25. august slapp Kari Rueslåtten sitt nydelige album ”Silence Is The Only Sound” som er denne ”Ukens album” på NPS Music.
Med sin enestående stemme med røtter både i folkemusikken, metal og klassisk sang, har Kari Rueslåtten utviklet et unikt melankolsk uttrykk innenfor alternativ folk-pop.
Med det nye albumet befester Kari Rueslåtten sin evne til å levere strålende vokal flettet inn i et særegent stemningsfullt og melankolsk lydbilde som hun har utviklet gjennom et langt musikkliv. ”Det hele startet vel med min fars mange viser fra Hallingdal, der han, og dermed navnet mitt, kommer fra. Jeg ble tidlig glad i folkemusikken – og den har alltid fulgt meg som en viktig inspirasjonskilde”.
På albumet er hun på jakt etter den indre stemmen. ”I en verden der vi sjelden eller aldri får stanset den uendelige strømmen av informasjon, lyder og inntrykk, blir stillhet en knapphet og et gode man ikke unner seg. Men det er i stillheten man kan høre lyden av sine egne tanker.”
I skriveprosessen reiste hun opp i den norske fjellheimen for å skrive. ”Jeg har alltid vært inspirert av natur, folketoner og historien til de som har levd før oss. Det har vært viktig i skriveprosessen å kjenne på følelsen av at selv om man er helt alene, er man en del av et større hele.”
”Silence Is The Only Sound” er Kari Rueslåtten sitt sjuende soloalbum. Hun har alltid hatt et betydelig publikum i utlandet, og Chasing Rivers, den første singlen fra det nye albumet ble bare den første uken streamet i over 40 forskjellige land. Vi tok en prat med Kari om blant annet det nye albumet og hennes planer videre.
Gratulerer med det nydelige albumet ditt ”Silence Is The Only Sound”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt dette albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk for det. Etter comebacket mitt i 2013 har jeg vel vært temmelig produktiv. Låtskrivingen har gått veldig lett, og det er tydelig at mye kreativitet lagret seg opp i de åtte årene jeg var borte fra musikkscenen. Jeg begynte å skrive låter like etter at vi var ferdige med det forrige albumet, To The North. For det andre var jeg veldig fornøyd med prosessen vi hadde på det forrige albumet. Jeg ble tidlig enig med produsenten min, Jostein Ansnes, at vi skulle lage albumet over samme lest som sist – bare enda bedre. Det synes jeg vi har fått til. Musikerne, Parr Street Studio i Liverpool og samarbeidet mellom Jostein Ansnes og meg har fungert veldig godt, igjen. Lydbildet er vel ikke ulikt forrige plate, men det er litt mindre folk kanskje, og litt flere referanser til min spede barndom som artist på 90-tallet.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Mange mennesker velger å oppsøke de mest utfordrende og farefulle opplevelser. De reiser kanskje fra familien og setter mye av det de har på spill, og så snart de er på vei er alt de tenker på og lengter etter familien og den trygge og gode havna hjemme. Denne atferden fascinerer meg. Jeg tenker at dette er noe som kanskje bor i oss alle, men som gir seg utslag på forskjellig vis. Flere av sangene handler på forskjellige vis om dette.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Hmm. Alle låtene har en spesiell plass i hjertet mitt. Skal jeg dra frem en sang nå, så vil jeg nevne ”Gone”. Fordi den har vel flere referanser til prog-rocken som jeg drev med på 90-tallet enn det meste andre jeg har gjort i solokarrieren. Synes den låten ble veldig fin, og så er det favorittlåten til datteren min.
Du er kjent for din enestående stemme med røtter både i folkemusikken, metal og klassisk sang med et unikt og melankolsk uttrykk. Kan du fortelle litt om dette og din musikalske bakgrunn?
Min inngang til musikk er veldig intuitiv. Jeg gjør, og har alltid gjort, det jeg har følt for og det som har vært naturlig, i låtskriving og albumproduksjon. Dermed har musikkprosjektene jeg har gjort ofte vært gjort utenom forhåndsbestemte rammer. Det har gitt forskjellig uttrykk opp i gjennom årene, men jeg har vært det samme hele tiden – det vil si at stemmen min, måten å synge på, stemningene i sangen så vel som tekstene, som vel er temmelig melankolsk har vært en fellesnevner. Dermed har jeg vel satt et særegent preg på musikken selv om jeg har beveget meg mellom sjangre.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har gått med til å lage albumet, og det er alltid en berg og dal-bane. Det tryggeste som finnes er å lage låtene, og stelle med de, helt for meg selv. Så er det skummelt å la produsent og musikere komme inn i sangene og sette sitte preg på de. Men så blir jeg jo etter hvert veldig fornøyd med produktet vi får til sammen. Så igjen, skal jeg slippe fra meg kontrollen, og la albumet dra ut på sin egen ferd rundt om hos lytterne. Det er alltid like spennende, skummelt, nervepirrende og morsomt. Høydepunktet var utvilsomt da albumet stod ferdig i vår, og jeg var fornøyd.
Du startet din musikkarriere i det progressive metalbandet The 3rd and the Mortal og dere ga ut noen utgivelser før du valgte å satse solo i en annen sjanger. Hvordan havnet du i metalsjangeren og hvorfor valgte du etter hvert å satse i en helt annen sjanger?
Jeg har alltid vært, og er fortsatt, glad i musikk uansett sjanger. Det var den naturligste ting for meg å øve klassisk sang om dagen og spille i metalband på kvelden, men måten å synge på har vel alltid vært mer eller mindre den samme. At jeg trives i ulike sjangre bærer albumkatalogen min preg av også. Men skal jeg tro publikummet mitt, så har all musikken jeg har vært med å skape en fellesnevner i stemningene, melankolien, og syngingen min.
Hvem er Kari Rueslåtten og hva liker du å gjøre på fritiden?
Familien min, jobben ved NTNU og organisasjonspsykolog og artistkarrieren er de tre viktigste bestanddelene i hverdagen min. Jeg blir også temmelig giret når jeg setter i gang med forskjellige prosjekter. Jeg prøver blant annet å få så mange turer på stisykkelen min som mulig.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det må bli Tori Amos det. Hun har vært med meg hele tiden, og har vært en stor inspirasjon. Låtene, tekstene og ”attituden”, ikke minst ureddheten hennes. Mari Boine og Anneli Drecker har også inspirert meg veldig mye.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er så mye. Det er alltid et høydepunkt når Anneli Drecker kommer med ny musikk, og Mari Boine. Dette er som sagt kvinner jeg ser opp til, og så er jeg stor fan av Highasakite og Odd Nordstoga. Og så vil jeg til alle foreldre der ute som leser dette slå et slag for god barnemusikk for det finnes faktisk!! – og det er viktig. Sjekk ut Rasmus og Verdens Beste Band for eksempel. Fantastisk band med fantastiske tekster.
Du har mye fans i utlandet, og den første singlen fra albumet ”Chasing Rivers” ble streamet i over 40 forskjellige land den første uken. Har du en fin historie du vil fortelle som du har opplevd på en av dine opptredener i utlandet?
Det er utrolig inspirerende og morsomt å ha så mange i så mange deler av verden som er interessert i musikken min. Jeg har egen nettbutikk, og Silence Is The Only Sound er nå sendt til over 30 forskjellige land i alle verdensdeler! Etter en konsert i Helsinki kom en dame bort til meg. Hun var russisk, og kom fra St Petersburg til Helsinki på konsert, men hun snakket norsk, og sa at hun hadde lært seg norsk etter å ha blitt inspirert av den første platen min, Spindelsinn. Hun fortalte at under OL i Sotsji hadde hun jobbet som tolk, og blant annet intervjuet Petter Northug.
Og så må jeg bare nevne at det var med spenning jeg første gang dro på turné til Latin-Amerika i 2015, som en del av samarbeidsprosjektet The Sirens (med Anneke van Giersbergen og Liv Kristine). Flyet mitt ble et døgn forsinket, og landet på flyplassen i Mexico City under en time før jeg skulle stå på scenen. Jeg var sykt stresset, og trodde aldri jeg kom til å rekke frem i tide, med tanke på både køer i passkontrollen, bagasjehenting på flyplassen og trafikken i Mexico City. Da jeg kom ut av flydøren stod det en kar der som holdt frem en rullestol og en plakat med ”Kari Rueslåtten” på. Jeg ble kommandert ned i rullestolen og i full fart skysset forbi alle køer, rett inn i en ventende bil, og ganske så døgnvill kjørt rett til konsertlokalet. Oppvarmingsartisten fikk den lengste konserten hun kunne ha drømt om mens alle i lokalet ventet på at jeg skulle komme frem. Bandet, som heldigvis var kommet frem dagen før, stod og trippet mens jeg slengte på meg litt pudder og glemte helt å være nervøs før min første opptreden i Mexico City. Velkomsten jeg da fikk av publikum var – helt ubeskrivelig.
Kan du fortelle litt om en av dine beste minner eller høydepunkter gjennom din musikalske karriere så langt?
Å gi ut mitt første soloalbum Spindelsinn i 1997 var stort. En drøm gikk i oppfyllelse. Jeg har hatt mange store opplevelser gjennom disse årene. Spellemannsnominasjoner, mange herlige liveopptredener, men det aller største vil jeg si var å komme tilbake til musikkscenen i 2013 etter åtte års pause. Den store forskjellen fra 2006 til 2012 var muligheten for å ha kontakt på sosiale medier med folk som liker musikken min. Jeg har alltid hatt et større publikum i utlandet enn i Norge, men jeg har aldri spilt mye i utlandet, og heller ikke visst mye om dette publikummet. Men med den feedbacken jeg fikk fra bokstavelig talt alle verdenshjørner da jeg bestemte meg for å komme tilbake var overveldende. Det ga meg inspirasjon og mot til å turnére i utlandet, og møtet med publikum på konsertene har bare gitt meg enda mer inspirasjon. Høydepunktet er å være så privilegert at jeg får møte alle disse flotte musikkelskende folkene rundt om i verden – på nettet og på konsertene.
Det er også fantastisk og så enkelt å kunne spre musikken min globalt gjennom strømmetjenester. Mange sier at den digitale utviklingen i musikkbransjen er et problem. For meg har det vært en gave.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2017 og 2018?
Releasekonsert på Byscenen i Trondheim 23. september, og så skal jeg spille i Kulturkirken Jakob i Oslo 20. oktober. Deretter skal vi på en runde i Tyskland, Hellas og Italia på senhøsten, før vi tar en ny tysklandstur og forhåpentlig en Sør-Amerikatur på nyåret. Det er utrolig fint å spille live, så dette gleder jeg meg til. Møte med publikum er kanskje det som inspirerer meg aller mest.