Åge Sten Nilsen er klar for å vise frem en helt ny side av seg selv som låtskriver og sanger og fredag 29. september slapp han sitt første soloalbum på 8 år, ”Smooth Seas (don`t make good sailors).
For første gang kan Åge Sten Nilsens mykere stemmebruk nytes på album, slik nærmere en halv million nordmenn har opplevd den folkekjære artisten live gjennom sine Queen-tolkninger. Denne gangen oppleves det gjennom hans egen musikk og tekster, i ti svært personlige og ettertenksomme komposisjoner.
Fredrikstad Blad kaster 5 på terningen, og skriver ”Sterkt stilskifte av Åge”
”En helakustisk Åge Sten Nilsen lanserer ti nye låter, og gamle og nye fans kan glede seg. Dette albumet er sterkt håndverk fra den tidligere glamrockeren i Wig Wam, denne gang nedstrippet og neddempet, men like vel til dels heftig instrumentert. Særlig i molltoneartene er dette et bemerkelsesverdig godt album, og det er Nilsens tredje”. Stig Nilsson F.B
En akustisk turné med amerikanske Dan Reed i 2016 med tittelen ”Acoustic Stories” ga Åge Sten mersmak og lyst til også å dele sine mer melankolske sider. I et sjangerfritt musikalsk landskap med elementer fra både roots, contry, pop og rock, har han denne gangen samarbeidet med produsent og strengemester Freddy Holm (El Corazon, Salmon Smokers, Henning Kvitnes m.fl.). Med seg i bandet har han også Atle Rakvåg (bass), Magnus Buer Hansen (trommer) og Ola Aanje (piano). I tillegg bidrar Linda Kvam, som duettpartner på låten Mediterranean Sky. Vi tok en prat med Åge om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med det fine albumet ditt ”Smooth Seas (don`t make good sailors)” som er annerledes enn dine tidligere utgivelser. Kan du fortelle litt om dette, og litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen tusen takk. «Smooth Seas» er veldig annerledes enn min tidligere soloutgivelse «GLAMunition», men faktisk litt i «familie» med «Wolf & Butterfly» egentlig. Selv om «Smooth Seas» selvfølglig er skrevet av en 47-åring som har levd et ganske annerledes liv enn 29-åringen som skrev «Wolf & Butterfly». Pluss at «Smooth Seas» først og fremst er akustisk og i hovedsak er skrevet på piano, men Freddy Holm er tilbake som produsent. En annen spesiell ting med «Smooth Seas» er at albumet har blitt til i mitt eget tempo, inn i mellom turneer, uten å egentlig ha noe mål om å ende opp som et album i det hele tatt. Det hele startet egentlig gjennom min akustiske turnè med Dan Reed i 2016. Vi gjorde nedpå versjoner av våre respektive kataloger, og tanken var å spille inn låtene fra denne turneen på skive. Jeg satte bare i gang med to av låtene fra mitt repertoar «Where The Good Times Grow» fra GLAMunition og tittellåten fra «Wolf & Butterfly».
Jeg hadde på dette tidspunktet begynt å skrive låter på piano, og «Pipe Dreams» hadde kommet til meg en dag, en låt jeg syntes var utrolig fin. Det syntes Freddy også, så vi bestemte oss for at «ja én ny låt må det da være plass til». Inspirert av dette kom det masse musikk til meg og tanker og historier rundt turbulente år. Så fra «EN ny» gikk vi til «TO nye».., og før vi visste ordet av det hadde vi brått spilt inn 10 låter ha ha. Tanken om at dette kunne blitt et fint lite soloalbum kom etter at Helge på Grappa forelsket seg i låtene. Ingen låter er spilt inn på den tradisjonelle måten med «klikk» og programmerte instrumenter. Tanken var hele tiden at dette skulle høres live og ekte ut, og derfor ble alle kompene spilt inn live. Vi har til og med benyttet en del vokal fra disse liveinnspillingene.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Dette er det mest personlige albumet jeg har laget noensinne. De fleste låtene handler om egne refleksjoner av ting jeg har opplevd og situasjoner jeg har stått i. Ting jeg ikke har hatt behov for å prate med pressen om. Så for de som er nysgjerrige på hvordan jeg har hatt det de siste 10-15 årene, her er 10 av disse historiene. For å være helt ærlig var nok de fleste av disse låtene først og fremst skapt som egenterapi. Følelser som har vokst i meg og som nå endelig har kommet til uttrykk gjennom musikk og ord.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Spesielt «Pipe Dreams» betyr mye for meg. En ting er at melodien og harmoniene bare kom i en og samme klase, men det samme gjorde ordene. Det var som om både melodi og tekst bare hadde ligget der inne et sted og nå ville ut. Her kler jeg meg egentlig veldig naken, og jeg har til og med fått spørsmålet fra nære personer om jeg virkelig vil utlevere meg såpass mye, men det som kom det kom. Selv om den er personlig, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i den. Det er sunt å gå i seg selv i blant, og se seg selv i speilet med et kritisk blikk.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Det var hele tiden klart at albumet skulle ha et akustisk preg, og jeg har ofte tenkt at dagens kommersielle musikk har blitt så «perfekt» at selv det menneskelige snart er helt borte. Alt skal være «pitch perfect» med autotune på alt som inneholder menneskelig faktor. Derfor ønsket jeg for egen del å dyrke det ekte, det menneskelige, det sårbare og det uperfekte. Vi er da mennesker tross alt.
Hva vil du si er det eller spesielle i Åge Sten Nilsen sitt musikalske univers?
At jeg ikke er en flinkis musiker som tyr til tillærte akkordskifter eller låtoppbygging. I og med at jeg nærmest finner opp pianokordene mens jeg skriver gjør at det ofte kan dukke opp litt annerledes ting. Men jeg jobber veldig forskjellig når jeg skriver rock kontra eget solo materiale som her. I min solo verden befinner jeg meg nok på en langt mer melankolisk planet. Når jeg skriver rock skriver jeg stor sett sammen med andre, og da lager vi energi sammen.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Året har vært hektisk men gøy som ellers. I tillegg til å skrive ferdig og spille inn dette albumet har jeg skrevet ferdig et Ammunition album med Erik Mårtensson (gitarist og produsent i Ammunition) i Dalarna i Sverige, og bandet har spilt inn albumet. Jeg har også skrevet videre på neste soloalbum, og ca. 7-8 låter er allerede klare for innspilling. Jeg har også rukket å produsere vår nye og avsluttende Queen-hyllest ”The Show Must Go On” som hadde premiere i sommer, og som nå skal turnere frem til mars 2018. Vi har også gjort ferdig en dokumentar om våre 10 år med dette showet. Videre har jeg spilt masse både med Ammunition og andre konstellasjoner, deriblant med Ritchie Blackmores original keyboardist Tony Carey, som jeg reiser en del med.
Hva liker Åge Sten å gjøre på fritiden?
Når jeg først har litt tid til overs elsker jeg å se på serier, Walking Dead, Breaking Bad, Prison Break, House Of Cards, Narcos osv. Ellers kan det bli biljard eller et slag squash eller rett og slett ha det hyggelig med venner. Jeg drømmer forøvrig om å få kjøpt meg en kano som jeg kan evakuere fra verden i av og til.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det vil sikkert overraske mange at jeg veldig ofte hører på Secret Garden, men ja, jeg gjør det. Det får meg ned, og får meg virkelig til å slappe av – spesielt på gasspedalen. Men Gud bedre, jeg elsker jo også å kjøre på med gammel classic rock som Deep Purple, Zeppelin, Sabbath, Free osv. Av norsk musikk jeg ofte hører på kan jeg vel nevne både Frimann, CC Cowboys, Aunt Mary.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Elvis Presley ble jeg jo flasket opp med, og derfra tok Beatles meg, og siden ble det band som KISS, Queen, AC/DC og Sweet. Siden ble jeg etter hvert også veldig inspirert av Tom Petty, Grant Lee Phillips og ikke minst i det siste, Rival Sons som jeg virkelig digger.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det er så mange opplevelser etter så mange år i bransjen at jeg kunne skrevet en bok. Men en sprø ting var å spille på et gig der en publikum brått strippet foran på scenen og valgte å masturbere i tillegg var dette vel et sånt «dette skjer virkelig ikke» øyeblikk. Det viste seg at både foreldrene hans og hele vennekretsen var i publikum… Å oppleve at et par fridde til hverandre på scenen var vel et litt hyggeligere øyeblikk. At all strømmen gikk og vi fullførte de to siste låtene helt akustisk foran 700 personer var et annet. Å oppleve å sette publikumsrekord i hjembyen var magisk. Å entre scenen foran utsolgte hus i Japan er fantastiske minner. Det var kanskje de første som poppet opp i hukommelsen her.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg må vel da dra frem ”The Show Must Go On” i min fødeby Sarpsborg i 2008, hvor vi satte publikumsrekord i Kulås Parken. Samtidig var det helt ekstraordinært å gjøre vår symfoniversjon av Queen-showet med Trondheim Symfoniorkester. Et gig jeg hadde med Tony Carey i Trønderlag helt nede mot vannet, utendørs, var også et sterkt og fint minne. Forøvrig, rent musikalsk, har jeg utrolig mange herlige opplevelser med den karen, der vi brått ender opp med å lage nye melodier og temaer på scenen som bindeledd mellom de klassiske Rainbow-låtene. jeg hadde også nylig en minnerik opplevelse på Rock The Boat, hvor jeg etter diverse Prog Metal band satte meg ned alene med en akustisk gitar, og følte at de svartkledde rockerne faktisk likte det de hørte og var lydhøre. Det var mildt sagt overraskende og ganske rørende.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2017 og 2018?
Jeg gjør kun to konserter med det nye soloalbumet i forbindelse med lanseringen. Deretter reiser jeg ut på turnè med Queen-hyllesten ”The Show Must Go On” frem til mars. Inn i mellom turneen, dvs. på mandager og tirsdager og noen onsdager vil jeg antageligvis gjøre noen helt nedpå konserter helt alene på små plasser med eget materiale. Ammunition gir ut nytt album i januar 2018 og skal ut på veien fra slutten av mars og så lenge vi kan frem til jeg slipper et nytt soloalbum eller nok et Ammunition-album. Time will tell. Skal også spille både i Russland, på Sweden Rock, Wacken Open Air osv. med Tony Carey, og har allerede blitt booket inn til så vel Midnattsrocken og Treungen med Ammunition. Det er godt å ikke være arbeidsløs.
