Forfatter Lars Ramslie bruker musikk aktivt i skriveprosessen. Den røde tråden mellom hans tekster og musikken han setter høyest kan beskrives som «utfordrende, mørk og menneskelig».
Lars Ramslie er en markant stemme i norsk samtidslitteratur. Han debuterte i 1997 med romanen Biopsi, som han fikk Tarjei Vesaas debutantpris for. Senere har han utgitt romanene Mikrokaos (1999), Destroyer (2000), Fatso (2003), Uglybugly (2004), Liten fugl. Mors bok (2014) og Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet (2016). For Destroyer ble Ramslie tildelt Dagbladets leseres romanpris i 2000. I 2004 ble han kåret til en av Norges ti beste forfattere under 35 år av Norsk litteraturfestival og Morgenbladet.
NPS har hatt Ramslie på radaren en god stund, spesielt fordi hans tekster ofte refererer til musikk, noe som har trigget vår nysgjerrighet. Hvor knyttet er han til norsk musikk, og bruker han musikk aktivt som en inspirasjonskilde når han skriver?
Hei Lars! Din «Topp 20» inneholder en god del «rariteter» og det vi kanskje kan omtale som «ukjente» spor, der vi kan nevne Matt Burt kuttene spesielt. Kan du fortelle oss litt om hva det er med Burt som gjør at du velger å trekke frem han med 2 spor i din topp 20?
For tiden avslutter jeg en essaysamling om «Demon Box» som skal ut sammen med en liveboks til 25-år jubileummet til Motorpsychos musikalske milepæl, og det var vel med Matt Burts bidrag på denne platen («Plan#1») at jeg virkelig fikk øynene opp for albumet. Det var en måte å tenke både tekst og musikk på som traff meg veldig. Det var slik jeg eksperimenterte med tekst og musikk selv den gangen, bare at på denne platen var det så mye, mye bedre. Men «Plan#1» er et vanskelig og problematisk stykke musikk og tekst, langt mer enn jeg kan komme inn på her, det får heller plass i essaysamlingen. Burts egen tekst, fortsatt innlest på diktafon, «Plan#2» fra albumet «Grumpy Groovy» følger opp langt mer stillferdig, og fremstår nesten som en ettertanke etter den ekstatiske støyklassikeren. Men er også et tjenende eksempel på hvordan ord kan bli musikk (på lik linje med den diskré lydkulissen i bakgrunnen).
For Burt introduserte meg også for samtidskomponisten og teoretikeren John Cage, og var den vi valgte til å åpne «P», Hulen i Bergens kulturelle/litterære alibi, som jeg var med å drive over en årrekke. Matt har nylig kommet ut med en diktsamling også, «Smoking Nurse», men den har jeg til gode å få lest.
Vi vil beskrive din «Topp 20» som «analog», en noe ukommersiell affære full av musikk man kanskje kan omtale som utfordrende og «styggpen». Hvordan vil du beskrive din musikksmak i generelle ordelag, og som musikklyttende forfatter må du vel legge spesiell vekt på det lyriske i musikken, noe vi blant annet ser i dine valg av Finn Coren?
Vel, både ja og nei, av og til foretrekker jeg instrumentalmusikk og forsøker heller å sette egne ord på opplevelsen. Finn Coren var en glede å finne på Spotify, men jeg kjenner likevel ikke så mye til han annet enn at han dukket opp med Blake-prosjektet for mange år tilbake, og syntes det var verdt å trekke frem. Pedro Carmona-Alvarez fra Sister Sonny er jo egentlig en forfatterkollega som også spiller, og i motsetning til andres forsøk på å være forfatter/musiker nå om dagen kommer han unna med det med æren i behold.
Og så har Sister Sonny på sporene jeg har valgt med seg (herlige!) Mona Mørk, med forgreininger videre til Ai Phoenix, St. Thomas osv.
Enda begge uttrykkene kan oppleves fint hver for seg tenker jeg vel fortsatt på krysningen tekst og musikk som noe nærmest uadskillelig. Altså lyrikk i seg selv er jo knyttet etymologisk til «lyren», og til tross for at engelsk som oftest er det foretrukne språket, er det den direktheten og mettheten sang og musikk besitter sammen som ofte blir mest spennende for meg.
Til tross for å være forbundet med Kiss etter romanen «Destroyer» tror jeg min musikksmak nok er mer preget av indie-alt., alle ulike avarter av folk, psykedelia etc. Det skranglete og mindre strømlinjeformede har alltid tiltalt meg mer. Kanskje fordi «feilene» fremstår som mer menneskelige. Ellers mest Lo-lo-fi og følsom shoegazing mao. Fra Peter Seegers «Down in the Valley» til norske Goylem Space Klezmer: Musikk av folket for folket.
Men så er vi så heldige at vi lever i en tid der begrepet «kvinnelig artist» nærmest er blitt overflødig: Eksempelet med «Life…» og «Deathcrush» skulle vel også fint illustrere hvor fuckings tøffe disse artistene kan være. Og den delen av Pilestredet som huser Blitz burde forlengst vært oppkalt etter Katja Benneche Osvold fra «Life…», som på et nanoglimt klarte å gi en dust fra drabanten som meg et forsyn av en musikalsk fremtid der jenter ikke bare stod foran scenen, eller så seg fornøyde med tensing og jazz, men eide den…
Bruker du musikk aktivt i skriveprosessen?
Definitivt! Det hender riktignok at jeg plutselig oppdager meg selv der, midt i stillheten, foran arket (eller i dag, i lyset fra skjermen, (kl. fire om morgenen)) fordi jeg har vært så oppslukt av det jeg skriver at jeg ikke legger merke til at musikken har tonet ut. Men da har på mange vis musikken vært broen dit, dette øyeblikket hvor det bare «flyter» og jeg er helt oppslukt av teksten. Ellers er musikalitet i teksten veldig viktig for meg, kanskje er hele forfatterskapet bygget på at jeg er en mislykket musiker: Som seksten-nittenåring var alt jeg ville å «hoppe rundt og spille gitar» for å sitere Syd Barrett på norsk. Og hadde det ikke vært for Cohen, Krohn, Reed, Waters/Barrett, R.Smith, Karen Dalton, Stina Nordenstam, Vashti Bunyan osv., enda det musikalske uttrykket mitt hadde lite til felles med de fleste nevnte, tror jeg aldri at jeg ville endt opp i denne knipen hadde det ikke vært for at rockelyrikken vekket uttrykksbehovet og viste vei. Men den store katalysatoren for å finne min stemme slik sett er nevnte Matt Burt: Akkurat i det krysningspunktet er det jeg selv opplever min egen litteratur. Som oppå, flytende med, hvis ikke skjærende igjennom den musikken jeg hører på. Noen ganger er det som å la seg stille inn på en frekvens, la musikken diktere, hensette meg i bestemte stemninger, og med stemning mener jeg noe som overskrider mening, går over i det mystiske og visjonære. Av og til nærmest til det plagsomme, slik en sjaman lar seg hensette til andre bevissthetstilstander.
Litt slik, jeg med essayet om «Golden Core» av Motorpsycho i essay-samlingen «Super Sonic Scientists» for noen år tilbake forsøkte å skrive musikk med mening som noe underordnet (enda jeg sikkert vil få både litterater og nåtidige musikkteoretikere på nakken for å fremme en slik følende og romantisk «poetikk»), med andre ord i stedet for å være noe teksten refererer direkte til.
De som har fulgt med på litteraturen min, og med et øre for slikt vil raskt oppdage at det nok er flere hilsener (tidvis skamløse) til rockelyrikken. En stund forsøkte jeg meg også på en rekke gjendiktninger, bl.a. Daniel Johnston gjendiktningen av «Walking the Cow» som endelig ble publisert i Cappelens Signal-antologi 2016.
Enda det lyriske forelegget er mindre er det dessverre lite Helge Sten/Deathprod å oppdrive på Spotify, men eksempelvis har jeg kalt et kapittel i den siste romanen min, «Liten Fugl – Alt som blir gjort av kjærlighet», for «Drivet over tretoppene» fordi dette verket, «Treetop Drive» (1994), var det eneste jeg kunne høre på mens jeg, over en tiårsperiode, skrev denne teksten. Det samme med neste kapittel: «Den blå elven/The Blaue Danube», med andre ord Johann Strauss – jeg skulle ønske at disse allusjonene kunne være mindre vage, men det har dessverre gått inflasjon i romaner som handler om hvor vi var da vi hørte på den og den platen, og den og den gruppen… Her er jeg jo selvfølgelig skyldig selv for å ha levert «Destroyer» med 1983 og Kiss som bakteppe.
(saken fortsetter under musikkvideoen)
Uansett: Hvis det ikke er noe å bringe tilbake til kollektivet etter en slik «mystisk» eller ekstatisk opplevelse er det jo heller mislykket, i hvert fall som litteratur. Jeg må kunne samle dette sammen på et vis. Urinnvånerne i Australia er ellers et levende eksempel på at alle de forskjellige uttrykkene, musikk, sang, dans, skuespill, (hule) maleri og noen som forteller, først ble levende når disse elementene falt sammen på én og samme gang. Menneskehetens første multimediaopplevelse. Å sjalte ut disse uttrykkene er følgelig mindre viktig for meg, men går ut på det samme selv om vi i det 21. århundre velger å kalle det en menneskelig, spirituell/mystisk, intellektuell (osv.) erfaring.
Din siste roman «Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet», beskrives av kritikere som «uforglemmelig», «mørk» og «særegen». Vi mener å se spor av dette, muligens en rød tråd, også i din musikksmak. I våre tidligere samtaler har du blant annet snakket spesielt varmt om støykunstneren Deathprod. Hva er det ved det mørke og særegne som tiltrekker deg?
Hmmm… Jeg så i en anmeldelse av en plate en gang at kritikeren benyttet seg av Liten Fugl for å beskrive musikk. Det kjentes veldig tilfredsstillende.
Men altså, «Liten Fugl»-kvartetten, det kommer to romaner til, er vel en litteratur som er av det mer allegoriske slaget, fremfor den bokstavelige 1:1 litteraturen. Altså hvor leseren må være aktivt med og fortolke karakterens underlige gester og opptreden osv. i stedet for å få det kastet rett i fanget, og hvor karakterene gjerne representerer noe, er størrelser utover seg selv, være seg frykt, årstider, naturen vs sivilisasjon (som i tittelen på første roman «skogen og kornet»), et prinsipp etc. hvor også stedet har en «ånd», noe som i filmen alltid er lettere å illustrere med musikk, jeg skulle gjerne ha satt opp en topp-20 som et lydspor for boken, men da blir det dessverre ikke bare norske musikere og komponister som får plass…
Romanprosjektet dreier også over i horror-sjangeren, som kanskje er den mest allegoriske sjangeren per i dag, hvor vi ved å tolke og forstå tør nærme oss det som i det daglige er altfor fryktelig å ta innover seg. Nærmest som en rituell reise ned i underverdenen med sikte på gjenfødelse – og ingen norsk artist har vel klart å gripe om Hades (dødsriket) med sin menneskelighet i behold enn Helge Sten/Deathprod.
Det finnes mye musikk jeg synes er bra, men ikke klarer å være i, så med unntak av Deathprods black ambient og noen metallband er min musikksmak i det daglige heller preget av folk, psykedelia og langt mer lettlivd og livsbejaende musikk. Det blir heller (som eksempelet med Hades) et slags sted jeg besøker… Men ja, kanskje er det vi er redde for og frykter noe av det mest interessante og som forteller mest om oss mennesker, også musikalsk.
Kan du fortelle oss litt om «Trickster Tyson» prosjektet, både din rolle, inspirasjon og veien videre?
Ok, slik jeg forstår det T. Tyson er en nokså diskré karakter… Som befinner seg i et slags indre eksil og kanskje bare skal være der. Tyson bidro først på lydboken til «Uglybugly», altså min roman av 2006, hvor jeg nokså stakato og andpusten leverer en norsk gjendiktning av gjendiktningen (om jeg kan kalle dét det) leverer av en sang som avslutter Del 1 av romanen, der den ene siamesiske tvillingen forsøker å dysse den andre i søvn med en vuggesang. Dernest har Tyson bidratt med spøkelseskor og tangenter på Ep-en «Live at Whitelight Studios» med mitt eget band «The Little Gods of Crumbs» (oppkalt etter et feilsitat av Ted Hughes dikt «Gog», og kjælenavnet på hunden min). Ellers er LGC bare for et like diskré sideprosjekt å regne: Det er nok av kulturpersonligheter som blander kortene i dag, og jeg har ikke noe behov for å fremstå som et renessansemenneske heller…
Utover det krysser våre veier mer sjeldent, men det hender vi pga. felles bekjente og en felles «floydiansk» legning møtes og diskuterer Syd Barrett og Daniel Johnston, begge eksempler på hvordan «skrøpelige», menneskelige medier kan levere sterke musikalske ideer. Diverse produsenter har ellers vist sin interesse for det øvrige materialet fra «Lulubelle», så kanskje det kommer mer fra den kanten etter hvert. (Slik jeg forstår er han en fjern slektning av Johnny Yen som bidro med tangenter på Raga Rockers «Varme Dager» i sin tid.)
Hvis vi tvinger deg til å nevne 1 til 2 norske artister som har inspirert, berørt eller på annet vis påvirket deg dypt, hvem vil du trekke frem?
Ok, det verste spørsmålet en pluralist som meg kan få. Så bare på faen: «Dr. Akbar» fra «Jungle Medics» og min psykedeliske storebror Thomas Kvilhaug som lot meg spille med dem på det nedrevne Aftenposten-bygget, og den første generasjonen av «Palace of Pleasure» som pleide å spille gratis i kjelleren gud-vet-hvor-mange-ganger i uken på puben Mayflower, tidlig på nitti-tallet. Men i forhold til Akbars tidligere utskeielser fant jeg ikke noe annet av Jungle Medics (tidligere «Ræva Rockers», mao. en nokså smal, smal referanse for selv nitti-tallet å være) på Spotify bortsett fra en heller ironisk «I was made for loving you» på en Kiss-tribute fra 1994. Jeg mener; i et overflødighetshorn av Olav Stedje fra samme epoke på Spotify, og ikke minst når et band som «The Limiñanas» forlengst er gjort tilgjengelig via silicon valleys lavpristjenester, og et relativt obskurt punk-orkester som «Decibøllene» fra Moss (dvs. Villa Tarvelig, Larkollen) kan få tusenvis av lyttere i dag burde kanskje denne norske ekvivalenten til Janes Addiction, men ellers en parantes i den norske retro-dyrkingen, kanskje vært lettere tilgjengelig for generasjonen som er født etter «Nevermind».
Men ja: Michael Krohn og nevnte «Varme Dager» er den eneste platen jeg fortsatt kan spille i stykker.
I tillegg så må jeg jo nevne et sted også, rockebastionen og kraftsentrumet Kråkereiret i Moss som klekket ut spennende musikere som Kenneth Ishak/Beezewax, Vibeke Saugestad, Cosmic Dropouts etc., over fire tiår.
Du kan bla i «Liten fugl. Alt som blir gjort av kjærlighet» ved å besøke denne siden.
Ramslies språk er behersket, rolig og vakkert: Setningene hans er som små planeter som kretser rundt et sort hull, trekker leseren innover mot det mørke, sakte, side for side. Å lese Ramslie er som å holde en vannballong i hendene og vente på at den skal sprekke av seg selv: Han knar og knar handlingen frem, som en deigklump som forsiktig hever seg … hvem skriver egentlig Ramslie for? Hvem skal lese ham? De som liker god og nyskapende litteratur, tenker jeg
BRYNJULF JUNG TJØNN, VGsiste delen må sies å være noe av det beste og mest gripende i boka, og kanskje det mest brutale denne leseren har sett nedskrevet om det store nederlaget i livet, om demens og alderdom … uforglemmelige passasjer og setninger som virkelig dirrer …Lars Ramslie har en særegen evne til å pirke fram et ubehag, som nesten er usynlig, og noen ganger slår ned som en hammer TURID LARSEN, DAGSAVISEN
skrevet med slik presisjon at selv den mest avstumpede leser blir grepet … sårheten i et søskenforhold blir så eksponert av Ramslie at det knapt er til å holde ut. Som i forrige bok imponeres man av at forfatteren både kan være så særegen i tonen og så hverdagslig overbevisende … en rik, stofflig skildring av en ung pike» BJØRN GABRIELSEN, DAGENS NÆRINGSLIV
