Fredag 13. september slapp Trondheimsbandet The Sideways oppfølgeren til deres selvtitulerte debut, og «Can’t Wait to Arrive Somewhere» er denne «Ukens album» på NPS Music.
The Sideways er et indieband i ordets rette forstand — de gjør det meste selv, og gir ut skivene på sitt eget plateselskap, Wonderful and Strange Records. I likhet med debutalbumet er denne platen også i all hovedsak spilt inn i Brygga Studio i Trondheim. Etter å ha hørt på dette albumet flere ganger (med lydstyrken på anlegget godt over middels) så er konklusjonen at dette er behagelig og tøft å høre på, og vi liker det. Sett deg i godstolen i den rette stemningen og kos deg med låtene. Av platens ni spor vil vi spesielt trekke frem tre låter; «As I Drove Off» (albumets lengste spor), «Something New» (som er låten som satte seg først hos oss) og låten «A Man Behind Glass».
Fra oppveksten i de nordmørske fjordarmers industrisamfunn har The Sideways laget sin egen smeltedigel av catchy og vindskeiv rock. Med like deler inspirasjon fra foreldre og storesøskens rikholdige platesamlinger, og en solid dose egen graving har The Sideways’ sound latt seg påvirke av 60-talls pop og psychedelia så vel som 70-tallets power pop, new wave og gamle helter innen shoegaze og slacker-indie.
Den åpenbare fascinasjonen for referanser og retrosound har blitt satt på prøve når bandet år etter år har lempet utrolige mengder årgangsbackline inn og ut av Norges klubbscener, noe som om ikke annet føyer seg som et solid ledd i bandets rykte som hardtarbeidende.
Med sitt debutalbum i sekken, og gode omtaler som hos The Wilhelmsens hvor de ble døpt «Norges mest spennende band», har The Sideways nå tatt den vanskelige oppfølgeren fatt, og en mulighet for trønderpublikummet deres til å oppleve dem live er på deres releasekonsert på Tyven i Trondheim den 26. september.
Tematisk og sjangermessig sett beveger bandet seg fortsatt i et jangly powerpop-landskap med finurlige hooks, men fortsatt med den alvorstunge og suggerende post-rockens kraft i crescendoene. I kjølvannet av forrige plate har bandet raffinert soundet sitt, og låter friskere og mer fokusert enn noen gang. Vi tok en prat med bandet om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med deres nye album «Can’t Wait to Arrive Somewhere». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk. Platen ble påbegynt rett før vi slapp vårt første album i 2016. Den er spilt inn i rykk og napp, stort sett i Brygga Studio i Trondheim, litt overdubs på øvingsrommet vårt på Dora, noe på brødrene Megårds kramgoda sommersted i Ørbogen på Tustna samt litt hist og her på Sunndalsøra. Det meste av musikken var skrevet på forhånd, men mye tekst ble ferdigstilt i siste liten. En av låtene skulle opprinnelig være med på førsteskiven, men har blitt omarrangert og bare trommene fra den innspillingen ble beholdt.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Det er ingen intensjonell rød tråd gjennom platen, hverken musikalsk eller lyrisk. Tekstmaterialet handler om alt fra en lånt gitarforsterker som vi greide å rote bort blant alt utstyret vi har på øvingslokalet vårt til hunden Solan, bandets maskot og bestevenn.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
I motsetning til førsteplaten vår, som var ganske mettet av at vi ville ha alt mulig rart med på hver låt og sinnsykt mye effekter, så har denne platen fått en litt mer gjennomtenkt sound som er friskere og luftigere. Fredrik Eliassen og Magnus Kofoed, som har mikset nyplata har gjort en fremragende jobb.
Hva er det spesielle i deres musikalske univers?
Vi er velsignet med at Anders Breen har en litt «progga» sans for hva som er en straight taktart, så det kan godt være litt smått forskjøvet metrisk forståelse, spesielt i AB sine låter. Vi er også veldig glade i snåle gitar-tuninger, noe som gir oss en liten fordel i at ting klinger litt annerledes, og masse gamle keyboards og båndekkomaskiner og sånt da.
Hvilke låt har dere et spesielt forhold til fra platen?
«As I Drove Off» ble skrevet og servert som ferdig innspilt demo fra Øystein, og tok alle litt på senga. Sinnsykt fin og dynamisk kul låt. Salmesykkel FTW!
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Ganske rolig spillemessig. Vi har vært litt geografisk spredt, og øvd sporadisk for å få inn Knut i bandet og få nyplata inn i liverepertoaret.
Hvem er The Sideways, hva er deres musikalske bakgrunn og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Fem nordmøringer og en ekte trønder. Øystein Megård, Brage K. Einum og Anders Breen er de som har holdt på lengst, og debuterte på skolefest på musikklinjen i 2010. Dernest kom Henrik Sandbukt inn i 2013, Øysteins storebror Jan Tore, tok over rollen som bassist i 2015, og i år ble Knut Finsaas aka Kasio-Knut tatt inn som prospect-medlem for jobben som andregitarist. På fritiden liker vi å snu kalde og hive pil på nærpuben.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Den listen tror jeg er bortimot endeløs. Men kan nevne ting som for eksempel The Kinks, The Beatles, The Zombies, Big Star, Elvis Costello, The Replacements, The Smiths, XTC, Teenage Fanclub, Pavement, Guided By Voices, Dinosaur Jr, Elliott Smith og Smashing Pumpkins som alle kan virke mer eller mindre åpenbare.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Det er bred enighet om at Frøkedal og Beezewax er helt sykt bra for tiden. The Good, The Bad and The Zugly sitt siste album snurres mye, samt at det gledes stort til at Herman Wildhagen slipper skiven sin. Den blir nok helt koko bra! Ellers kan det nevnes at det foregår mye fint i norsk indierock ellers; Tape Trash, Killer Kid Mozart, Spielbergs og The Needs leverer varene. Juno har også levert noen utrolig fine singler, og vi håper det blir en skive snart.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Da vi hadde release på førstealbumet vårt bestemte vi oss for å spille hele skiven live fra A til Å i Brygga Studio med publikum. Vi brygget et eget øl sammen med to kompiser for anledningen og lagde etiketter som så ut som albumomslaget og allting. Dessverre endte vi opp med at alt ølet viste seg å være veldig overkarbonert, så 90 % av alle flaskene skjøt til værs og hele studioet var oversvømt av skum fra vår SideWeissBier. Det ble en kjip vaskejobb dagen derpå.
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Da vi gjorde vår første splitturné med bandet Luxembourg spilte vi på MONO i Oslo uten å ordne oss overnatting. Vi var helt i skyene etter å ha spilt for fullt hus på vår første Oslotur så vi glemte å tenke på å ta ringerunden til kompiser før byen stengte. Endte opp med å vandre gatelangs halve natten i regnet til vi tilfeldigvis snublet over en gammel kompis som slapp oss inn i stuen sin så vi fikk tørke til dagen etter.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Anne Lise Frøkedal. Hun har vært en inspirasjonskilde deluxe. Savner fortsatt Harrys Gym. «I Was a King» er fantastisk, og sologreiene hennes egentlig enda bedre, i alle fall med tanke på egenart. Har hatt gleden av å se henne live mange ganger med ulike band. En superkul og dødsflink dame som vi tror kunne fått ut det beste i oss.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?
Ingen pleasures er guilty, og i hvert fall ikke «Human» av Human League. Produsert av 80- og 90-tallets drøyeste produsentduo, Jimmy Jam og Terry Lewis. Ellers kan det nevnes at leadgitaren på «Wicked Game» av Chris Isaak gir fortsatt frysninger. Det er vel noe Twin Peak’sk over det, kanskje. Ellers har man jo alltids Backstreet Boys – «Millennium» fra 1999. Skiven er spekket med hits som har vist seg å ikke tåle tidens tann.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer dere om å spille på?
Vi spiller gjerne overalt, alle scener både store og små, alle skal få. Kan legge til at vi har aldri spilt i Nord-Norge, så hvis det finnes indierockers oppi der så er det bare å booke oss.
Hvilke planer har dere videre i 2019 og 2020?
Vi håper å få spilt så mye som mulig med The Sideways, så klart. Håper skiven faller i smak hos folk, og at det blåser en indierock-vind over landet. Vi driver jo også vårt eget plateselskap, Wonderful and Strange Records, som skal gi ut blant andre et av våre favorittband The High Water Marks på vinyl i høst.
Vi har også masse andre prosjekter. JT og Øystein spiller sammen både i Soup og i Singing Swords, Anders jobber med sin første soloplate, Henrik gjør karriere med Sunndal Rock Studio, Brage har fått Vårsøg-stipendet 2019 og blir hyllet med egen statue utenfor Kløverstua i hjembygda Surnadal. Knut skal bli kulturskolesjef i Finnmark i 2020, og ellers håper vi at vi holder sammen lenge nok til å lage enda en skive, like fin eller finere enn «Can’t Wait to Arrive Somewhere».
