The Gorge sikter høyt og lander trygt

Det begynner med et oppdrag. To snikskyttere, Levi (Miles Teller) og Drasa (Anya Taylor-Joy), på hver sin side av en dyp kløft. De ser hverandre gjennom siktene, måler avstandene og teller sekundene mellom hver bevegelse. De aner at fiendene er der ute, men ingen vet helt hva som skjuler seg i dypet av kløften.

Og så, langsomt, skjer det noe. Ikke gjennom store gester, men i detaljene – en blikkveksling som varer litt for lenge, et pust som blir dypere, en stillhet som føles annerledes enn tidligere. Deres lojaliteter slipes ned av tid og ensomhet. De går fra å være voktere til medskyldige, fra fiender til noe som ligner på allierte. Det ligger en skjørhet i dette, en spenning som er ladet. Og akkurat i det filmen har bygd seg opp til et slags bristepunkt, tar den en annen retning.

Det smeller. Filmen skifter gir, skyter fart, og der noe en gang var stramt og presist, blir det større og villere, men samtidig mer forutsigbart. Actionsekvensene er dyktig koreografert, men fratar historien den presisjonen som gjorde den så sterk i begynnelsen.

Miles Teller og Anya Taylor-Joy er filmens hjerte, og samspillet deres gjør “The Gorge” til mer enn bare nok en actionthriller. De har en nerve mellom seg, en uuttalt spenning som ligger i måten de ser på hverandre, ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Det er en troverdig forbindelse, en som kunne vært enda sterkere om filmen hadde gitt den mer tid til å utvikle seg. For når slutten først inntreffer, føles det som om den ikke helt har tjent sin egen emosjonelle tyngde. Historien mellom dem fortjente mer plass, flere nyanser, mer tid. Filmens avslutning føles således som en snarvei, noe som både kunne og burde vært unngått.

Men likevel, “The Gorge” er absolutt severdig. Dette er en film som tør å være noe annet før den faller inn i velkjente spor. En film der det som fungerer, fungerer svært godt.