Eide Olsen – Jeg husker alt
I det øyeblikket ordene stilner og kjente ansikter glir ut av erindringen, hender det at kjærligheten lyser klarere enn noen gang.
Eide Olsens nye single «Jeg husker alt» setter ord og toner til et av livets mest sårbare tema: Demens. I en lavmælt og inderlig komposisjon møtes glemselens stille alvor og kjærlighetens urokkelige kraft, som to sider av samme livskamp.
Dette er en sang som våger å se smerten i øynene, uten å vende blikket bort. Den beveger seg langs demensens skjøre grense, men bærer samtidig et varmt og menneskelig lys i seg. Vi har snakket med Eide Olsen om hans ferske utgivelse.
Hva har vært inspirasjonen bak denne låten?
Jeg trodde virkelig det var en sommerglad låt som falt i fanget mitt da den plutselig dukket opp, men etter å ha blitt litt bedre kjent med den så ble det klart for meg at dette var noe ganske annet. Det tok meg litt tid, men med engang jeg skjønte hva dette «annet» var for noe, så gikk det veldig fort. Det er jo en fortelling om kjærlighetens styrke i møtet med kanskje de mørkeste krefter du kan tenke deg. Straks det ble avklart, så var låten ferdig skrevet i løpet av syv minutter. Det er min fars opplevelse av mors demens som ble inspirasjonen og som danner ramme for historien i låten.
(intervjuet fortsetter under videoen)
Hvordan vil du beskrive låtens stemning og budskap?
Det er jo en fortelling her, om at kjærligheten kan være sterkere enn selve livet. Det preger selvsagt stemningen i låten – det er det helt åpenbare. Hvis tematikken i låten for stadig flere av oss kan oppleves som relevant, så tenker jeg også at Irek Wojtczak sin sopransaksofon levendegjør de følelsesmessige aspektene utmerket og på komplementært vis. Dermed blir det «det vakre» i kjærligheten, men også «det smertefulle» i livet, noe som går hånd i hånd. Paradokset blir da; gjør låten deg litt vondt, så gjør den deg også litt godt!
«Jeg husker alt» kan oppleves som et musikalsk vitnesbyrd om kampen mellom forgjengelighet og varighet, der kjærlighetens betydning kanskje står aller sterkest når tiden er i ferd med å gå tom. Det handler om øyeblikkene. Om det som blir igjen når minnene falmer.
Fra presseskriv
Hva ønsker du at lytterne skal sitte igjen med etter å ha hørt låten?
Her skal jeg ikke være mer bombastisk og påståelig enn å si at jeg håper at folk vil ønske å høre den en gang til. Skulle jeg ønske meg noe mer så måtte det være at noen kanskje vil synes at fortellingen setter ord på noe gjenkjennbart, noe som kan være sant også for dem.
Er det noe spesielt du vil trekke frem om produksjonen eller samarbeidet bak låten?
«Jeg husker alt», på linje med resten av albumet, ble spilt inn med et knippe musikere på vårparten i 2024 i Gdansk, Polen. Post-produksjon og ytterligere studiopålegg har blitt gjort i Eirik Grønner sitt studio på Sotra. Det å samle musikere i et stort studio over en ukes tid og gjøre liveopptak av låtene gir en egen sound og «feel» på helhetsinntrykket. For musikerne og crewet i studio så er dette en veldig intens måte å jobbe på og siktemålet med å gjøre det på denne måten er selvsagt troen på at det er slik sangene best kan finne sin form og få den energi de fortjener. Det er old-school, det er analogt og det krever dyktige musikere. Jeg synes vi har lykkes og jeg kan ikke annet enn å håpe på at lytterne vil si seg enig.
Fortell kort om albumprosjektet i sin helhet, og hvordan denne låten passer inn?
Som nevnt, så jobber jeg med et album hvor «Jeg husker alt» bare er en av et helt nytt knippe med viser. Albumet er konseptuelt på den måten at det i sin helhet befatter seg med mannens perspektiv på kjærligheten (underlig nok så er det minst like mange kvinner som menn som gir meg tommel opp for det temaet).
I kronologien av låter så blir «Jeg husker alt» den siste på albumet. På skiven kan jeg love gode doser med humor i det tekstlige og som vanlig fra Eide Olsen, det blir stort mangfold i både det melodiske, rytmiske og stilistiske.
Om glimtet i øyet på denne låten kanskje kommer fra en tåre i øyekroken, så kan jeg allerede nå si at det ikke blir sånn på resten av albumet. Jeg lader nemlig denne gang grepet for å synliggjøre at menn helt fint kan ha hodet under armen, men samtidig ha hjertet på rett plass. Det blir en del «humre-vennlig» ironisering over mannens utilstrekkelighet.
Men først ut er altså «Jeg husker alt». En sang som, i fullt alvor, søker å bekrefte kjærligheten som det viktigste i en manns liv.