The Loch Ness Mouse slapp nylig sitt nye album «The Loch Ness Mouse II» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Anmelderne har tydeligvis samlet seg rundt dette albumet fordi den ene fantastiske anmeldelsen etter den andre har strømmet inn fra både inn- og utland. Bandet har et stort publikum i Japan, men de er kanskje ikke fullt så kjente her hjemme selv om de har eksistert som band siden 1992. Selv om besetningen i bandet har blitt skiftet ut opp igjennom årene så er frontpersonen; låtskriver, vokalist og gitarist Ole Johannes Åleskjær fortsatt med og som er limet i bandet.
Dette albumet er så trygt og godt å høre på, og det klinger glitrende i våre ører – dette er soft, melodiøst og vakkert på samme tid, og man kan ta og føle på den gode energien i musikken som går rett inn i hjertet og skaper en deilig og avslappende ro, samtidig som man blir glad og oppløftet av å høre på det. Hvis du kun skal lese en anmeldelse av dette albumet anbefaler vi Erik Valebrokk sin grundige og fine anmeldelse som du kan lese her!
The Loch Ness Mouse sitt selvtitulerte album fra 2016 skaffet bandet deres første hit og et stort nytt publikum i Japan. Platen kom ut på et stort og velrenommert selskap (P-Vine Records), og det ble straks snakk om å følge opp utgivelsen i det japanske markedet. Først var ideen bare å spille inn låter fra den 25 år lange norske karrieren på nytt, men etter to-tre besøk i øvingslokalet ble denne tanken forkastet. I stedet begynte arbeidet med å skrive nytt materiale og å snu noen utvalgte gamle komposisjoner på hodet, hvorav noen også etter hvert skulle få helt nye tekster. Ut av den to år lange prosessen kom «The Loch Ness Mouse II», et helt nytt og fullverdig album, som fungerer som en twin-pack med det forrige, The Loch Ness Mouse, med tanke på å representere hva bandet er. Det er derfor naturlig at den også utgis som et ordinært album utenfor Japan. En del av låtene på platen er lengre, større og mer atmosfæriske enn sist og viser i så måte en litt annen side av The Loch Ness Mouse enn den forrige.
Platen har gjester som Rhodri Marsden fra Scritti Politti (på cover-versjonen av Tracey Thorns «By Piccadilly Station I Sat Down And Wept»), og er mikset av blant andre Paul Savage (Mogwai, Arab Strap) i Glasgow. Coveret er laget i 1954 av den nå 91 år gamle, svenske maleren Olle Zetterquist. Låten «Dee C. Lee» ble sluppet som single i forkant av albumet, og den er i tung rotasjon på japansk radio, og har også vært «Song Of The Month» på flere stasjoner, samt at NME Japan har laget oppslag om albumutgivelsen. Vi tok en prat med frontmannen i bandet, Ole Johannes om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «The Loch Ness Mouse II». Kan dere fortelle litt om albumet og prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk, dette albumet begynte egentlig ut i fra en ytre impuls, ettersom den forrige platen vår, som bare het «The Loch Ness Mouse», landet på et godt plateselskap i Japan (P-Vine), og mye positivt skjedde rundt det. Så tanken var å følge opp den platen med et album kun beregnet for Japan, der vi skulle spille inn utvalgte sanger fra den 25 år lange karrieren på nytt. Men vi merket etter to øvinger at det ville bli for kjedelig og at ønsker om å formidle nye ting, mer in tune med livet nå, presset på. Så gjennom to år endret vi gamle sanger, skrev nye tekster men først og fremst mange helt nye. Dermed ble det også naturlig å gi det ut utenfor Japan siden et helt nytt album kom ut av prosessen, men det var også fint å oppdatere noen gamle ideer til et sound vi føler kan representere oss godt i dag. I det hele tatt ser jeg på den forrige og «The Loch Ness Mouse II» som en slags dobbelpakning, og derav navngivningen og også poenget med at coverne ser ut som de er i serie. Motivet på den nye platen er laget av den nå 91 år gamle kunstneren Olle Zetterquist i 1954, og viser Göteborg havn. Blant gjestene på denne nye platen er Rhodri Marsden fra det britiske bandet Scritti Politti på gitar, vår mangeårige venn Gary Olson på gjestevokal og den japanske vokalisten Miori. Albumet er mikset av forskjellige folk, blant andre Paul Savage i Glasgow og Nick Terry i Oslo.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom det?
For alt vi har gjort til nå har det vært et poeng å lage en rød tråd og et samlende assosiasjonsfelt for tekstene hver gang vi har gitt ut noe. Slik har vi for første gang ikke tenkt på denne gangen. Det finnes nok et par-tre låter som følger opp asiatiske motiver fra forrige plate, og ellers har jeg hørt andre si at det handler mye om kjærlighet til musikken i seg selv i tekstene. Jeg tror ellers at man får ta hver sang for seg denne gangen, som enkeltlåter, i forhold til tematikk og sånt, men jeg har en forestilling om at «folk i landskaper» er temmelig gjennomgående – historier om folk plassert inn i et eller annet slags landskap.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Tanken har vært at albumet skal ha en del saktere, mer atmosfæriske og større stemninger og på den måten også fylle ut den mer uptempo-poppete forrigeplaten, slik at de til sammen utgjør bildet av oss – men det er selvsagt variasjoner på begge. Tror det er rett å si at det er clean, sterkt poporientert og bandspilt musikk fortsatt, men jeg tenker at en del av de sentrale sangene er litt lengre, tyngre og mer moody på «II». Det skotske bandet The Blue Nile er nok det som har inspirert denne platens lydbilde aller mest i forhold til de greiene der sammen med Talk Talk . Det er en del ting som er åpent, men også i veksling med partier med mye flimmer, arpeggiatorer i synthene og andre detaljer.
Jeg blir forbauset om jeg hører en bedre ny popplate i løpet av 2019, uansett hvordan du velger å definere popmusikk. Det skal svært godt gjøres å lage noe så bra som dette. – Terningkast 6
Hva er det spesielle i deres musikalske univers?
Det er pop-skrevet av to brødre med arbeiderklasse-utgangspunkt som prøver å gjøre det beste ut av det, og så spilt av seks personer som setter avtrykket sitt på musikken. Ellers har jeg ikke noe imot om folk oppfatter det slik at tekstene er like viktige som musikken.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Håper jo at alle har noe for seg på hvert sitt vis, men kan kanskje si at de to sporene «The Tea House» og «Hayland» nok er de som representerer de litt mer utstrakte stemningene jeg har snakket om over på best måte. Så de er litt kjernesanger for meg på det viset. Begge to har også med det landskapspoenget jeg nevnte å gjøre. Foruten de to, er jeg kanskje mest glad i en som heter «Dirty Realism», fordi det var en type sound eller stemning jeg ønsket å få til der som jeg ble fornøyd med, kanskje litt Everything But The Girl-aktig. Ellers kan jeg si at jeg hadde mye moro med en som heter «Evelyn», som ble skrevet og spilt inn mye fortere enn alt vi har gjort før, som en liten, komprimert short story.
The Loch Ness Mouse er en av de skjulte skattene i norsk pop. Deres nye album er en ny åpenbaring av strøken eleganse. – Terningkast 5/6
Dere har et stort publikum i Japan. Kan dere fortelle litt om det?
Vi har nok alltid, siden 90-tallet, hatt en undergrunns-following der, for japanerne er flinke til å plukke opp nisjemusikk, og vi har gjort en del intervjuer i fanziner, vært med på samleplater osv. den gangen vi var et typisk C86-gitarjangle-band også. Men så har vi jo forandret oss vekk fra de utgangspunktene musikalsk sett, så det var slett ikke gitt at vi skulle kunne komme tilbake og reetablere noe der, tror jeg. Plateselskapet P-Vine plukket opp den forrige platen vår, og vi fikk en hit i Japan med låten «The Cherry Blossom in Japan», egentlig som et helt annet band og med et helt annet publikum enn det vi hadde hatt i de første rundene.
https://www.youtube.com/watch?v=AFnUY7l1Y0o
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Egentlig veldig busy, men ikke på den måten at vi har spilt så mye ute. Vi har jobbet med skiven i studioet vi driver ute i Aurskog-Høland, der jeg bor. Vi jobber med mange prosjekter og samarbeider ut i fra det. For eksempel skriver jeg (Ole Johannes) og broren min, Jørn, musikk til et album med vår venn Gary Olson. Vi har gitt ut en single, og et album er på vei nå. Ellers har The Loch Ness Mouse bare gjort sporadiske konserter i perioden.
Kanskje var det interessen fra Japan som skulle til for å virkelig vekke dem til dyst igjen, for med II har de lagd et pop-album som er melodiøst, behagelig og vakkert nok for hele verden.
Hvem er The Loch Ness Mouse, hvor kommer bandnavnet fra og hvilken musikalsk bakgrunn har dere?
På de to siste platene har besetningen vært Ingar Sandvær på gitar, Ådne Hovda på bass, Kristoffer Solvang på trommer, Christina Høgetveit på vokal, Svein Bergsaune på tangenter og meg selv, Ole Johannes Åleskjær, på vokal og gitar pluss produksjon. I tillegg er Jørn Åleskjær med som co-låtskriver. Bandnavnet betyr egentlig ikke noen ting, men vi har fått høre noen ganger at vi låter som skotsk popmusikk, så kanskje det passer sånn sett. I og med at vi har holdt på så lenge har vi spilt med veldig mange mennesker etter hvert, men felles er vel at vi alle har bakgrunn fra, og har spilt i, diverse Oslo-konstellasjoner opp igjennom, men for noen av oss har The Loch Ness Mouse alltid vært hovedtingen.
Dere har holdt på siden 1992. Kan dere fortelle om bandets historie opp igjennom til i dag?
Hva skal man si, broren min og jeg startet opp med å skrive låter ute i Høland, øst for Oslo mot Sverige, der vi har hatt tilhold siden vi var 10 og 11 år. Etter hvert ble vi veldig knyttet til en scene i Oslo rundt selskapet Perfect Pop Records, som ga ut de første tre platene våre. På den tiden rakk vi å utvikle oss langt vekk fra den jangly gitarpopen vi startet med, inspirert av skotske Postcard Records osv., og over i mer soul-inspirert musikk. Siden kom det mer og mer jazzelementer inn i musikken også, før det skjedde ting i livet som gjorde det brennende viktig for meg å lage disse to siste pop-platene. 00-tallet var veldig preget av eksperimentering, utvikling, læring og noen ganger opposisjon, mens 10-tallet har betydd en retur til popen for oss, kan man si, selv om den alltid har vært der, selvfølgelig, i bunnen av låtskrivingen. Ellers har vi turnert ganske mye, gjort noen hundre konserter, gitt ut 6 ordinære album og spilt med mange mennesker. På innspillingsfronten er det likevel de to siste albumene jeg håper blir stående som representasjonen av oss, og det har egentlig med et slags mindset de kommer ut av, etter mange år med læring og testing.
The Loch Ness Mouse leker i landskapet mellom storheter som Prefab Sprout og Burt Bacharach – storslått indiepop som fortjener et bredere publikum. Vi anbefaler det kritikerroste nye albumet ‘II’.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Amerikaneren Todd Rundgren er vel den artisten som har inspirert oss lengst og gjennom det meste av karrieren, med sin måte å blande soul-tråder inn i popmusikken på. Ellers er soundet vårt nå egentlig veldig orientert mot musikk i gate med det som stakk seg ut for oss den gangen vi var 17 år også, bortsett fra at vi ikke hadde oversikten den gangen. Vi inspireres av artister som nevnte Blue Nile, Talk Talk, David Sylvian, Style Council, Swing Out Sister, Tears For Fears, Everything But The Girl osv., alle fra britisk 80-tall. I tillegg liker jeg godt soulartister som Anita Baker, og dessuten jazzpianisten Bill Evans. Som musikklytter selv hører jeg ofte på helt andre typer musikk, men det er vanskelig å si hva som synker inn i egen musikk av dette.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Av norsk musikk vil jeg nok si at jeg liker best Arne Nordheims elektroniske musikk, deler av Oslo-discoen, først og fremst Lindstrøm, og jazz, som for eksempel Arve Henriksen, i tillegg til vår samarbeidspartner og eks-medlem Emil Nikolaisens band Serena Maneesh. I alle disse eksemplene synes jeg at det finnes originale, interessante og gode ideer, uavhengig av sjanger. Et annet eks-medlem i bandet vårt, Hilma Nikolaisen, har jo gitt ut to flotte plater på rad nå, så vi må absolutt nevne henne. Det samme kan sies om Frøkedal, så anbefaler definitivt hennes to plater også. Ellers synes jeg Tønes er en bemerkelsesverdig tekstforfatter.
Fabelaktig og fattigfornemt fra The Loch Ness Mouse
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Jeg vil nok tro at det er å turnere i Kina, hvor vi gjennomførte fem konserter i 2008.
Kan du fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
I Kina spilte vi på veldig ulike steder, og det kunne være et lite teaterlokale den ene kvelden, med barn og familier rett inn fra gaten, og på enkelt utstyr, til mer ordnede forhold i et kultursenter den neste. Det er selvsagt deilig å spille slik og oppleve at det når frem til folk, fordi det er ingen ting å gjemme seg bak av alt det man tenker på som er så viktig her hjemme, med navn og stilpreferanser og rykte. Det er liksom bare musikken, sangene og folk, og funker ikke det, så funker ingenting. Aller best fungerte det kanskje på et sted som het Halfway House, en novemberkveld i Kunming i Yunnan-provinsen, og det er nok det mest minnerike liv-øyeblikket jeg har hatt i tiden med The Loch Ness Mouse.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det er sikkert et veldig uoriginalt svar, men det måtte vel være å høre Radka Toneff fremføre noen av balladene våre i duoformat med pianist, jeg mener, sånn hvis alle muligheter var åpne.
Det er alltids et marked for smart pop fra en svunnen tid. Spesielt når det er gjort på en så gjennomført måte som dette. – Terningkast 8,5/10
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Ingen guiltye her, men bare pleasure, og for å trekke frem noe ny musikk, kan jeg jo nevne Natalie Prass som jeg oppdaget ganske nylig. Hennes låt «Short Court Style» fra i fjor var en liten popsensasjon fra en ny og ung artist, og låt rett opp i min allé.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer dere om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket dere mest positivt?
Egersund Visefestival er vel den scenen jeg har likt best av alt i Norge. Har spilt der mange ganger etter hvert, og det er kombinasjonen av stemningen i byen selv og den fine blandingen av folk som gjør det til en så spesiell opplevelse, tror jeg. Det er en nyere indie-scene og en gammel visescene, men de flyter litt over i hverandre og hele opplevelsen rykkes derfor ganske godt ut av det man forbinder med en standard festival, med tanke på hva slags folk som bringes sammen i livet på og utenfor konsertene. Jeg vet ikke om vi drømmer om noen spesiell scene vi ikke allerede har spilt på, men er klar for å overraskes.
En musikalsk delikatesse. The Loch Ness Mouse viderefører mye av den samme estetikken og elegansen som løftet deres forrige album rett til himmels.
Hvor kan publikum oppleve dere live i Norge fremover, og hva kan de forvente seg på en konsert med dere?
I og med at vi har jobbet masse i studio med tanke på Japan-utgivelse, og så rett etterpå bestemte oss for denne norske utgivelsen av platen, har vi nok ikke tenkt så mye på live-spilling denne runden, noe som også er litt annerledes enn før. Men vi jobber med å sette opp en releasekonsert i Oslo i nær fremtid, og håper å kunne etterpåmelde oss på mest mulig fremover. Jeg tror konsertene våre er ganske fulle av sving i sveiva, og hvis det blir ekstra mye sving, så sier jeg sikkert også så mye dumt fra scenen at jeg blir liggende våken om natten og angre etterpå.
Hvilke planer har dere videre i 2019?
Fullføre albumet med Gary Olson og få ut det, fullføre et album jeg produserer for en annen amerikansk artist som heter Tenant From Zero og fortsette på soloalbumet mitt. Ellers håper vi det blir mest mulig spilling med The Loch Ness Mouse rundt omkring.