arrangements and influences for «Raus», and it feels more «open» when it comes to genre/styles than your prior releases together. What is the motivation behind the broadening of sounds, and where do you see this heading for the next few years?
Jace: We’re really just open, as you say. The motivation is to STAY open, let the music tell us want it wants to be and then get out of the way of the songs.
