Nylig slapp Adam Douglas albumet, «Dancing For The Moon» på Grappa Musikkforlag som er en variert plate med alt fra nydelige ballader til groovy feel-good låter fra øverste hylle.
Her serveres du roots, blues og americana i skjønn forening, og Douglas har fått med seg et stjernelag av musikere.
Deriblant to nydelige duetter med to av Norges vakreste stemmer; en versjon av Don Williams sin klassiker «We´re All the Way» i duett-form med Christel Alsos og en tidløs americana ballade «Deja Rendezvous» sammen med Solveig Slettahjell.
Adam vokste opp i Oklahoma, USA og mye av hans inspirasjon kommer herfra – gjennom Howlin´ Wolf og Ray Charles´ flørt med country. Han blander soul, gospel, jazz og roots, og etter at han flyttet til Norge i 2008 har musikken også hentet inspirasjon fra norske fjell og skoger.
Debuten hans som soloartist kom i 2015 med albumet «I May Never Learn». Det var likevel ikke før han deltok i og vant Stjernekamp på NRK i 2017 at han virkelig sang seg inn i hjertene til det norske folk. Året etter slapp han det kritikerroste albumet «The Beauty & The Brawn» og har siden turnert land og strand rundt. I mars 2021 slapp han studioalbumet «Better Angels».
«Etter god respons og gøyale konserter i etterkant av «Better Angels» plateslippet, i tillegg til alt dramaet rundt pandemien (nedstengninger, osv.), og mer politisk uro verden over – kom det rennende inn med inspirasjon til nye låter. Noe av det eneste positive fra pandemiperioden var at alt jeg kunne gjøre var å gå inn i boblen min og skrive, og så skrive litt til», forteller Adam
Adam Douglas viser tydelig dynamikk musikalsk, med riffdrevne låter og sitt formidable vokalregister på det nye albumet. Han er en dyktig historieforteller og han formidler på en ærlig og gjenkjennbar måte innenfor alt som livet har å by på.
For eksempel i sangen «True Blue» maler han et vakkert bilde av en kjærlighetshistorie, fortalt nostalgisk av Adam Douglas i et musikalsk americana landskap. Låten forteller en sann fortelling om to barndomsvenner som vokser opp sammen, for så å finne sterkere romantiske følelser for hverandre senere i livet.
Samtidig tar Douglas opp større politiske spørsmål og temaer på en relaterbar måte og med et glimt i øyet. Eksempler på dette er låter som «Maybe Someday» og «I Need a Cigarette». Der plasserer han oss i vår egen tid, preget av et urolig politisk klima og en uviss fremtid, mens han gir lytterne et mantra som er umulig å ikke synge med på, som en musikalsk terapi-time.
«Låtskriving var en god miks av egen terapi og venting av frustrasjoner og det å fortelle andre sine historier gjennom mitt egen filter. Det var å åpne en ny verden for meg som låtskriver» sier Adam.
Albumet «Dancing For The Moon» gir lytteren en variert musikalsk godtepose av alt moderne americana har å by på, der Douglas beviser nok en gang hvorfor han regnes som en av Norges aller beste vokalister og formidlere. Adam forteller hvorfor akkurat denne platen skiller seg ut fra tidligere album:
«På «Dancing For The Moon» har jeg også spilt inn veldig mye selv. Mye mer enn på alle de forrige platene. Derfor høres albumet både på godt og vondt ut som det aller mest autentiske «Adam albumet» noensinne, hvis du skjønner hva jeg mener?», avslutter han.
Vi tok en prat med Adam om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Dancing For The Moon». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Takk for det. Prosessen gikk veldig fort og veldig lett vil jeg si – deilig når det skjer. Låtene ble stort sett skrevet under pandemien fordi jeg var mye hjemme og ikke minst hadde mye på hjertet. Jeg lagde ganske detaljerte demoer med en god mikrofon og et enkel multitrack system. Da var det å bare ringe min god kompis og kollega Ruben Dalen – for å sette i gang med ordentlig opptak i studio. Ruben er en ekstraordinær trommis og studiomusiker. Det er en glede å produsere musikk sammen med han, og vi har en veldig fin kjemi sammen. Han skjønner hvordan vi kan få det som jeg hører i hodet mitt ut og på tape. Live-komp innspillingen skjedde med Ruben, bassist Tor Egil Kreken, Marius Reksjø, Ruben Fredheim Oma og meg. Deretter var det rett på pålegg – enten fra meg med masse forskjellige gitarspor og diverse eller fra noen andre suverene musikere. En liten gjeng med helter – spør du meg.
Hva handler denne platen om og hvor har du hentet inspirasjon fra til dette albumet?
Platen handler om mye forskjellig, og det var målet mitt. Jeg ville ha mye variasjon og fange opp forskjellige tekst temaer og musikalske stemninger. Det er noen låter som har vært ren terapi for meg under pandemien – gjennom den ventingen av både politiske og personlige frustrasjoner. Det er også en del låter hvor jeg (for første gang) forteller andre sine historier – enten folk jeg kjenner til eller folk jeg har lest om. Det har vært veldig givende å gjøre en del research på andre og så fortelle deres historier gjennom mitt eget musikalsk filter og stemme.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Som alltid er jeg veldig opptatt av ordentlige instrumenter spilt av ekte mennesker. Jeg er alltid ute etter et ærlig og ekte uttrykk, og lyden og nerven er viktigst. Menneskelighet er stikkordet. If there’s humanity in the performance and recording, then it can be better received and relatable to the human listening to it. Så mye av dagens samfunn og (musikk spesielt kanskje) har blitt så veldig glatt og upersonlig – programmert og spilt med data maskiner. Jeg vil ha menneskelighet. Jeg lager musikk med mennesker for å bli spilt av mennesker for å bli opplevd av mennesker slik at de føler noe menneskelig.
Du har nok et spesielt forhold til alle låtene på albumet, men hvilke låter banker det ekstra mye for?
Ja, jeg liker alle, hehe.. «Plenty Of Time», «None To Waste» er meget personlige og viktige for meg. «Déjà Rendezvous» var en drøm som jeg fikk realisert. «True Blue» er skikkelig gøy å spille live. «Closer To You» er kanskje den mest «Adam» låt ever – på godt og vondt.
Du har nettopp vært ute på en eksklusiv release-turné med Christel Alsos og Solveig Slettahjell. Kan du fortelle litt om turneen og litt om responsen dere har fått fra publikum?
Fy søren som vi har kost oss på tur! Hver dag har vært en drømmedag på jobb med denne gjengen her. Jeg tror publikum merket godt hvor utrolig gøy vi hadde det på scenen sammen. Sånn type glede er smittsom.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg startet basically ved et uhell som 8-åring da jeg fikk plutselig hovedrollen i skolens musikal, og siden har jeg sunget.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg har på en måte en unik blanding av amerikansk roots musikk. I mitt hode er alt fra soul, gospel, blues, rock n’ roll, country, jazz i samme familie, og det er der jeg bor.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er jo en mega-introvert person. En rolig fyr som bruker fritiden sin med kone og sønn og en del gitarer. En rolig skogstur blir heller aldri feil.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Jeg våkner hver eneste dag og tenker hvor takknemlig jeg er for at jeg kan holde på som jeg gjør. En rar og tøff bransje er det med mye usikkerhet og konkurranse, men jeg elsker det. Jeg kommer til å holde på så lenge jeg kan helt til kroppen og stemmen gir seg, om jeg får lov.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg føler at jeg er ganske så fleksibel som musiker og trives veldig med variasjon. Jeg føler meg trygg på nesten alle scener, men kanskje ikke av scenen. Jeg prøver å ha store og åpne ører hele tiden for å finne min plass i lydbildet. Så ja, veldig uredd på scenen. Det er kanskje det eneste stedet i verden jeg er uredd.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Hele Stjernekamp reisen var ganske utrolig og minnerikt – det må sies, men ellers har det vært veldig mange fine opplevelser både før og etter det. Det å være korist for selveste Al Jarreau i et par dager var ganske spesielt for eksempel. Nobel konserten var også en highlight inkludert fine tilbakmeldinger backstage fra selveste John Legend.
Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Oj oj oj. Det har vært mange altså. Mest spesielle for meg var nok å være support for Bonnie Raitt. Hun er dronningen liksom – og verdens kuleste dame. En absolutt ære å dele scenen med henne.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Gitaren har lenge vært en trygghet både på og av scenen. Da jeg har gitt alt med stemmen min, sunget alt som kan synges, så kan jeg plukke opp gitaren og fortsette med historien min.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Ekstremt mye forskjellig. Vi er heldige som bor i Norge sammen med utrolig mange eksepsjonelle musikere og låtskrivere. Det er nesten umulig å velge noen få.
Hva er den beste litterære opplevelsen du har hatt den siste tiden?
Jeg skal snart begynne å lese «Starry Messenger» av Neil deGrasse Tyson igjen for andre gang. Perspektiv på sitt beste altså.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
I bilen til mamma var det tre kassetter. Beatles Greatest Hits, Eagles Greatest Hits, og Huey Lewis and the News «sports». Tidlige inspirasjonskilder var de.
Hvilke andre musikalske planer har du utover?
Nå før jul kommer det årets «An American Holiday» turné. Et konsept jeg har blitt så veldig glad i. En fantastisk måte å feire vinter og julesesongen på. Årets gjesteartist blir Ida Jenshus.
