Fredag 25. oktober slapp den folkekjære artisten, Åge Sten Nilsen sitt nye album «Crossing The Rubicon» både digitalt og fysisk på Grappa Musikkforlag.
Med «Baby Don’t Be Leave», «Ghost On The Wall», «Jupiter & Venus» og «Fire Meets Fire» har Åge Sten Nilsen – tidligere sett i NRKs Stjernekamp denne høsten – nok en gang bevist at han klarer å levere kvalitetsmusikk uavhengig av sjanger. Som sine tidligere soloalbum har Åge med «Crossing The Rubicon» fortsatt vært bestemt på at musikken hans er sjangerfri, og at hver enkelt låt blir arrangert ut i fra låtens premisser.
På dette albumet får du musikk uten programmerte instrumenter og autotune. I all hovedsak er dette spilt inn live, og alle låter og tekster er veldig personlige for Åge.
«Det er egentlig det nærmeste man kan komme en musikalsk dagbok over de siste to årene mine», forteller Åge.
Med andre ord sørger Åge for at du her kan nyte både country, rock, pop og mer i skjønn harmoni, med låter om kjærlighet og nærhet. Dette er musikk som også bevisst beveger seg utenfor musikken Åge skaper med rockebandet AMMUNITION. Hvis vi skal dra frem 3 låter fra albumet vil det være førstesporet, «Ease My Closure» som er en nydelig ballade, og fantastisk sunget av Åge, «Ghost on the Wall» som er en tøff og herlig folk/country-låt hvor vi får assosiasjoner til både den irske folkemusikken og den amerikanske countrymusikken, og som vi synes kler Åge godt. Sist, men ikke minst vil vi nevne sistesporet på albumet «One of «You Own» som er en følsom og vakker låt hvor Åge også viser hvilken praktfull stemme han har. Blir rett og slett rørt av å høre på denne låten. Kanskje platens lille «perle». Rett og slett vakkert!
På albumet viser Åge sin allsidighet som låtskriver, og vi liker det vi hører. Hans dyktige musikere, Freddy Holm, Atle Rakvåg, Eivind Kløverød og Ola Aanje, som alle inngår i Åges soloband, The Butterflies må også nevnes for å være med på å ha skapt et flott, variert og stemningsfullt lydbilde på albumet.
Lørdag 2. november entrer Åge Sten Nilsen scenen i Oslo Spektrum med et spektakulært show hvor han avslutter sin Queen-oppsetning «The Show Must Go On». Med seg på scenen har han blant annet et 50-manns kor med Sølvguttene som er med på å tolke noen av Queens største klassikere. Kjøp billetter og les mer her!
Vi tok en prat med Åge om blant annet det nye albumet, radiolisting-debatten, konserten i Oslo Spektrum, videobloggen hans og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «Crossing The Rubicon.» som er «mer eller mindre» et sjangerfritt album. Kan du fortelle litt om dette og litt om innspillingen av det?
Tusen takk. Dette er et album som går litt videre fra 2017 albumet «Smooth Seas (Don’t Make Good Sailors)» tema også arrangementsmessig. Der låtene i hovedsak var akustisk preget på «Smooth Seas…» har jeg denne gang valgt å gå litt mer elektrisk og kanskje også litt mer eksperimentelt og progressivt til tider. Albumet er i hovedsak skrevet under seine nattetimer på enten akustisk gitar eller piano, og ble valgt ut i fra tema og hvor jeg var i livet da låtene ble skrevet. Innspillingen foregikk stort sett slik at bandet (Atle Rakvåg, Ola Aanje, Eivind Kløverød og Freddy Holm) fikk den aktuelle låten vi skulle spille inn dagen i forveien i akustisk versjon. Deretter gikk jeg gjennom låten med dem i studio og vi begynte å øve på den live i studio. Etter å ha lekt oss med ulike innspill fra alle disse kreative sjelene ble så hele grunnkompet spilt inn live med meg på leadvokal til vi var fornøyde. Deretter gjorde vi ulike overdubs og pålegg og Freddy fikk boltre seg meg alle sine ulike strenger. Ofte sang jeg inn de ulike melodilinjene som skulle spilles inn med fele, sitar eller liknende. Alt er spilt inn med fysiske instrumenter, og vi bestemte oss også ganske fort for å ikke benytte oss av hverken klikk eller annen programmering. Alt skulle være så dynamisk som overhodet mulig. Vi ønsket sjel fremfor perfeksjonisme, og gutta spiller så fordømt bra at dette funket.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Låtene er nærmest som en slags dagbok fra mitt liv. Enkelte tekster stammer fra tøffe perioder av mitt liv mens andre er hentet fra de lykkelige og gode periodene. Det finnes også låter her som handler mer om temaer som opptar meg enn egne opplevelser også. Som «One of You Own», som ble skrevet etter å ha blitt opprørt over hvordan enkelte i vårt trygge land reagerte på båtflyktningene. Spesielt en uttalelse jeg leste som mente disse menneskene som rømte fra krig og tortur helst bare kunne drukne… Det opprørte meg veldig. «What’s My Name» handler om risikosporten mange mennesker bedriver når de frivillig kaster i seg piller de ikke aner hva inneholder for en nattlig rus, som brått kan være billetten til døden. Mens «House On Fire» tar for seg hvordan vi som strutsen stikker hodet i sanden mens jorden vår blør på grunn av vår egen latskap og uvilje til å endre våre liv for å bevare den.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg har bevisst ønsket å fargelegge hver enkelt låt på låtens premisser fremfor å gå for en «rød tråd» lydmessig. Så «Ghost On The Wall» fikk sitt støvete præriesound mens «A Love Like Our» fikk leve sitt liv i mer indiske omgivelser. Til tross for dette er nok gjennomgangstonen litt vintage pop, og det handler nok også litt om bandets og mitt sterke forhold til 60 og 70 tallets sound.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Åpningssporet «Ease My Closure» har en spesiell plass i hjertet mitt. Fordi den minner meg om en plass jeg har vært i livet som var ganske mørk. En plass jeg for lengst har forlatt, og som jeg aldri vil tilbake til. Og «Into The Great Unknown» og «Fire Meets Fire» som er direkte motsatsen. De er fra en tid hvor livet fikk ny mening og positivisme.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det har vært et utrolig spennende år for meg. Vi avsluttet vår «Tear Your City Down Turné» med AMMUNITION i Tyskland og jeg har også turnert flittig med mitt «Unplugged And Personal» konsept, en akustisk intimkonsert hvor jeg alene tar publikum med på en reise i mitt liv, gjennom ups and downs. I tillegg har jeg tatt meg tid til å nyte å skape «Crossing The Rubicon».
Du har vært deltaker i årets Stjernekamp. Hvordan var den opplevelsen for deg?
Etter å ha takket nei til å delta i dette programmet 6 ganger passet det utrolig bra denne gang. Først og fremst for å promotere mitt Queen-show «The Show Must Go On» i Oslo Spektrum og ikke minst dette albumet. Jeg var forberedt på at det er de nye, ukjente artistene i dette konseptet folk gjennom sin «ny forelskelse» til stemmer frem. Så jeg forsøkte vel heller å nyte øyeblikket enn å ha hverken forhåpninger eller ambisjoner om å bli «best på å tolke ulike sjangere». Hadde min karriere vært avhengig av dette konseptet hadde jeg nok aldri blitt med, men som vi alle vet, TV er viktig for å minne folk der hjemme på at man fortsatt er aktiv, hehe.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har utrolig mange musikalske forbilder i utrolig mange ulike sjangere. De seneste årene er det vel kanskje spesielt Tom Petty som har inspirert meg, både tekstmessig og låtmessig. Han var rett og slett en kompromissløs låtskriver med så utrolig bra teft for melodi og innhold. Men man kommer selvfølgelig heller ikke utenom Queen, Beatles og Grant Lee Buffalo.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det spirer og gror der ute i alle mulige sjangere, og det er et rikt og variert musikkliv i disse dager. Kanskje fordi man nå i større grad faktisk MÅ ut å spille live med unntak av EDM musikken og det som faktisk streames av den yngre generasjonen. Singleveldet i dag har vel stort sett tatt livet av albumet og folks personlige forhold til en artist basert på artistens helhet. Albumartister er i dag mer overgitt til seg selv, og må i større grad ta helt og full kontroll over sin egen karriere. Det betyr jo også at det blir mer variasjon, og ikke et main stream bestemt marked der alle på død og liv skal følge en og samme vinneroppskrift som på 80- og 90-tallet.
Bjørn Eidsvåg har vært mye media i det siste med tanke på radiolisting, spesielt for de over 50 år. Hvilke tanker har du rundt denne debatten, og har du noe du vil tilføye?
Jeg passerer jo selv 50 i år, men jeg tenker vel at radio er i ferd med å utspille sin rolle. Spesielt de store kommersielle radiokanalene har en egen evne til å spille det samme om og om igjen basert på nøye kalkulerte målinger av sine lyttere. Dessverre blir det mye repeat og lite variasjon, der en og samme type musikk nærmest blir som en tvangstrøye. Derfor er det fint at radiokanaler som Ordentlig Radio etc. fosser frem fordi de tar musikken på alvor på en helt annen måte, basert på at folk som meg i alle fall, ønsker å høre på ulik musikk. Selv har jeg ikke for vane å bli spilt på radio i det hele tatt, og selv «In My Dreams» ble så vidt spilt på radio da den kom i 2005.
Det er ikke lenge til du blir 50 år. Hvilke høydepunkter vil du dra frem i din karriere så langt?
Jeg kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere med mye variasjon, og det er nesten umulig å velge noen høydepunkter. Dette albumet, «Crossing The Rubicon» er definitivt et av dem. Ellers er det jo helt naturlig å ta frem Wig Wam’s «In My Dreams» og alle turnéene i inn- og utland som et langt og vanvittig høydepunkt. Jeg er også veldig stolt av å ha produsert min Queen-hyllest «The Show Must Go On» og holdt showet på veien i 13 år, over 600 000 billetter og nå snart utsolgt første gang vi inntar Oslo Spektrum 2. november. Jeg kan heller ikke komme utenom AMMUNITION, som etter 2 album har bygd en karriere i Europa.
Du er i dag signert til et av landets største uavhengige plateselskaper, men du har tidligere gitt ut musikken din selv. Hva føler du er de største fordelene med å ha et selskap i ryggen kontra å gi det ut selv?
I dag kan alle funksjoner som lå i et plateselskap leies, og de fleste selskaper leier jo inn disse tjenestene i større og større grad selv. Så med artister som er hands-on i de fleste prosesser av sin egen karriere er det vel egentlig fint lite forskjell på å ha et selskap i ryggen, eller gi ut selv. Eneste forskjellen er egentlig at man slipper å betale utgiftene selv, og at man legger budsjetteringen til andre, og selvfølgelig gir fra seg store deler av inntektene. Så det er i bunn og grunn kun et lån med svært dårlig rente.
I mitt tilfelle har jeg helt og holdent bestemt hvilke låter albumet skal inneholde selv, hvilken produsent jeg skal jobbe med og hvilke musikere. Jeg har holdt i alt fra coverdesign til videomanus og singleutvelgelse osv. Det eneste jeg ikke har gjort er å distribuere album og singler til de ulike plattformene og selvfølgelig promotion-delen.
Lørdag 2. november avslutter du din Queen-oppsetning i Oslos storstue, Oslo Spektrum. Hva kan publikum forvente seg denne kvelden, og er dette din aller siste Queen-oppsetning som over 600 000 publikummere har hatt gleden av å oppleve siden 2007?
Jeg har holdt på med denne Queen-hyllesten i 13 år, og under 10 års jubileet bestemte jeg meg for at det å turnere rundt i dette landet med 35 personer i reisefølget, led-skjermer osv. blir for dyrt i lengden. Samt at jeg hadde større og større behov for å prioritere mitt eget DNA i original musikk. Derfor kom valget om å kjøre EN One-Night-Only utgave i Oslo Spektrum som et verdig punktum på en lang reise, og jaggu er det snart utsolgt også. Men jeg er aldeles ikke heeeelt ferdig med Queen. Jeg har nå mitt eget konsept som jeg kaller «Åge Sten Nilsen -One Night With Queen» som er en enklere rock’n roll konsert med Queens aller største hits. Samme band og korister som i showet, men totalt fritt for akrobater, dansere, turnere og stram teaterregi. Dette er ment for et festivalpublikum som ønsker en durabel festkveld med noen av de feteste låtene i rockens historie, men jeg gjør disse konsertene ganske eksklusivt av og til, når jeg selv føler for det.
Du har vært lenge i bransjen og rampelyset. Har du en morsom, sprø eller spesiell opplevelse/historie som du vil dele med oss og våre lesere?
Jeg har hundrevis, og mange av dem deler jeg med mitt publikum under mine akustiske intimkonserter «Unplugged And Personal». EN litt artig opplevelse var jo da Wig Wam turnerte med Nightliner for aller første gang – med en svensk nightliner. Det fine med nightlinere er jo at man kan sove ombord på bussen og våkne opp på neste spillested. Denne første natta satt jeg og så på en spennende film etter at alle andre hadde lagt seg. Det var en nydelig julinatt, og sånn rundt kl. 06 stanset bussen på en rasteplass. Sjåføren måtte ta seg et par timer søvn. Mens jeg satt i bussen og så på filmen tenkte jeg at jeg skulle gå ut i skogen å tisse bak et lite skur.
Da jeg kom tilbake til bussen var den borte. Sjåføren ante ikke at jeg var ute. Så der stod jeg midt i en skog i Sør Trøndelag kl. 06.30 i boxershorts og crox haha, og ingen hus i nærheten heller. Etter å ha trasket en stund på en endeløs rett vei gjennom skogen kom det plutselig en bil som jeg forsøkte å få haik med. Den bare passerte meg i full fart, men 3-400 meter etter å ha passert meg bråstoppet den, og rygget tilbake. Sjåføren åpnet vinduet, så på meg og sa «Glam??? Hva i huleste gjør du her???» Jeg forklarte situasjonen, og ble brått avbrutt av et høyt hyl. Det var tenåringsdøtrene hans som våknet, og de var blodfans av Wig Wam. Det fortsatte med «follow that nightliner». etter å ha tatt igjen bussen gikk jeg ut av bilen og stoppet den ved å stå midt i veien. Bussjåføren trodde ikke sine egne øyne….. Det var første lærdom i «forlat aldri en nightliner uten å legge igjen en beskjed om at du har forlatt bussen».
Du har flyttet til Trøndelag. Hvordan trives du der, og har trønderne tatt deg godt imot?
Jeg har alltid vært litt skap-trønder, og har hatt et stort publikum der i mange år, og mange musikervenner. Så langt trives jeg utrolig godt, og har allerede fått gode og nære venner gjennom kjæresten min sin vennekrets og familie. Melhus og Trøndelag har mildt sagt vært utrolig gjestfrie, og jeg føler virkelig at jeg har blitt tatt imot med åpne armer. Selv ordføreren i Melhus sendte meg en PM på Facebook og ønsket meg hjertelig velkommen til kommunen – det var utrolig hyggelig synes jeg.
Er det et øyeblikk i din karriere som du husker spesielt godt?
Oi, den var vanskelig. Så utrolig mange gode og fine minner gjennom en lang karriere, men det var selvfølgelig «litt» spesielt å entre scenen på Loud Park i Tokyo med Wig Wam med selveste Ronnie James Dio, Machine Head gutta og bandet til Marilyn Manson på sidescenen som publikummere og 25 000 elleville japanere som sang med på selv de obskure låtene. Det er fett det!
Du har egen videoblogg på YouTube. Kan du fortelle litt om dette?
Videobloggen fikk på en måte sin fødsel gjennom Stjernekamp hvor vi ble utstyrt med selfiestang og måtte ha en videooppdatering hver uke som de ønsket å bruke i sendingene i de forskjellige programmene, og etter hvert så ble dette en vane for meg å skulle ha med denne daglig. Etter at jeg ble slått ut så bare fortsatte jeg med det, og jeg tenkte at det er jo så mye spennende som skjer i løpet av en uke så hvorfor ikke publisere det selv? Så gjorde jeg nå det, og den fikk navnet «Åge Sten Nilsen What´s Another Week». Den har jo nå blitt min lille følgesvenn fordi jeg er jo mye på tur alene, og det blir på en måte litt selskap i en travel hverdag hvor jeg har noen å «snakke med». Det er så mye rart som skjer i løpet av uken, og jeg bruker det som en liten oppsummering av uken for meg selv også fordi jeg har jo glemt hva jeg har gjort tre dager tidligere. Det skjer jo ofte mer i løpet av en av mine uker enn det skjer for folk i løpet av et helt år. Jeg begynner jo også å bli så gammel (Åge snart 50) at jeg trenger jo en reminder på hva jeg har gjort i løpet av uken som har gått, hehe. Dette kommer jeg til å holde på med så lenge jeg synes det er gøy, og bloggen blir oppdatert med en ny video hver søndag, så følg med, de som har lyst.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Måtte kanskje blitt gutta fra StarGates. Da hadde antageligvis norske anmeldere giddet å skrive om musikken min, og jeg hadde kanskje fått litt flere streams – haha.
Hvilke planer har du videre i 2019 og i 2020?
Jeg fortsetter nå å spille mine akustiske intimkonserter og begynner sakte men sikkert å dra inn mitt soloband, The Butterflies på mine konserter. Skal blant annet gjøre Krøsset i Oslo 14. desember, og fortsetter utover vinteren og våren 2020 med noen One Night With Queen konserter innimellom, og ikke minst innspilling av album nr. 3 med AMMUNITION med påfølgende turné. Life is GOOOOD.
