Synne Sanden og filmkomponist Øyvind Blikstad slapp nylig EPen «Swallowed», og den inneholder fem låter som de har skrevet sammen og som er produsert av Øyvind Blikstad. Den inneholder også en remix av «Skeleton» fra hennes tidligere album, og som var starten til dette samarbeidet.
Da de oppdaget hverandre var det ingen tvil om at de måtte samarbeide. Resultatet er slående og massive låter med filmatisk preg og sterke tekster. Øyvind Blikstad har blandet mektige orkester-arrangementer med mørke elektroniske elementer og selvbygde instrumenter som veves sammen med Synne Sanden sin ekspressive vokal. Lydbildet og vokalen dykker ned i dypet og vokser fra det sarte og såre til det eksplosive, harde og storslåtte. EPen handler om nedbrytningen i et destruktivt forhold og om å bygge seg opp igjen. Verket beskriver sårbarhet, sinne og styrke og dette er en sterk, filmatisk og emosjonell opplevelse som vil få deg til å holde pusten.
Synne Sanden sitt vakre, mystiske, sterke men også sårbare musikalske uttrykk passer perfekt til Øyvind Blikstad sine filmatiske, emosjonelle og store produksjoner. Dette beskrives godt gjennom hele EPen hvor alle disse elementene og uttrykkene kommer veldig godt frem. Hvis vi skal trekke frem to låter fra EPen vil det være «Swallowed» og «Painit Your Fence». Førstnevnte har et storslått, emosjonelt og filmatisk lydbilde, og med Synnes såre og ektefølte vokal er dette både gripende, voldsomt og vakkert på samme tid. På sistnevnte låt; snakk om å kle seg fullstendig naken! Synne viser en sårbarhet, inderlighet og ekthet man sjelden har hørt maken til, og pakket inn i et stort, mystisk, flyktig og filmatisk lydbilde – ja, slik skaper man et mesterverk!
Musikkvideoen til Skeleton remixen er regissert av filmskaper Simon Matthew Valentine og artist Synne Sanden. Sammen har artisten og filmskaperen skapt en mørk, vakker og særegen musikkvideo filmet av Simon Matthew Valentine. Videoen er spilt inn i et svart tomt rom og det mektige og episke landskapet i Jutulhogget. I videoen forteller de en historie om et destruktivt kjærlighetsforhold og om manipuleringen og nedbrytningen i dette forholdet. I videoen ser man også skuespiller Per Vidar Gornitzka Anfinnsen som spiller den andre i forholdet, med en imponerende prestasjon. Karakterene er sammensatte av sårbarhet og styrke og uttrykker en kommunikasjon der de beveger seg ut og inn av de svake delene av seg selv.
Vi tok en prat med Synne om blant annet EPen, om det å være musiker i denne korona-perioden og planene videre fremover.
Gratulerer med EPen, «Swallowed» som er komponert av deg og filmkomponist Øyvind Blikstad. Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?
Tusen takk! Øyvind Blikstad og jeg begynte å samarbeide før vi hadde møtt hverandre. Øyvind sendte meg instrumentale låter som umiddelbart trigget noe emosjonelt i meg. Ut i fra denne triggingen skrev jeg tekster og melodier til den instrumentale musikken hans. Det var noe i den som resonnerte så sterkt i meg at det føltes ut som jeg var i flyt når jeg skrev tekster og melodier til musikken. Jeg bearbeidet et tidligere destruktivt forhold på det tidspunktet, så det var det jeg hadde behov for å skrive om, og jeg syntes det kledde de ekspressive lydbildene hans. Melodiene komponerte og øvde jeg på hjemme før vi møttes på Lillehammer i hans studio. Der spilte vi inn min vokal og jobbet videre med låtene. Han formet deretter produksjonen rundt min vokal, slik at lydbildet og vokalen min kunne smelte inn i hverandre og underbygge det låtene handler om. Deretter mikset han alle låtene før de ble mastret hos Propeller.
Det har vært en magisk reise å samarbeide med Øyvind, der jeg føler jeg har truffet en sjelevenn i musikken. Vi vil i samme retning og jeg blir inspirert av musikken han skaper. Jeg synes det føles veldig riktig å samarbeide med Øyvind, og det at han er så kompromissløs gjør han veldig spennende å samarbeide med. Han er også en helt spesielt sympatisk og trygg person, som gjør at jeg kan være meg selv, både som menneske og musikalsk, og det betyr utrolig mye for meg.
Kan du fortelle litt om hvordan samarbeidet ditt med Øyvind Blikstad kom til?
Samarbeidet med Øyvind kom til via en felles bekjent. Ali Amoli, som er en god venn av Øyvind, og som jobbet i mitt tidligere management. Han jobbet der en veldig kort periode, men han rakk å høre råmiksene av albumet mitt «Imitation». Ali syntes at Øyvind og jeg burde samarbeide og viste «Imitation-albumet» til Øyvind. Ali fortalte meg at Øyvind likte låten som heter «Skeleton» og ville lage en remix av denne. Jeg visste ikke hvem Øyvind var på det tidspunktet, men tenkte at det ikke kunne skade. Øyvind lagde en remix av låten som jeg fikk tilsendt. Jeg ble helt forelsket i uttrykket hans, og følte at det var den retningen jeg ville i videre. Det var akkurat som om hans lydbilde og produksjon var det jeg hadde lett etter så lenge, men uten å vite hvor jeg skulle lete, hvem som lagde slik musikk.
Øyvind spurte etter han hadde laget remixen om vi skulle prøve å lage musikk sammen og sendte meg instrumental-låter. Det gjorde meg euforisk å samarbeide med Øyvind, fordi jeg følte at vår musikalske kjemi var helt spesiell. Reisen som startet med «Skeleton» ble til en hel EP, og den vil fortsette. Vi har allerede planer om å lage en EP til sammen, og det gleder jeg meg til. I tillegg er han en av produsentene på mitt neste soloalbum, og det føles så godt når man lar noen man virkelig stoler på ta i ens eget materiale. Det er noe veldig sårbart i å la andre forme sin egen musikk, men med Øyvind har jeg aldri vært i tvil om at det er riktig.
Sterkt, modig og godt gjennomarbeidet EP – 5/6
Hva handler denne EPen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
EPen «Swallowed» handler om nedbrytningen i et destruktivt forhold og om oppbyggingen i etterkant. Den handler om å svelge for mye, og om å la seg bli påført mer smerte enn man burde. Jeg ønsker å formidle smerten man kan føle i og etter en nedbrytende relasjon. Jeg ønsker også å formidle at man kan etter å ha blitt nedbrutt, finne tilbake til seg selv, bit for bit, ved å gå sakte og ta de riktige skrittene.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av EPen?
Jeg synes det filmatiske, orkestrale og elektroniske lydbildet som Øyvind produserer er utrolig unikt, vakkert, interessant og sterkt å lytte til. Dette er grunnen til at jeg ønskte å samarbeide med han. Øyvind bruker selvbygde instrumenter og lager beats av alt mulig av lyder han tar opp. Denne utforskende og eksperimentelle måten å skape et lydbilde på, sammen med hans forståelse for det emosjonelle, for tekst og formidling, gjør han til en veldig sterk og spennende komponist og produsent synes jeg.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra EPen?
Jeg har egentlig et spesielt forhold til alle låtene på EPen, men «Swallowed» og «Skeleton» er nok de som stikker aller dypest i meg. De er, for meg, en forløsning av både den sårbarheten, frustrasjonen og sinnet jeg følte i og etter det destruktive forholdet. Melodiene og tekstene på disse føles som noe jeg fortsatt ville laget nå, og som jeg tror jeg kan stå for over lengre tid. De låtene har definitivt vært veldig terapeutiske og klargjørende for meg å skrive. Produksjonen Øyvind har laget på disse låtene synes jeg er helt slående og trigger mye i meg.
Det er laget en musikkvideo til Skeleton remixen som er regissert av filmskaper Simon Matthew Valentine og deg. Kan du fortelle litt om dette?
Musikkvideoen til «Skeleton remixen» er regissert av filmskaper Simon Matthew Valentine og meg. Videoen er spilt inn i et svart tomt rom og det mektige og episke landskapet i Jutulhogget. I videoen forteller vi en historie om et destruktivt kjærlighetsforhold og om manipuleringen og nedbrytningen i dette forholdet. I videoen ser vi meg som hovedkarakter og skuespiller Per Vidar Gornitzka Anfinnsen som spiller den andre i forholdet, med en imponerende prestasjon. Karakterene er sammensatte av sårbarhet og styrke og uttrykker en kommunikasjon der de beveger seg ut og inn av de svake delene av seg selv.
Musikkvideoen ble spilt inn i høst, og Simon og jeg har samarbeidet tett med denne. Han er ufattelig dyktig synes jeg, og lett å jobbe med. Det er vår første musikkvideo som vi lager sammen, men vi har allerede planer om å lage flere sammen til mitt neste soloalbum.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne?
Jeg henter inspirasjon til å skrive låter først og fremst fra mitt emosjonelle liv og erfaringene mine. Jeg blir inspirert av musikken som jeg selv velger å høre på, filmene og seriene jeg ser på og bøkene jeg leser. Jeg blir også inspirert av andre uttrykksformer som bildekunst, teater og fotografi. Reiser, natur og samtaler kan også inspirere meg, men det er som regel når jeg står alene i vanskelige følelser at jeg skriver mest. Inspirasjonen går opp og ned, og hverdagen min forandrer seg hele tiden. I noen perioder skriver jeg masse, mens i andre øver jeg, spiller jeg konserter eller er i studio. Jeg skriver mye når jeg trenger å skrive, men jeg ser ikke poenget i å skrive hver dag. Det er ikke alltid jeg har tid til det heller, det er jo dager der jeg er i studio fra morgen til kveld eller spiller konserter. Da må jeg være tilstede i det.
Jeg tror det er naturlig at vi ikke er like inspirert hele tiden, akkurat som at vi ikke har det like godt eller vondt hele tiden – vårt følelsesliv er i konstant bevegelse akkurat som kreativiteten. Jeg tror vi alltid kan skrive, hvis vi ikke har en forventning om hva det skal bli til eller at det skal bli bra. Jeg ser på det som at vi kan alltids ha en samtale, vi kan alltid finne ord, hvis vi tvinger oss selv, men det er lettest å prate (skrive) når vi har noe på hjertet og forstår hva det er vi vil si.
Jeg tror skrivesperre ikke nødvendigvis handler om å ikke finne ord, men å føle at man ikke finner de rette ordene. Dette tror jeg er noe man kan trene opp, men jeg tror også at det er sunt å følge sin egen rytme og sine egne behov, og skape tid til å skrive når man kjenner seg trigget og inspirasjonen kommer. Jeg vil ikke si at jeg har opplevd skrivesperre egentlig, men jeg har hatt perioder hvor jeg har latt være å skrive, men da har jeg ikke prøvd heller. Noen ganger skriver jeg noe som blir med videre og andre ganger ikke. Jeg tror at man kan unngå skrivesperre ved å tillate seg å skrive for å forløse følelser, men uten å tenke på at det skal bli noe, som om man skriver dagbok, kun for og til seg selv. Dette gjør jeg noen ganger, der jeg bare tømmer meg. Jeg tror skrivesperre egentlig bare er prestasjonsangst, men at hvis man ikke ser på skrivingen som en prestasjon, men en prosess, der man jobber med tekster over tid, og der man kaster noen og beholder andre tror jeg man kan være aktiv også i de periodene der det er vanskelig å skrive. Jeg forventer ikke at hver setning eller kladd jeg skriver skal bli brukt i en låt, men jeg finner en verdi i bare det å skrive, som terapi og for å bli bedre til å skrive. Dette gjør meg uredd for å skrive, og gjør nok til at det ofte er lett for meg å skrive. Det er nok en av fordelene av å ha et intenst følelsesliv, det at man ofte har behov for å skrive, og når behovet er der så kommer også flyten opplever jeg i hvert fall. Jeg tror samtidig det kan være lurt å tenke at skriving, som alt annet er noe man øver på, hvis man vil bli god til å skrive.
Hva føler du er det spesielle i Synne Sanden sitt musikalske univers?
Det spesielle i mitt musikalske univers er nok at musikken min er pop, men uten å være forutsigbar. Jeg forholder meg ikke til regler når det kommer til teori, harmonikk eller form. Det vil si at jeg ikke forholder meg til den tradisjonelle poplåtstrukturen eller de teoretiske reglene for akkord og melodi oppbygging. Jeg er ikke så glad i eller god i teori, og forholder meg ikke til hva som er lov eller ikke. Det betyr ikke at alle låtene mine oppleves som sære, men at jeg lar hver låt leve sitt eget liv, der noen inneholder vers, refreng og bru og har en mer klassisk oppbygging, mens andre bare er et vers som gjentas som et mantra eller har to deler som går om igjen og om igjen, men uten klar følelse av hva som er vers eller refreng. Hvis en låt får en klassisk poplåtstruktur så er det fordi jeg tenker at den trenger det. Generelt liker jeg å være fritatt fra regler.
Jeg har også et ønske og behov for å uttrykke et stort følelsesspekter og lage låter med ulik karakter. Jeg liker og trenger å lage mørke og tunge låter og å lage sarte og lavmælte låter. Jeg liker å lage uptempo lekne låter, og mer aggressive og eksperimentelle låter. Jeg liker også å bruke en stor del av stemmen min, av registeret mitt og volumet mitt. Så i løpet av et album vil du ofte høre meg synge sart og lyst, hardt og mørkt og partier der jeg nærmest skriker og vrenger stemmen. Dette føles helt nødvendig og er det som er naturlig for meg. I mitt tekstlige univers er noe av det som er unikt at jeg fokuserer på det skambelagte, det som er vanskelig å snakke om. Jeg skriver ærlig og personlig om det man ofte undertrykker.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vil si at jeg er veldig emosjonell, eventyrlysten, sosial, ærlig og åpen. Jeg tror jeg kan betegnes som en uttrykksfull person som både gråter og ler mye og som er nysgjerrig på det indre. Det er viktig for meg å være både leken og seriøs og det preger også fritiden min. Jeg elsker å bade og ta badstu, så når flyte badstuene i Oslo er åpne så er jeg som regel der ukentlig. Det er virkelig helt magisk å starte morgenene der med et kaldt bad om vinteren og sitte i badstuene og se ut på Oslofjorden. Om sommeren finner du meg ofte på stranda eller hoppende fra klipper og høyder. Jeg liker meg veldig godt i naturen, så jeg er ofte mye ute hvis jeg er i Treungen der jeg kommer fra. I Oslo er jeg også endel ute, men prioriterer ofte det byen har å by på av kultur, uteliv, fester og arrangementer, utenom pandemi tid da så klart. Ved siden av musikk er dansing min største lidenskap, så jeg bruker store deler av tiden min på å danse, både på organisert dansing som Morning Beat og Dans5rytmer, ute på byen, i større rom med venner og hjemme i stuen. Jeg liker også å fotografere, male og tegne, og gjør dette i perioder der jeg er inspirert til det. Jeg er også veldig glad i å gå på konserter, se performance eller teater, gå på utstillinger eller danseforestillinger. Jeg liker også å lese og se gode filmer og serier.
De ulike kreative uttrykksformene er veldig tiltrekkende for meg, og jeg liker å utforske og oppleve dem med vennene mine. Jeg er mye med venner og familie, og synes det er veldig verdifullt å tilbringe tid med dem. De aller fleste av vennene mine er kreative og har mye til felles med meg, så vi liker å gjøre alt fra å feste til å gå i skogen, gå på ski og ake, til å utforske terapi metoder og meditasjon sammen. Det er også flere av mine kreative venner jeg samarbeider med og utforsker med kreativt, så fritiden bruker jeg også på å jamme med venner f.eks. Jeg elsker å reise og drikke vin med venner eller nye bekjentskaper. Jeg synes det er spennende å bli kjent med og være med mennesker som jeg føler en kjemi med, og liker å utforske kreativitet og følelser gjennom samtaler og opplevelser sammen.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg startet å synge i kor da jeg var 8 år og da jeg var 13 år begynte jeg å ta sangtimer i Kulturskolen. Da jeg var 14 år begynte jeg å skrive låter og kombinasjonen av å synge og skrive låter ble mine sterkeste lidenskaper. Da jeg var 15 år begynte jeg å spille inn min første EP, og deretter begynte jeg på musikklinjen i Skien. Etter det gikk jeg på jazzlinjen på Sund Fhs og begynte det året å spille inn mitt første album. Etter dette har jeg laget flere album, turnért med soloprosjektet mitt, samarbeidet i 6 år med Thomas Dybdahl, og samarbeidet mye med blant annet Tord Gustavsen og Bugge Wesseltoft. Jeg spilte også lenge i et band som heter Chili Vanilla. Nå har jeg vært freelancer i ca. 8 år, hvor jeg har hatt flere samarbeid samtidig som jeg har fokusert på soloprosjektet mitt.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg husker en dag litt før jul for noen år siden da jeg spilte support for Thomas Dybdahl og sang med han i Operaen – det var stort. Jeg tror det var i 2015. Jeg har spilt med han i Operaen flere ganger, men denne gangen var veldig spesiell, for da hadde jeg vært med han på en to ukers turné i Norge som support og gjesteartist, og jeg skulle først spille alene på hovedscenen i Operaen. Det var en magisk opplevelse å få sitte der alene å spille mine låter for en fullsatt opera. Det føltes så nært og mektig på samme tid. Etter at jeg hadde spilt support sang jeg med han på hans låter. Jeg har hørt på musikken hans siden jeg var 13 år, så det var så stort å få synge låten «Henry» blant annet. In the Country og strykere fra Kork og Operaorkesteret var også med og ble skjøvet automatisk inn fra siden. Å stå foran alle disse dyktige musikerne som skapte et så vakkert lydbilde og å synge med Thomas var veldig sterkt. Jeg husker at jeg følte meg veldig tilstede og euforisk hele denne dagen og kvelden.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har mange inspirasjonskilder, men de som har påvirket meg aller mest er Björk og Thom Yorke. Jeg er også veldig fan av Beth Gibbons i Portishead. Alle disse tre vokalistene og låtskriverne er magiske i mine ører. Jeg synes de skaper så vakker, særegen musikk som alltid treffer meg. De er virkelig eksperter på å formidle og måten de eksperimenterer på musikalsk er utrolig interessant og smakfull synes jeg. De betyr mye for meg som musiker og minner meg på at det er følelsene det handler om og som vi skal kommunisere. Jeg føler de har lært meg mye som musiker. De betyr også mye for meg som menneske ved at de er sårbare og sensitive. Det å være så emosjonell, så sårbar og sensitiv har vært vanskelig for meg i perioder, og jeg har også sett mye ned på det. Det at de uttrykker denne sårbarheten og frustrasjonen gjør at jeg aksepterer meg selv og min egen sårbarhet og emosjonalitet i større grad – de gjør det lettere for meg å være meg. Det å være så emosjonell og ha traumer i fortiden har ofte fått meg til å føle at jeg er for mye, men spesielt Björk, som er mitt største forbilde, får meg til å føle at det ikke er noe galt i å være sårbar og eksplosiv. Med andre ord er jeg veldig takknemlig for at disse artistene finnes og uttrykker disse såre og vanskelige følelsene.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er det absolutt. Det er mye norsk musikk jeg hører på. Mine norske favoritter for tiden er Kjetil Jerve og Juni Habel. Generelt hører jeg også blant annet på disse norske artistene, musikere og bandene:
Thomas Dybdahl, Ane Brun, Susanne Sundfør, Jaga Jazzist, The National Bank, Tord Gustavsen, Bugge Wesseltoft, Håkon Kornstad, Andreas Ulvo, Ontz, Philco Fiction, Sondre Lerche, Arve Henriksen og Harrys Gym.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det er nok da jeg fikk mail fra Thomas Dybdahl om at han ville synge på platen min, og at vi skulle spille den inn i studio uken etter. Jeg var 22 år da jeg fikk den mailen og jeg hadde drømt om å synge med han siden jeg var 13 år. På den tiden var det min største drøm å få synge med han, så det var helt vilt da det gikk i oppfyllelse. Jeg husker at jeg bare gråt og gråt av glede og at jeg var så stolt og glad for at jeg hadde lyst til å fortelle det til alle jeg møtte. Jeg husker fortsatt den dagen som en euforisk og veldig spesiell dag.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Flere av de jeg har drømt om å samarbeide med har jeg allerede samarbeidet med eller samarbeider jeg med nå. Men hvis jeg skal tenke utenom disse, så vil jeg si Sondre Lerche. Jeg har lenge hatt lyst til å synge med han. Jeg bare har på følelsen at våre stemmer og uttrykk kunne vært fine sammen. Jeg synes at flere av hans siste album er veldig catchy og samtidig interessante, og han var en av mammas favorittartister. Jeg husker at en av de siste konsertene vi var sammen på før mamma døde var på Sondre sin konsert utenfor Nidarosdomen på Olavfestdagene.
Da var mamma kreftsyk, men vi var likevel så lykkelige begge to på den konserten. Den konserten kommer jeg nok aldri til å glemme. Jeg er god venn av trommisen hans, David, som fortalte Sondre denne historien rett før en konsert som de skulle spille i Sandvika. Jeg skulle egentlig på denne konserten, men fikk ikke kommet. Jeg fikk høre fra David at Sondre hadde dedikert konserten til mamma. Det syntes jeg var så ufattelig vakkert gjort av Sondre at jeg gråt lenge og fortalte det til hele familien. Det er både det at jeg synes Sondre har disse sympatiske egenskapene som menneske og at han er en leken og utforskende popartist som jeg tror jeg hadde trivdes å samarbeide med.
Hvordan har hele Covid-19/corona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
I mars i fjor da alle konserter ble avlyst og slikt gikk jeg litt i kjelleren i noen uker. Jeg ble usikker på hvordan jeg skulle klare meg økonomisk, og hva som skulle være motivasjonen min fremover. Det å bli tvunget til å stoppe opp fikk meg til å kjenne på hvor sliten jeg egentlig var. Det å være freelancer er ofte fleksibelt, men for at det skal gå rundt må man stå på og jobbe kontinuerlig, og det er ingen andre enn deg selv som gir deg fri. Det kan bli et slags jag som kan gjøre en sliten, og når alt stopper opp rundt en så tror jeg det er mange som kjenner hvor sliten man egentlig er. Sånn var det i hvert fall for meg.
Å ha musikk som jobb gjør til at man ikke bare driver med musikk når man har lyst og føler seg inspirert, men det blir også jobb og en plikt. Man må øve når man skal spille konserter og øve generelt for å utvikle seg. Ofte er dette spennende og morsomt, men andre ganger føles det tungt. Da plutselig konsertene ble avlyst og fremtiden ble så usikker så kjente jeg meg veldig lite motivert til å synge og øve. Det første halvåret av pandemien var det egentlig konserter som skulle være fokuset mitt, men i april i fjor fikk jeg snudd fokuset mitt til å handle om mitt femte soloalbum som jeg spiller inn nå. Jeg bestemte meg for å skrive ferdig låtene og spille de inn. Så store deler av pandemitiden har gått med til å skrive ferdig albumet og starte innspillingen.
Jeg skulle egentlig spille konserter i Emanuel Vigeland Mausoleum, men disse ble utsatt to ganger på grunn av koronaen. Dette var ganske irriterende og slitsomt, siden jeg administrerer disse selv og det er mye jobb å sende ut mail til alle som har kjøpt billetter og få spikret nye datoer med alle involverte. Jeg håper inderlig at vi får holdt konsertene i mai som vi har planlagt.
De siste månedene har jeg følt meg veldig motivert egentlig. Det kjennes godt å ha kommet i gang med å spille inn albumet mitt og planlegge musikkvideoer til disse. Det føles også veldig godt å endelig få slippe denne EPen og musikkvideoen som ble sluppet 5. mars. Det er slike ting som gjør meg motivert. Siste halvåret har jeg også kjent at det har vært godt å ha så mye tid til å øve. Ofte må jeg øve til neste konsert når jeg er ferdig med en, men for tiden har jeg hatt mye tid til å kunne øve kun for å utvikle meg. Det har vært fint og inspirerende.
Siden Nav sin covid – kompensasjonsordning for selvstendig næringsdrivende kom har denne hjulpet meg veldig. Sammen med andre støtteordninger som har gitt meg støtte til å komponere, har det gått ganske fint en stund nå. Det er klart jeg gleder meg til å spille igjen, og ha det mye mer sosialt, men jeg er også glad i å skrive, øve og spille inn i studio når jeg er motivert for det, så denne tiden har vært god for meg også. Jeg tror de fleste, inkludert meg selv har kjent på ensomhet, savn og vanskelige følelser i pandemien, men jeg føler meg samtidig heldig som har noen nære rundt meg som jeg er mye med. Det betyr ufattelig mye å ha disse vakre menneskene i livet mitt, spesielt i vanskelige perioder.
