Det spellemannsprisvinnende bandet The Megaphonic Thrift slapp nylig det kritikerroste albumet «Få meg til verden i tide» som er denne «Ukens album på Norsk på Spotify. Albumet bygger på bestillingsverket som bandet leverte under Den Elleville Festen høsten 2015, og som ble sluppet fredag 11. november.
I motsetning til tidligere utgivelser er bandets fjerde album på norsk, mindre gitarorientert, og har et synthtungt lydbilde. Albumet er også deres første med nye samarbeidspartnere. Njål Paulsberg (Put Your Hands Up For Neo-Tokyo, Young Dreams) ble huket inn på et tidlig stadium og var i følge bandet en del av prosjektet før han visste om det selv. Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) kom inn senere i prosessen, men bidrar tungt på enkelte låter. Paulsberg og Nikolaisen forklarer plusstegnet i forlengelsen av det opprinnelige bandnavnet. Vi tok en prat med bandet om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med deres fjerde album ”Få meg til verden i tide”. Kan dere fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Takk! Det hele startet som et bestillingsverk til Den Elleville Festen i 2015, og vi ønsket denne gangen å bevege oss ut av vår komfortsone og eksperimentere i nye lydlandskaper. Vi spurte synthguru Njål Paulsberg (PYHUFNT, Young Dreams) og lyd-trollmann Emil Nikolaisen (Serena Maneesh) om å være plussen i prosjektet, og slik ble The Megaphonic Thrift+ til. De fire orginale i bandet reiste på hyttetur til Haukeli med bilen full av synther og rødvin, og lagde skjelettet til “Få meg til verden i tide”. Deretter møttes vi alle i Bergen, hvor vi festet kjøtt på beinrangelet. Etter planen skulle det egentlig bli en live-plate fra urfremføringen, men datagudene ville det ikke slik, og opptaksutstyret krasjet tre ganger i løpet av konserten. Dermed ble det studioinnspilling. Et år senere var platen klar.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker dere å formidle gjennom det?
Albumet kretser rundt en form for reise, en drømmereise. Bak det hele ligger det også en slags søken etter en mening, og en følelse av å bli dratt i flere retninger samtidig. Med andre ord er det flere røde tråder som til sammen lager en liten knute som bare du kan løsne.
Hvilke låter fra albumet har dere et spesielt forhold til?
Vi er jo seks ulike personer, og vi har nok derfor hver våre låter som vi kanskje har et nærmere forhold til enn andre. Men “Romreisen” er en låt som på et vis samler platen, og virker veldig sterkt som et monument i helheten. Dessuten elsker hele gjengen å spille “Den Evige Heten” live, for der vet vi aldri hva som kan skje og hvor det vil ende. Her er det evig frihet som gjelder, og den har allerede snirklet seg godt over 20-minutter.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet har et mye mer syntetisk preg enn vi har hatt tidligere. Både tidvis kaldere, men også på et vis varmere. Mer presisjon og lagvis bygging, men også mer kaos. Det er mye kontraster i albumet. Vi har brukt veldig mye trommemaskin og synth. I tillegg til at gitarene, som har vært et bærende element tidligere, spiller mindre rolle denne gangen.
Hva vil dere si er det typiske i The Megaphonic Thrift sitt musikalske univers?
Vi har vel alltid vært et band som liker å eksperimentere, både med måten vi skriver musikken på, instrumenteringen og produksjonen. Det er nok en del tydelige signaturer til stede i de ulike elementene i musikken, og man finner jo en rød tråd gjennom alle platene vi har gitt ut. Men denne tråden og dette “typiske” prøver vi jo å utfordre hele tiden.
Det blir en balansegang. Det er jo en god ting at man kan høre hvilket band det er når man hører en ny låt fra oss, men det er like fint om vi kan evne å overraske folk. En låt som “Atomur” er jo forhåpentlig noe få hadde sett for seg fra vår kant.
Kritikerne er enige, og dere har til nå fått kjempefine anmeldelser for dette albumet. Hva er annerledes og nytt på dette albumet i forhold til deres tidligere album?
Veldig mye er annerledes. Vi har for det første jobbet sammen med våre to gode venner Emil Nikolaisen og Njål Paulsberg. De har selvfølgelig tilført helt nye ting både i låtskrivingen og i måten å tenke musikk på. Vi har lært utrolig mye av å få lov til å jobbe med to så inspirerende musikere. De har hver sin unike og ulike tilnærming til prosessen.
Allerede før vi utvidet bandet hadde vi en rimelig annerledes låtskrivingsuke på høyfjellet. Vi hadde ikke med oss mye av våre vante instrumenter, så vi tvang oss selv til å bruke synther og programmere trommer. Det var en veldig kreativ og intens start på prosjektet, og la mye av føringene for hvor dette kunne ende opp musikalsk. Lange dager, mye kjøtt, mye vin og kontinuerlig jobbing nærmest døgnet rundt resulterte i 7 demoer. Det er de samme låtene som nå, et drøyt år senere, har gått rundene gjennom kvernen og blitt til et album.
Njål Clementsen, gitarist i The Megaphonic Thrift har uttalt: ”Det plata er et bra eksempel på, er at det går an å lage en kjempekul plate, på en skikkelig vanskelig måte. Det trenger ikke å være lett!” Kan dere utdype det litt nærmere?
Det var først og fremst en rimelig langdryg prosess med mange kokker. Der vi på alle de foregående platene har spilt inn i Duper Studio med vår faste produsent Jørgen Træen, ville vi teste ut noe annet denne gangen. Utfordre våre faste rutiner og vår komfortsone. Det resulterte i at platen ble spilt inn delvis på en hytte på Haukeli, delvis i Njål sitt studio i Bergen, delvis i Emil sitt studio i Oslo, og til slutt i Broen studio i Bergen. Ikke en eneste gang i løpet av prosessen var vi samlet alle 6 i bandet.
Vi ville produsere albumet selv, og da vi hadde utvidet laget med Emil og Njål, ble det 6 sterke stemmer og mye meninger og engasjement. Mange lange mailtråder og mye versjoner av låtene sendt frem og tilbake. Akkurat det, at folk ikke alltid var enige om retningen i låtene, produksjonsvalg, osv., har definitivt gjort albumet mye bedre til slutt.
Litt motstand kan absolutt være en god ting, og når brikkene og samhandlingen faller på plass etter mye frem og tilbake så blir det desto deiligere.
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Det siste året har vi rett og slett nesten utelukkende fokusert på å få ferdigstilt albumet. Vi i bandet driver jo også med veldig mange andre musikalske prosjekter og sidesprang på hver vår kant, så det er ikke alltid man finner tid. Uansett så fikk vi i hvert fall dratt på vår første Japan-turné i oktober, og det var ekstremt gøy.
Hvem er The Megaphonic Thrift, og hva er deres musikalske bakgrunn?
The Megaphonic Thrift består av Richard Myklebust fra Kristiansand, Linn Frøkedal fra Etne, Njål Clementsen fra Haugesund og Fredrik Vogsborg fra Stavanger – altså et typisk bergensband. Vi har alle bakgrunn fra andre band, og er som regel konstant involvert i mange ulike prosjekter. Det er nok felles for oss alle at vi kjeder oss lett med bare én ball i luften.
Hvor henter dere inspirasjon fra til å skrive låter?
Mesteparten av tiden fra en plass langt inne i hodet. Vi henter ikke inspirasjon fra noe spesifikt, men vi blir nok mer eller mindre ubevisst inspirert av det aller meste som er rundt oss. Akkurat som når man drømmer. Man drømmer om mennesker, musikk, reiser, mat og drikke, tv-serier og bøker.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Det kommer ekstremt mye bra norsk musikk hele tiden. Noen av de nyere tingene vi liker å høre på er Stavanger-bandet Nylenda (fordi det nesten får OSS til å danse!), 9 Grader Nord fra Bergen/Sri Lanka (fordi de gjør noe ingen andre tør å gjøre, og det er veldig bra), Oslo-baserte High Tone Low (fordi vi digger den nye EPen) og Great News fra Bergen (fordi de er et helt sinnsykt fett band).
Har dere noen musikalske inspirasjonskilder?
Her er det nok vidt forskjellige svar alt etter hvem i bandet man spør, og inspirasjonskilder forandrer seg for hvert år, hver måned og hver uke for de fleste av oss. Det kan like gjerne være fantastisk låtskriving i mer tradisjonelle format, som artister som utfordrer og sprenger grenser – eller pose og sekk.
Hva er det sprøeste dere har opplevd så langt som band?
Det var jo veldig sprøtt å vinne Spellemannpris tidligere i år. Band som oss har en tendens til å leve hele sin karriere litt under radaren når det gjelder kommersiell TV og Ola Nordmann, og plutselig visste kollegaene til foreldrene våre hva vi drev med.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste minner fra en av deres liveopptredener?
Helt i starten, før vi hadde gitt ut noe mer enn to syvtommere, spilte vi en konsert på Katakombene i Skien. Det var den stilen at vi leide et skikkelig bilvrak og bodde hjemme på gulvet hos en studine som var i slekt med han som booket oss. På konserten var det kanskje 20-30 personer, men stemningen var helt ellevill. Vi måtte spille første låten en gang til, som påtvunget ekstranummer, solgte dobbelt så mange 7-tommere som det var mennesker i lokalet, og mot slutten av konserten kom det en dame opp på scenen og ga oss en hjemmelaget gave.
Hvilke musikalske planer har dere videre fremover?
Med The Megaphonic Thrift+ skal vi gjøre enkelte utvalgte festivaler neste år, og først ut er Spektakel i Kirkenes i februar. Her skal vi også gjøre en lydinstallasjon med gitarist Njål Leinan Clemensten i spissen. 18. mars neste år kjører vi opp en deilig helaften på Vulkan i Oslo, der vi blant annet fremfører hele “Få meg til verden i tide”. I tillegg til det så er vi faktisk allerede i gang med å lage materiale til neste plate.
