Maksimum

Bergensrapperen Linni slapp sitt andre album «Maksimum» i sin triologi fredag 17. mars (2017) og var følgelig den «Ukens album» på NPS Music. Det første albumet “Minimum” er noe mer sparsommelig i instrumenteringen, ofte kun tonesatt av et enkelt piano, noen hihats og dyp bass, ispedd en og annen synth eller effekt. “Maksimum” er hakket varmere og noe mer melodisk av natur. Linni synger oftere i lengre strekk og hans iboende melankoli kommer mer til sin rett enn på “Minimum”.

Det er noe herlig forløsende over hans egenskap i å beskrive det mellommenneskelige og sin egen virkelighet uten en oppskriftsmessig konstruert og pålesset “tøff” fasade.

Linni´s tekstunivers er dypt og eksistensielt, mens man fremdeles kan gjenkjenne fragmenter av hans maskerte alter ego i visse passasjer. Skiven er, sin tittel til tross, relativt lavmælt og edruelig rent musikalsk. Visst finnes det spor som rykker tak i både dansefot (“Maria”) og hjerterot (“Om igjen igjen”), men det blir tåpelig å skrive om enkeltsporenes kvalitet på en konseptuell plate som lykkes så til de grader med sitt mål; å fortelle en lengre historie der totaliteten er viktigere enn hver enkelt sang.

Linni lykkes i å være mer åpen og følsom enn tidligere, og skal vi sette fingeren på noe må det være å videreutvikle dette videre. I rollen som den maskerte rapperen “Handerre Linni” kunne man tidvis oppfatte han som en lettere hysterisk skurk hentet rett ut av Gothamuniverset.

Mystikken rundt karakteren har utvilsomt bidratt til å øke interessen rundt Linni, men skal han nå de virkelig store massene må publikum inviteres inn i varmen, man må rett og slett bli følelsesmessig engasjert.

“Maksimum” er et fantastisk steg i riktig retning. At han er svært talentfull har aldri vært noen hemmelighet, men med “Maksimum” er vi virkelig i ferd med å se det totale bildet av hans talent utfolde seg. Rent vokalmessig beveger han seg i samme klasse som Store P og tekstmessig er han på poetisk nivå med Cezinando, for å beskrive det i tabloide ordelag. Allikevel sitter man igjen med følelsen av å ville ha mer, og at det fortsatt finnes lag av uforløst potensiale i Linni. Muligens skapes denne følelsen av hans sans for balanse. Han er en mester i å pirre nysgjerrigheten med ord og musikken er aldri anmasende eller massiv, noe som etterlater et underbevisst ønske om mer. Således er “Maksimum” et perfekt vektet album der hvert enkelt spor inngår i en større helhet. En bragd, tatt i betraktning at skiven er produsert som et lappeteppe. Basmo Fam, Kvamkollektivet, Harald Austad, Asken, Ragz og Chris Lee er alle involvert i produksjonen av “Maksimum”.

Linni har gitt oss et av norgeshistoriens aller beste hip hop album; “Maksimum” kan trygt plasseres side om side med Store P´s “Regnmannen” (2014).