Bergensartisten Jarle Skavhellen slapp nylig EPen «Mountains and Molehills», og har fulgt opp med en turné med fjorten spillejobber i Sveits, Tyskland og Østerrike denne våren.
Ifølge artisten selv, er låtene på «Mountains and Molehills» de mest personlige han har sluppet så langt, og tar for seg temaer som ensomhet og sosial isolasjon.
«Jeg vet aldri helt hvor personlig tekstene mine er før jeg ser tilbake på dem i etterkant. Etter innspilling gir jeg liksom slipp på de følelsene jeg hadde under låtskrivingen, og det fungerer som ganske god terapi for meg. Når jeg så går tilbake for å analysere låtene ser jeg ofte at fraser eller hele låter jeg trodde handlet om noen andre egentlig er en ganske god pekepinn på hvor jeg selv var mentalt på den tiden», forteller Skavhellen.
«Det er en veldig behagelig forsvarsmekanisme å projisere egne følelser over på fiktive karakterer. Låtene på denne EPen ble på mange måter skrevet for å prosessere de siste to årene preget av isolasjon. Det som i starten kunne være en drømmesituasjon for enhver introvert låtskriver, å kunne sitte for seg selv og fordype seg i kunsten over lang tid, ble nok ikke helt slik mange artister og kunstnere hadde sett for seg», forteller han videre.
Som inspirasjonskilder denne gang nevner han både filmregissør Aki Kaurismäki, Stranger Things og den evige inspirasjonen fra gjestene på baren der han jobber som bartender.
Vi tok en prat med Jarle om blant annet den nye EPen, turnéen og planene videre fremover.
Gratulerer med EPen, «Mountains and Molehills». Kan du fortelle litt om prosessen og produksjonen rundt den?
Takk for det! På denne EPen har jeg slått meg sammen med Tyler Neil Johnson igjen, som også produserte førsteplaten min «The Ghost in Your Smile». Han bodde i Norge en stund under pandemien og rakk akkurat å svippe innom Bergen en tur på vei tilbake til Vancouver hvor han holder til. Vi brukte god tid på pre-produksjonen, og sendte idéer frem og tilbake i et par måneder før vi i det hele tatt satt fot i studio. Prosessen var stort sett at jeg sendte idéer til Tyler, og han sa «gjør det bedre!» hahaha.
Platen ble spilt inn i Mors Kjeller Studio i Bergen i fjor sommer, og med oss på laget hadde vi mesteparten av livebandet mitt. Jonas Dyrstad Valberg på el-gitar og keys, André Faugstad på trommer, og Ståle Karlstad på synth.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
Jeg tror Tyler og jeg var veldig på bølgelengde der. Vi liker begge å eksperimentere med å blande akustiske og elektroniske elementer. Mesteparten av trommene, for eksempel, er spilt inn live, for så å bli i hjel-prosessert etterpå. Vi ble også veldig opphengt i en italiensk 80-talls synth vi fant i studio, som hadde akkurat den stemningen vi var ute etter i disse låtene.
EPen er det mest personlige du har sluppet så langt og som bl.a. handler om ensomhet og sosial isolasjon. Kan du fortelle litt om dette, hvordan du selv har følt det på kroppen og litt om innholdet i låtene?
Flere av låtene ble skrevet helt på slutten av pandemien, så det var vel bare naturlig at det snek seg med litt tematikk fra den tiden. Jeg innser sjelden hvor personlig en låt er før lenge etter den er spilt inn, og jeg går tilbake for å analysere teksten før låten sendes ut i verden. Stort sett prosjekteres disse følelsene over på fiktive karakterer, så det er en veldig behagelig forsvarsmekanisme, og så snart låten er spilt inn gir jeg stort sett slipp på disse følelsene. Billig terapi, hahaha.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra EPen?
Jeg er veldig glad i alle disse låtene, men «The Graveyard Shift» er kanskje favoritten akkurat nå. Det er en låt jeg så vidt begynte på for kanskje 10 år siden, og den har vært med meg i forskjellige versjoner siden da. Den handler om en stamgjest på en pub jeg jobbet på for mange år siden. Han jobbet nattskiftet på en veiarbeids-crew, og følte seg ganske usynlig både i jobben og generelt i livet. Så tanken var at denne låten kunne være en liten «anthem» til alle som føler seg litt usynlig. Både på jobb, på bar, og ellers i livet.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg har blitt fortalt at det er en solid overdose melankoli, hahaha. Det er vanskelig å bedømme selv. Jeg skriver låter som jeg liker å synge, og som rører noe i meg selv, uten å tenke så voldsomt mye mer over det.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Ja, det er en ganske humpete vei til tider. Noen ganger går alt på skinner, og andre ganger rykker man rett tilbake til start. Man må ha en ganske intens stå-på vilje for å holde det gående år etter år. Men her er det absolutt en fordel å være Bergenser. Vi har en lang tradisjon med å ignorere alt som har skjedd tidligere i forhold til både vær og fotball.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
En uunnværlig styrke som musiker er nok dårlig hukommelse. Hva var resten av spørsmålet?
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Bergenfest 2019 var veldig spesielt. Å spille på hjemmebane foran en fullsatt Håkons Hall var absolutt en av mine beste konsertopplevelser.
Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Det som har satt mest spor så langt er nok plateinnspilling i Portland med Tucker Martine og teamet hans. Det var absolutt en opplevelse for livet.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Jeg setter veldig stor pris på Martin-gitaren min. Den har vært med på alle innspillinger og har vært den eneste gitaren jeg har turnéert med siden jeg startet dette prosjektet i 2016.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva, og hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?
Jeg er veldig glad i å konstant utforske nye matretter, så jeg hadde nok blitt ganske lei etter et par dager uansett hva jeg skulle spist.
Hvilken film, serie eller bok skulle du helst sett at folk ser og leser?
Under skriveprosessen til denne EPen leste jeg en bok som het «Death and The Penguin». Veldig artig bok som minner litt om filmene til Aki Kaurismäki.
Kaurismäkis «The Man Without a Past» er absolutt verdt en titt.
Når det kommer til serier er jeg veldig glad i «It’s Always Sunny in Philadelphia».
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
En full festivalsommer hadde vært kjekt. Det er så mange flotte festivaler rundt om i Norge, så det håper jeg å få til en gang.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Jeg vokste opp med mye blues, rock, og spesielt Rolling Stones. Min far samler på plater, og introduserte meg for mange å artistene som fortsatt inspirerer meg – men den første platen jeg var skikkelig hektet på var debutplaten til Spice Girls.
I forbindelse med slippet var du ute på en turné med 14 stopp i Sveits, Tyskland og Østerrike. Kan du fortelle litt om denne turneen?
Da er vi tilbake i landet etter en måned med reising. Vi har spilt i alt fra storbyer til små landsbyer, tilbragt hele dager i kø på Autobahn, spist enorme mengder frukt-karameller, truffet en hel haug med nye, og gamle fans i Sveits, Tyskland og Østerrike, og fått avslutte det hele med utsolgte konserter i både Køln og Karlsruhe. Vi fikk treffe våre gamle venner i Gutbier & Vogler, og Cedric Saga, og vi fikk en ny favoritt i Alexandra Alden. Mine absolutte høydepunkt på turen var Solothurn; en utrolig koselig liten sveitsisk by med et yrende musikkliv, Wien; som alltid imponerer, og Karlsruhe; hvor vi spilte på en veldig intim klubb med publikum sittende i 360 grader rundt, og til tider på scenen. Nå er planen å sove i en uke, så er det rett i studio for et par uker med session-oppdrag.
Hva er dine musikalske planer videre for 2023?
Nå blir det konserter frem til midten av mars, så skal jeg ta meg en god ferie, etter noen veldig intense måneder. Så ser jeg jo for meg at jeg kanskje snubler innom studio igjen i løpet av året.
