– På «Idioten» er det noen ganske overraskende vendinger, jeg håper ikke folk får helt sjokk. Eller vent, jo, det håper jeg, det er faktisk litt av poenget, sier Stian Fjelldal. På albumet blander han sitt nye og gamle jeg i en fortryllende miks av vise- og elektropop.
Gratulerer med det ditt fjerde soloalbum, ”Idioten”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Jeg har av en eller annen grunn begynt å lage de siste to albumene mine like før jeg har sluppet det neste. Jeg kommer tydeligvis i en kreativ flyt like før albumslipp og mister helt fokus på det jeg egentlig skal gjøre. Så da jeg slapp ”Blindtarm” i fjor vår, var jeg godt i gang med disse låtene og hadde egentlig mest lyst til å låse meg inne i hjemmestudioet mitt. Mulig det er en del av en slags frigjøringsprosess. Akkurat det samme har selvsagt skjedd nå også. På nyttårsaften satt jeg alene med pianoet og snekret sanger til neste album. Jeg liker nok egentlig best å lage låter, ikke gi dem ut. Men det hadde jo blitt for dumt å gjemme dem på en harddisk.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Flere av låtene, inkludert det skjulte sporet, handler om selvopptatthet, både samtidens og min egen. Det er nok det minst sjarmerende trekket ved samfunnet vårt akkurat nå, men desto morsommere å raljere med.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Første låt ”Festen” er det vanskelig å komme utenom siden den handler om et barndomsminne og inkluderer viktige personer og steder fra oppveksten min. Selve historien er kanskje litt banal, men følelsen den fremkaller i meg er det viktigste med hele låten for meg personlig.
Du har laget platecoveret til albumet selv, og i tillegg har du laget en egen tegneserie til låten ”Festen”. Kan du fortelle litt om det?
Den tar utgangspunkt i et vagt minne jeg har om en gang foreldrene til alle barna i nabolaget på det lille stedet Hovda, hvor jeg er oppvokst, hadde ordnet oss barnevakt fordi de ville ha seg en fest på en odde i nærheten. Vi sniker oss ut for å spionere på dem, og på hjemveien ser vi noe jeg husker som et spøkelse – en veldig høy mann ikledd pels – midt på sommeren. Jeg tror egentlig ikke på spøkelser, men ønsker ikke å ødelegge dette minnet, snarere dyrke det, fordi det får frem en spesiell barnlig eventyrfølelse i meg, nesten som å se på ”Stranger Things”. Tegneserien er karikert og jeg håper den kan være med på å forsterke myten.
Det aller fineste og beste med Stian Fjelldal er at det hele virker så ekte. Tekstene og melodiene er stemplet med hans særpreg hele veien, enten låtene varer i litt over tre minutter eller over sju. Terningkast 5
Du har gjort noen overraskende vendinger på dette albumet – kan du fortelle litt om det?
Det er en av låtene som tar en retning jeg tror de fleste vil oppleve som ganske unaturlig og muligens rar, men den er ment å skape en kontrast og overgang til det neste som kommer. Og så ligger det en skjult skatt der og muligens noen litt – for noen – sjokkerende formuleringer her og der.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg har produsert alle låtene og spiller alt selv denne gangen. Det er jo med en viss ærefrykt, siden jeg har hatt Håkon Gebhardt som produsent på de tre foregående albumene. Samtidig har det vært veldig frigjørende. Lydbildet er en miks av kjølige og litt tegneserieaktige elektroniske elementer og organiske instrumenter. Jeg elsker å leke med kontrastene disse skaper i møte med hverandre. Et av mine store musikalske forbilder er Super Furry Animals, som behersker dette til det fulle. Jeg sier ikke at jeg ligner på dem, men jeg er veldig inspirert av dem.
Hva vil du si er det spesielle i Stian Fjelldal sitt musikalske univers?
Jeg håper folk liker melodiene og harmoniene, det er som oftest dem jeg begynner med. Og så vil jeg jo noe med tekstene, helst engasjere og provosere litt, men også røre og varme. Vanskelig å si om jeg får det til, men jeg prøver så godt jeg kan.
På de ni sporene som er ute til folket, finnes det knapt dødpunkter. Terningkast 6
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har primært handlet om å lære meg å spille inn min egen musikk, beherske produsentrollen, instrumentene og finne lydbildet for det nye albumet. Og så har det handlet om å sette meg inn i hvordan jeg skal gi ut musikken på egen hånd uten å måtte være avhengig av andre – vi får se hvordan det går. Om albumet skulle havne i det store intet, har jeg i det minste lært en hel masse.
Hvem er Stian Fjelldal og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg er fra Lyngdal, utdannet journalist, har jobbet som det primært i NRK og VG før jeg for snart fire år siden ble byråkrat på heltid i Miljødirektoratet. Jeg er for det meste selvlært musikalsk, men gikk noen formative år i orgellære på musikkskolen rundt 10-årsalderen. Jeg har spilt i diverse bandprosjekter, og har nå gitt ut mitt fjerde soloalbum.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er inne i en veldig elektronisk periode, så av norsk musikk har det gått mye i Todd Terje, Røyksopp og de foregående av Susanne Sundfør den siste tiden. Jeg er veldig glad i Motorpsycho, men hører aller mest på unorsk musikk, blant annet nevnte Super Furry Animals. Wilco får jeg stort sett aldri nok av, heller ikke Flaming Lips. Og så er det umulig å komme utenom Crowded House som nok er mitt absolutte favorittband.
Du følger tekstene så utrolig godt og jeg blir sugd inn i historiene hans (…) Noen ganger høres det ut som han har vært påvirket av Frank Zappas rare hode på 70-tallet». 9 av 10.
Har du noen musikalske forbilder?
Neil Finn, vokalist og låtskriver i Crowded House, er nok det nærmeste jeg kommer en person jeg ville gått ned i knestående om jeg hadde møtt. Problemet er at han virker å være så sympatisk og jordnær at han hadde blitt helt ute av seg om noen knelte for ham, så jeg må nok ta meg litt sammen om jeg mot formodning skulle få møtt ham en dag.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det er litt vanskelig å si. Det var jo helt spesielt å få være en av artistene som ble invitert av NRK til å lage ”Sangen om Norge” og få lov til å synge sammen med Kringkastingsorkesteret. Samtidig var det noe helt eget å bli angrepet av en klegg som bet av en sårskorpe på ankelen min midt under en konsert i et marmorbrudd på Fauske. Og så er det vanskelig å glemme den gangen i Tana vi måtte stanse midt i en låt fordi en ganske så beruset kvinne fra et utdrikningslag begynte å hamre løs på bassisten vår med en diger rosa dildo.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?
Det første som skjer er albumslippkonsert på Lyngdal kulturhus 13. januar. Vanskelig å si hva som skjer etter det, det kommer an på hvordan mottagelsen av albumet blir. Men jeg har nok definitivt planer om å fortsette låtskriverflyten jeg rotet meg selv inn i før albumslippet. Det er ganske stor sannsynlighet for at det kommer et album til i år.
