Anne Marie Almedal slapp nylig sitt første album på seks år og hennes fjerde soloalbum, «Lightshadow» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet er produsert av Nicholas Sillitoe og Alf Vaksdal, og mikset av Tim Bran (Julian Cope, London Grammar, Youth, The Verve etc.). Å lytte til Almedals sitt nye album, og å gli inn i hennes musikalske univers er ren og skjær terapi og nytelse. Albumet hennes kom ikke minst som bestilt med tanke på den mørke, tunge årstiden vi «melankolske» nordboere nå går inn i, og takk for det. Dette er et vakkert album, og ikke minst vakkert sunget av Almedal.
Anne Marie Almedal har blitt omtalt som en av Norges mest markante indiestemmer helt siden hun debuterte med kunstpop-bandet Velvet Belly på 90-tallet.
I løpet av 25 år som artist har Anne Marie Almedal tidligere gitt ut tre soloalbum, «The Siren & The Sage», «Blue Sky Blue» og «Memory Lane», seks album med Velvet Belly, et med elektronikaprosjektet AM & UV, og et med kunstprosjektet «Going Nine Ways From Wednesday».
Hennes klare, fascinerende stemme har også smøget seg inn i folks hjerter gjennom flere TV-serier, prisvinnende filmer og reklamer verden rundt. Hun er kjent for hele Norge gjennom tittel-låten til en av NRK´s mest populære TV-serier «Himmelblå», hun er Spellemannprisvinner, og hun har aldri følt behov for å delta på realitybølgen, men har i det stille likevel oppnådd nærmere to millioner streams.
På det forrige albumet «Memory Lane» bidro John Wood (miks) og Danny Thompson (bass), som begge har jobbet med Nick Drake, og albumet hadde en distinkt pop/folk-stemning. «Lightshadow» tar en annen retning, mot melodisk, nordisk elektronisk pop. Gled deg til et gjenhør med en av landets flotteste stemmer. Vi tok en prat med Anne Marie om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «Lightshadow». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk. Jeg begynte å skrive låter til dette albumet for et par år siden i samarbeid med Nicholas Sillitoe som er min livsmakker, musiker og produsent på platen. Før «Lightshadow» ga jeg ut en trilogi som soloartist med akustisk musikk, relativt rolig og med fokus på folk elementer. Denne gangen ønsket jeg et røffere uttrykk, blottlagte følelser, og å integrere elektroniske elementer og groove. Før vi gikk i studio fikk vi anbefalt å ta kontakt med Alf Vaksdal som var masterstudent på Laptop linjen på UIA, og det var et lykketreff. Han har bidratt som musiker og medprodusent, og hjalp oss å jobbe kreativt og med litt mer guts mot det elektroniske. Han anbefalte også en super trommis, Marius Trøan Hansen som har bidratt på de fleste sporene på platen. I tillegg har vi også med oss blant annet Ellen Andrea Wang på kontrabass på et par spor, og vi mikset albumet i London med superprodusent Tim Bran som blant annet har jobbet med London Grammar, Primal Scream og Birdy. Det har vært en utrolig spennende prosess, og det er fint å få så god respons på materialet. Jeg ser at det treffer folk, og at det har vært en bra retning for meg å ta.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Tittelen er «Lightshadow», og det er fordi det er en plate med kontraster, både emosjonelt og musikalsk. Vi tok en sjanse og jobbet kompromissløst med låtene, og prøvde ikke å tilpasse uttrykket til en helhet eller i forhold til ytre faktorer. Livet er fullt av kontraster, hver dag kommer med nye utfordringer, det er ikke strømlinjeformet for noen. Jeg har tenkt filmatisk, visuelt og siden mannen min er film og TV-komponist, så har vi ofte lik innfallsvinkel til hvordan vi ønsker å formidle tekst og emosjon gjennom musikk.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Også her er det kontraster i produksjonen. Vi har jobbet med det minimale og konsentrerte i instrumentering, nærhet og intimitet, som forsterker opplevelsen av tilstedeværelse i møtet med lytteren, og samtidig tørre å kjøre på og tette til der det trengs. Kunsten er vel kanskje å overdrive både den ene og andre veien. Mye av produksjonen er kanskje preget av et filmatisk uttrykk, mens det også har både sterke akustiske og elektroniske elementer som jobber sammen og mot hverandre. «Lightshadow», det lyse kontra det mørke, det lette kontra det tunge.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Mange gir tilbakemelding på at stemmen er sentral og har en sterk identitet, og at produksjonen fremhever den som senter i musikken. Jeg er opptatt av å jobbe med kjernen klangmessig. Stemmen er et unikt instrument, og det å finne sin egen idealklang er en livslang og spennende oppgave. Jeg tror samarbeidet med mannen min Nicholas har gitt meg mye kunnskap og rom for utvikling innen en sjanger eller et landskap som både han og jeg trives i. Han er en inspirerende musiker og produsent.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
«Sheltering Sky» er en ordentlig fin poplåt som var den siste låten vi spilte inn og den første singelen som kom ut. Den er litt retro med referanser tilbake til 90-tallet, gode minner, forelskelse, og jeg var veldig glad vi fikk denne med på platen. «Travelling» er kanskje den tyngste, men vakreste låten, en av de låtene som bare må ut og som er både god og vond samtidig. Favoritten er «You keep me at arm’s length». Den var en glede å skrive, spille inn og synge live.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det har vært kjempespennende, utfordrende, sommerfugler i magen, mye å glede seg til. Jeg har ikke spilt mye live, men vært i studio, mikset platen og forberedt utgivelsen. Nå er den endelig ute, og det føles helt herlig.
Hvem er Anne Marie Almedal og hvilken musikalsk bakgrunn har du?
Jeg startet i Velvet Belly på 90-tallet som vokalist og låtskriver. Så har jeg jobbet som soloartist de siste årene, og også skrevet låter og sunget på film og TV-serier. Blant annet skrev jeg «Himmelblå» som veldig mange har hørt og som fremdeles spilles mye rundt forbi, og åpningslåten til «Dirk Ohm – illusjonisten som forsvant» – som vant Amanda for beste filmmusikk.
Du har lang fartstid som artist og musiker. Kan du trekke frem et par av høydepunktene i din musikalske karriere så langt?
Det er mange høydepunkter. Velvet Belly spilte mange festivaler, der Roskildefestivalen og Quartfestivalen definitivt var høydepunkt. Vi vant også Spellemannsprisen for beste pop-plate. De senere årene har det vært spennende å utvikle seg som soloartist, og å få jobbe med film og TV-musikk sammen med min mann. Jeg tror ærlig jeg kan si at «Lightshadow» er et definitivt høydepunkt så langt i min karriere.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
I forbindelse med dette albumet har jeg lyttet mye på London Grammar, Christine & the queens, Joni Mitchell, The Sundays, Goldfrapp… alle disse fantastiske vokalistene betyr mye for min egen utvikling og gir ny inspirasjon.
https://www.youtube.com/watch?v=Dade79rsu5c&feature=youtu.be
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg lytter mye på kvinnelige vokalister, og blant dem synes jeg Aurora, VIAN, Frøkedal er superbra nye artister og band. Jeg er også veldig glad i Anneli Drecker, Ingrid Olava og Siri Nilsen. Det er uendelig mange som kunne vært nevnt her, men dette er i hvert fall et knippe.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Vi spilte en stor event i London i forbindelse med åpningen av et nytt flyselskap. Vi reiste sammen med alle delegatene på det nye flyet, og mens de reiste med buss til venuen, fikk vi taxi og omtrent 10 minutters forsprang til å rigge og gjøre lydsjekk. Utstyret kom fra et lokalt lydfirma, og da gitaristen som var med Kjetil Grande skulle spille opp på Himmelblå så begynte forsterkeren å brenne på scenen. Flammer, angst og total panikk. Vi klarte å redde situasjonen med litt forsinkelse og gjorde en fin konsert til slutt da.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det var en fantastisk opplevelse å spille konserter sammen med Danny Thompson som var med på de to siste soloplatene mine. Han er en legendarisk kontrabassist som har spilt med Nick Drake, John Martyn, Kate Bush og Pentangle. Han er supergroovy og en karakter som satte spor hos oss som stod på scenen sammen med han.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt og hvorfor?
For å være ærlig har jeg egentlig den beste musikeren jeg kunne tenke meg i Nicholas. Det å kunne jobbe så allsidig sammen med både låtmateriale, filmmusikk og tekster er et privilegium.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure og hvorfor akkurat denne?
Jeg tror ikke på guilty pleasures. Alle pleasures bør nytes uten skyldfølelse, og vi bør være åpne nok til å kunne tørre å fremstå som de sammensatte menneskene vi alle er.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest og hvorfor?
Det hadde vært fantastisk å gjøre en konsert på NRK på den gamle radiostudio – scenen. Det ville passe perfekt for materialet på «Lightshadow». For noen år siden spilte jeg «Under The Dam» sammen med Kari Bremnes. Folk måtte busses inn på grusveier, og opp på fjellet, og der lå det da en stor demning bygget i tre. Under demningen ble det arrangert konserter i forbindelse med Eikerapen roots festival i noen år, og det var ganske så magisk.
Hvilke planer har du videre i 2018?
Jeg skal leve med denne platen en god stund fremover og er veldig glad for all den gode responsen den får. Vi satser på å få spilt konserter rundt forbi i Norge, og kanskje en festival eller to til sommeren. Foreløpig har jeg ikke et nytt prosjekt i sikte. Det begynner nok å boble igjen etter hvert, og da blir det nye eventyr når den tid kommer.
