For første gang på 15 år, er Paul Marazzi tilbake sammen med A1 kollegaene Ben Adams, Mark Read og Christian Ingebrigtsen, for å gjenforene gruppen som har toppet hitlistene i Storbritannia og rundt om i verden, samt vunnet en BRIT Award.
Etter å ha spilt live sammen for første gang på like mange år på BBC Radio 2 i sommer, legger A1 nå ut på Asia-turné denne uken, og i forbindelse med deres 20-års jubileum slapp de nettopp den nydelige singelen «Armour» som har et storslått og deilig refreng, og som er denne «Ukens single» på NPS Music. En flott start på deres reunion, og vi gleder oss til å høre mer musikk fra dem fremover.
A1 solgte i overkant av 10 millioner album, toppet hitlistene i Storbritannia to ganger, og var nummer 1 i store deler av Europa og Asia. Og ulikt mange av sine kollegaer rundt årtusenskiftet, skrev A1 det meste av materialet sitt selv.
Paul forlot A1 i 2002, og de tre øvrige medlemmene oppløste bandet ikke lenge etter. Alle har lykkes i å etablere sine egne karrierer innen låtskriving, artistvirksomhet, musikaler og TV. Christian har sluppet fire soloalbum og toppet hitlistene her hjemme flere ganger som soloartist, og har blant annet hatt en av hovedrollene under Oslo Nye Teater sin oppføring av «Les Miserables». Mark opptrer jevnlig på teatre i Storbritannia, og som låtskriver har han skrevet for en rekke artister. Ben er også en ettertraktet låtskriver og produsent, og har nylig hatt en av hovedrollene i «Flashdance the Musical», så vel som å sette opp sin egenskrevne musikal «Eugenius!» i Londons West End.
Ben, Mark og Christian gjenforente A1 i 2010 og har jevnlig opptrådd og vært i studio sammen siden. Men med «Armour» og den forestående Asia turnéen, er det første gangen samtlige medlemmer er tilbake. A1 har også planer om flere innspillinger så snart de er tilbake fra turné, og planlegger konserter både i Storbritannia, Norge og andre Europeiske datoer i 2019. Vi tok en prat med bandets norske medlem, Christian om blant annet låten, litt om hva de har opplevd med bandet opp igjennom og planene videre.
Gratulerer med den nye singelen «Armour» i forbindelse med deres 20-års jubileum. Kan du fortelle litt om prosessen rundt låten og hva den handler om?
Den ble til etter at vi snakket om at det hadde vært fint om det gikk an å få en rustning for hjertet inn i mellom, som kunne ta imot alt det vonde. Når vi senere trengte en låt til 20-års jubileet vårt, kom vi på den igjen, og spilte den inn i hvert vårt studio før vi satte den sammen i London i sommer.
Dette er den første singelen dere har sluppet på 15 år hvor også Paul Marazzi er med. Hvordan kom han på banen igjen?
Paul tok kontakt med oss for litt over et år siden, og vi møttes i Newcastle og tok noen øl sammen. Det ble et utrolig hyggelig gjensyn, så da vi noen måneder senere snakket sammen om at det nå er 20 år siden vi ble et band, spurte vi om han kunne tenke seg å være med på noen konserter i forbindelse med jubileet. Det takket han ja til, så vi gleder oss veldig til å stå sammen på scenen igjen for første gang på 15 år i Jakarta, Indonesia neste uke.
Dere har altså 20 års jubileum i år. Hvilken single var den første som dere slapp, og kan du fortelle litt om deres aller første opptreden, og hvordan det var?
Den første singelen vår het «Be the first to believe», men den skrev vi ikke før vi allerede hadde opptrådd en del sammen rundt omkring i Storbritannia. Vår aller første offentlige opptreden var for 5000 mennesker i Birmingham, under en festival som het «The big bash» (noe vi syntes var veldig morsomt, da jeg forklarte hva bash (bæsj) betyr på norsk!). Det gikk veldig bra, publikum så ut til å like oss, og drømmen vokste for alvor den dagen.
Dere var i Norge for aller første gang som band i 1998, hvor dere bl.a. hadde signering og opptreden på et smekkfullt CD akademiet på Oslo City. Hva husker du fra denne tiden?
Vi var faktisk første gang i Norge under den aller første VG-lista konserten ved Rådhuset. Da hadde vi ikke slått igjennom her enda, så jeg husker det ikke gikk så veldig bra, og jeg tenkte med meg selv at det egentlig var gøy at jeg ikke kunne gå i fred på Leicester Square i London, men i Norge kunne jeg være helt anonym. Men så slo vi for alvor gjennom med «Everytime» i Norge, og jeg husker signeringen på Oslo City godt. Spesielt husker jeg at vi spilte på «Håp i ei gryte» på Egertorget, og Dagsrevyen måtte filme med helikopter, for de anslo 7500 fans på det lille torget. Da skjønte jeg at vi endelig hadde slått igjennom her hjemme også.
I forbindelse med jubileet skal dere på turné nå i oktober i Asia. Kan du fortelle litt om denne turneen?
Vi reiser til Jakarta i Indonesia først, før turen går videre til Singapore og rundt omkring i Filippinene. Vi har dessverre bare to uker på oss, siden vi alle har forskjellige andre forpliktelser her i Europa rett etter, og jeg skal på den årlige Julenatt turnéen med Gaute Ormåsen og Rita Eriksen, men vi gleder oss veldig. Det er så mange dedikerte fans der ute, og vi har mange hits der som vi ikke normalt spiller her hjemme. Vi kan nesten bare holde mikrofonen ut mot publikum, så synger de, og kan tekstene til alle disse låtene vi skrev for 20 år siden. Det er fantastisk å tenke på at så mange mennesker på den andre siden av jordkloden fremdeles har et forhold til musikken vår etter så lang tid.
I 2019 tar dere turen til Europa, og dere vil også spille i Norge. Kan du fortelle litt om det, og hvor og når fansen deres kan oppleve dere live i Norge?
Siden vi alle har fullt program ut året med individuelle prosjekter etter Asia-turnéen, blir resten av 20-års jubileet lagt til 2019. Men det er egentlig helt riktig, for selv om vi ble et band i 1998, var det først i 1999 vi ga ut vårt første album. Så jubileet varer ut neste år også. Vi har konkrete planer om konserter i Norge og England, men vi vil komme tilbake med detaljer på nyåret. I mellomtiden skal vi opptre på «We love the 2000s» på Telenor Arena i november – så der går det an å se oss.
Dere har mange trofaste fans som har fulgt dere siden starten i 1998, og selv om dere tok en pause i 2002 så kom tre av dere sammen igjen rundt 2009, kanskje mest og nettopp pga. fansen deres som nærmest «krevde» det. Hvordan var det å gjenoppta A1 etter syv års pause, og hvordan var responsen fra publikum og presse da A1 igjen gjenoppstod på en scene?
Det som er litt rart, er at det nå er like lenge siden vår forrige «reunion» som det var den gangen. Vi er så takknemlige for den fantastiske responsen vi har fått, og ikke minst alle de nye fansene vi fikk. Det er publikum helt nede i tjue års alderen på konsertene våre nå, og de var så vidt født da vi ble et band. Så for noen av dem er sanger som «Don’t wanna lose you again» mer kjent enn «Caught in the middle». Det er veldig gøy for oss å oppleve at musikken vår appellerer til flere generasjoner.
Kan du fortelle litt om en av deres mest minnerike eller beste liveopptredener som band?
Det er en festival som heter «Party in the park» hvert år i Hyde Park. Der er det 110 000 publikummere, og vi fikk spille der et par ganger, noe som var utrolig gøy. Jeg husker spesielt den første gangen, da vi i hvert fall fikk 100 000 av dem til å klappe hendene over hodet til «Take on me». Det var et magisk øyeblikk.
Hva er det det sprøeste eller mest spesielle du/dere har opplevd så langt som band?
Det er så mange opplevelser, at det er vanskelig å plukke ut noen spesielle. Noe av det sprøeste var vel den gangen vi gjorde «Top of the pops» sammen med Prince, Celine Dion, Robbie Williams, Mary J. Blige, Mel C og Travis, og Prince med entourage forlangte at alle andre måtte stå med ansiktet mot veggen når han ankom. De løste det med at samtlige artister var i intervjuer eller andre steder idet han kom, men jeg hadde ikke fått dette med meg, så jeg ble slengt opp mot veggen av en bodyguard mens Prince gikk forbi meg. Det ble en spesiell opplevelse, men det stoppet meg ikke fra å fortsette å være fan og å gå på konsertene hans etterpå likevel.
Hva er den største forskjellen på fansen deres fra Asia, Europa og Norge, og har du noen eksempler på dette?
Den største forskjellen er vel at vi kanskje er litt mer reserverte av oss her i Norge og Europa. I Asia er de ikke redd for å skrike, synge og danse som om ingen så på. Her i Europa er vi sånn gjerne etter noen glass vin, men det er også stor forskjell på publikummet i storbyer eller litt lenger ute på landet. Jo lengre unna byene, jo villere publikum, stort sett.
Har du en A1 favorittlåt hver og hvorfor akkurat denne?
Jeg kan med hånden på hjertet si at «Armour» er vår nye favorittlåt. Den har noe helt spesielt over seg, synes jeg.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg har blitt veldig glad i Trygve Skaug og Lewi Bergrud. Sigrid er fantastisk og vi har så mange gode nye artister. Spennende tid å jobbe i den norske musikkbransjen.
Hvilket scene i verden har overrasket dere mest, og er det en scene bandet drømmer om å spille på?
Det var veldig gøy å spille i 02 Arena i London for noen år siden da vi var med på TV-serien «The Big Reunion» på ITV i England. Den var utrolig flott, og siden publikum sitter så høyt oppe langs sidene, oppleves den som enormt mye større enn den egentlig er, selv om den jo er ganske stor. Drømmen er vel kanskje å spille «Madison Square Gardens» i New York en dag. Så min store helt Bruce Springsteen der en gang, og det var helt fantastisk.
Hvilke andre planer har dere fremover, og er det et nytt album med A1 på gang?
Det legges planer i disse dager om konserter både i Storbritannia og Norge i 2019, og når det gjelder nytt album, er det noe vi definitivt snakker om. Samtidig er ikke albumformatet like levende som det en gang var. Vi tenker vel at vi slipper en sang eller to til først i hvert fall, så får vi se etter hvert.
