Stian Borgen fra Kløfta slapp nylig sitt debutalbum «Kites» som oser av lekenhet og sjarm med et nydelig melankolsk, men også sårt drag over seg.
Det er en svært gledelig plate som det er godt å høre på og som man føler gir deg noe tilbake og som innehar en lun varme som lokker frem den uimotståelige sommerbrisen som brer seg over det hele.
Det er et flott album med dyktige musikere i alle ledd som er med på å bidra til å gi platen et nydelig og variert musikalsk uttrykk.
Dette er et album som uten tvil holder en høy internasjonal klasse og som gir et nick til storheter som Beatles, Bob Dylan og Nick Drake. Ta deg tid til å lytte til dette albumet du også. Et gledelig, ektefølt og overraskende album med herlige låter som; «You Forget», «The Painter», «Mary Claw», «Silver And Precious Gold» og ikke minst «Singles and Socks».
Noen mennesker står nede og beundrer eller misunner. Andre flyr der oppe sammen med dem. Livet inneholder begge deler. Og flyr du der oppe, er du prisgitt vinden og den som holder deg fast og er din bakkekontakt. Det er så mange sannheter her ute. Utestemme, skråsikkerhet, Caps Lock og utropstegn. Bare godt, bare vondt, bare en tro, bare feil, bare riktig. Den verden vi kjenner er full av nyanser som ikke synes på TV.
«Kites» er et album fylt med spørsmålstegn og undring rundt identitet, kjærlighet, relasjon, religion, makt og samfunn, og kanskje en kommentar til en mer og mer polarisert verden. Et innspill med innestemme. Noen av låtene har riktignok noe naiv ungdommelig høyrøstethet, men de rekker i det minste opp hånda først (!)
Dette er Stian Borgens debutalbum som soloartist der han skriver, produserer, arrangerer og har med seg et dyktig lag i band- og stryk-avdelinga. Musikken befinner seg i et landskap inspirert av blant andre Ryan Adams, Nick Drake, Bob Dylan og Paul McCartney. «Kites» er skrevet i en tidsperiode over femten år, og Borgen beskriver det hele som et slags tidsavtrykk av livet så langt. Han har siden barnsben vært opptatt av rootsmusikk, noe som resulterte i ivrig plukking av blues- og folkuttrykk i oppveksten. Etter mange år med turnévirksomhet blant annet i regi av Norsk Bluesunion, kommer nå røttene til uttrykk i en litt annen form.
«Kites» står nede og beundrer og misunner, og noen ganger flyr det høyt der oppe. Albumet veksler mellom et sårt uttrykk anført av strykere og akustiske instrumenter, og mer groove-baserte låter med fullt band og en kraftigere autoritet. Perkusivt driv, organiske instrumenter og melodiske partier som gir rom til å fordøye det tekstlige universet er kraftfulle ingredienser i dette albumet.
At Stian treffer en tidløs nerve ble tydelig da første smakebit fra albumet, «The Painter», fikk umiddelbar respons fra det store utland.
Blant annet det amerikanske musikkmagasinet Melomani omtalte sangen som; «a sonic experience that lingers, inviting listeners to reflect on their own journey of self-discovery and the masks they wear»
Mens britiske York Calling slår fast at sangen er; «an absolutely blinding track, adding a traditional folk quality into the singer-songwriter vibes»
Her hjemme har blant annet Radio Signal falt pladask for sangen, som nå er på radiokanalens «mest spilt»-liste. «Kites» er mikset av Stian Haslie, master ved Magnus Gulbrandsen (Jelöy Sound).
Deltagende musikere på «Kites»: Stian Borgen – vokal, strengeinstrumenter, piano, Stian Haslie – strengeinstrumenter (Hank von Helvete, Stephen Ackles, Nora Noor, Knut Reiersrud), Ingrid Berg Mehus – fiolin/kor (Aleksander Rybak), Katrine Schiøtt – cello/kor (Ane Brun, Emilie Nicolas, Dagny), André Viervoll – tangenter (Numa Edema, Queendom), Frank Brodahl – trompet (Lars Lillo Stenberg, Finn Kalvik, Atle Pettersen), Hayden Powell – trompet (Solfrid Molland, Eyolf Dale, Trondheim Jazzorkester), Øystein Bergsvik – trommer (Numa Edema, Nora Noor, Queendom, Frida Ånnevik)
Ruben Oma – bass (Ida Maria, Adam Douglas, Tom Roger Aadland)
Vi tok en prat med Stian om blant annet det nye albumet, inspirasjoner og planene videre fremover.
Gratulerer med ditt debutalbum, «Kites». Kan du fortelle litt om det og prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Dette albumet er en samling av låter skrevet over en tidsperiode på over femten år, så jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor det startet. Det jeg vet, er at jeg under pandemien fikk tid til å sette meg ned og lete opp låter fra skuffen, samle og velge ut. Det som er kult med å begynne å rote i gammelt materiale, er at de samme assosiasjonene, følelsene og innimellom til og med luktene dukker opp. Når det etter hvert utkrystalliserte seg hvilke låter jeg ville bruke videre dro jeg i studio og begynte å spille inn demoer. Prosessen er en kronisk berg- og dalbane i «dette kommer aldri til å gå» og «dette blir ganske fint». Etter hvert har jeg begynt å lære meg at de små krisene oppstår, og vet at de går over mellom krisene kommer kick, glede og overmot – og gevinsten i enden er verdt jobben.
Hvilken rolle spiller Stian Haslie og Magnus Gulbrandsen i produksjonen av «Kites», og kan du nevne noen av de andre medvirkende musikerne og deres bidrag til albumet?
Stian Haslies bidrag som instrumentalist, studiotekniker, medprodusent og mikser har vært uvurderlig på denne produksjonen. Vi driver studio sammen, kjenner hverandre godt og tør å si hva vi mener til hverandre. Haslie er fantastisk talentfull på mange av områdene som jeg ikke er så bra på, og er derfor en viktig brikke i denne helheten. Magnus har limt det sammen med en nydelig master, og har vært en super sparringspartner i sluttprosessen. Det er vanskelig å nevne noen uten å nevne alle. Alle som har vært med på denne innspillingen har vært viktige, og er med nettopp fordi de har et musikalsk uttrykk som musikken trenger. Ingvild Håkonsdatter Sivertsen med sin såre, nydelige stemme. Det viste seg også at hun kunne brenne av noe krutt der det trengtes. Ruben Oma på bass og Øystein Bergsvik på trommer og perkusjon gjør akkurat det de trenger for å skape et herlig driv fremover.
Anmelderne merket seg også dette da vi slapp «The Painter». André Viervoll skulle egentlig fylle inn et mellomtone-spekter som jeg følte at manglet på en del av låtene. Det gjør han til gagns med et til tider illsint Hammondorgel, men det har også dukket opp en del musikalske linjer som er med å definere mange av låtene. I tillegg er det jo råflott å ha to forskjellige trompetister på en produksjon med såpass lite blås. Men det fanfare-aktige trompet-temaet på «Singles and Socks» er det ikke mange i Norge som gjør som Frank Brodahl. Hør også improvisasjonen på trompet av Hayden Powell på slutten av «Mary Claw» – jeg kan ikke få sagt hvor stolt jeg er over å jobbe med disse folka! Så er det stryken da – det er noe rått med det å skrive noe, og så kommer det noen og gir det liv. Når det er Ingrid Berg Mehus (fiolin) og Katrine Schiøtt som gir det liv – da blir det fint da.
Følelsen av at det kommer musikere i studio som prøver så godt de kan å få disse låtene mine så bra som mulig. Det er noe veldig fint og respektfullt med det, og jeg tar det ikke for gitt.
Skal du bare høre én norsk pop-plate i år, skal du høre denne». Ja, gjør det. Sjarmbombe – terningkast 5/6
Hvordan varierer musikken på albumet mellom forskjellige uttrykk og instrumentering, og hvilke elementer i albumet bidrar til å skape en «kraftfull» lytteopplevelse?
Albumet varierer mellom rolige, til dels såre låter basert på akustiske instrumenter og stryk, til mer groove-baserte låter med fullt band. Albumet lener seg ofte på et grunnlag av strengeinstrumenter som mandolin, dobro, banjo og akustiske gitarer i flere lag. Typisk bluegrass-instrumentering, egentlig, men når jeg spiller på disse instrumentene, låter det ikke bluegrass. Det mangler jeg ti tusen timers erfaring for å få til. Jeg liker likevel lyden av mange strengeinstrumenter sammen i forskjellige «voicinger». Å skape kraft handler jo mye om å skape spenninger som på et eller annet tidspunkt frigjøres. Alle disse flinke folkene på instrumenter som ligger i litt ulike registre kan gi en enorm kraft hvis arrangementet er litt gjennomtenkt. Det tror jeg vi har fått til en del av på dette albumet, og så har jeg heldigvis et stødig grunnkomp i trommer og bass som gjør det kraftfulle enda mer kraftfullt.
På hvilken måte kan albumet sees som en kommentar til samfunnets polarisering og hvordan balanserer det mellom ungdommelig naivitet og moden refleksjon?
Albumet er i grunn ikke politisk. Det er vel heller det at måten jeg har tenkt på og skrevet på baserer seg på undring rundt forskjellige temaer fremfor skråsikkerhet. Det er som regel en drøss med nyanser jeg ikke kjenner til, så jeg synes det kan være vanskelig når samfunn i stort og smått tenderer til polarisering og ekkokamre. Mange av tekstene ble skrevet av en mye yngre Stian Borgen. En som kanskje var mer naiv, men som kanskje også var mer åpen. Vi formes på godt og vondt når vi gjør oss erfaringer gjennom livet, og begge deler er jo en del av mitt musikalske uttrykk.
Du har nok et spesielt forhold til alle låtene på albumet, men hvilken låt banker det ekstra mye for?
Jeg tror nok «Charade» er den låten som jeg har blitt mest glad i selv, og kanskje aller mest det musikalske aspektet. Gitarspillet er lystig, pianoet er ganske enkelt og naivt, og strykerne gir en veldig sårhet. Denne miksen synes jeg ble et fint lite univers som underbygger historien jeg ønsker å fortelle en historie om voksne mennesker som gjør seg selv den urett å prøve å være noen andre enn seg selv.
Hvordan reflekterer «Kites» Stian Borgens liv og musikalske reise over femten år?
Som tidligere nevnt, er det noe med assosiasjonene som dukker opp når jeg plukker opp gamle låter. Det trenger ikke være viktige livshendelser som nødvendigvis er så spennende å høre om, men gjennom de ulike låtene kan jeg høre perioder med forelskelse, perioder med for lite fest, perioder med for mye fest, perioder på let etter identitet, og ikke minst musikalsk identitet. Selv om det ikke er store, spennende hendelser og en del av historiene er fiktive, tror jeg det er universelle temaer som kanskje flere enn meg kan kjenne seg igjen i.
Hvordan ble sangen «The Painter» mottatt internasjonalt, og hva sier det om albumets appell?
«The Painter» fikk mye god feedback i utlandet, spesielt i USA, Spania, Frankrike og England. Mye av dette har jeg delt i sosiale medier, så titt innom og les. Jeg tror den låten traff noe både tematisk og tekstlig, men den har kanskje også noe catchy musikalsk. Låten er nok en forsmak til albumet som er ganske representativ for det som kommer. Albumet i sin helhet er nok likevel en mer dynamisk reise enn singlene som er sluppet.
Hvilken betydning har rootsmusikk og tidligere turnévirksomhet for Stian Borgens kunstneriske uttrykk?
Jeg tror det har mye å si for hvordan disse låtene har blitt til, og hvordan jeg ønsker å formidle dem. I oppveksten hørte jeg mye på tidlig blues og amerikansk folk. Jeg var vanvittig fascinert over hvordan noe kunne treffe så hardt, uten å nødvendigvis være så pent. Det var noe ektefølt historiefortelling der som traff meg og inspirerte meg til å skrive egen musikk. Det er noe der for at skal folk tro på det de hører, må jo artisten selv tro på det han formidler. Turnévirksomheten i roots- og blues-miljøet ga viktig erfaring i det å stå på en scene og formidle et uttrykk til et publikum.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg kommer fra et musikalsk hjem der det alltid har stått piano og gitar i stua, og en mor som spiller og synger mye (og en far som var veldig musikalsk i all hemmelighet). Jeg fikk min første gitar da jeg var åtte år gammel, og begynte å lære enkle barnesanger kombinert med noe klassisk og country av min onkel som var oppslukt av Chet Atkins. Det at jeg vokste opp vegg i vegg med et ungdomshus fullt av musikk var en viktig faktor da jeg begynte å nærme meg tenårene. Der begynte jeg å spille i band, og fikk låne med meg VHS-kassetter med Stevie Ray Vaughan og album med Dylan og Nick Drake. Musikklinjen på Jessheim, bluesband og etter hvert norgesturné i regi av Norsk Bluesunion ble veien videre. Vi spilte på oss mye viktig erfaring de årene der – fra 2007 og utover. Parallelt med blues, roots og rock har jeg alltid skrevet på disse singer/songwriter-aktige greiene, som til slutt ble til Kites.
Alt i alt er dette blitt et spennende og lekent debutalbum fra Stian Borgen. Jeg liker at han tekstmessig er litt reflekterende, og han har med seg særs dyktige musikere som sterkt bidrar til at dette er blitt en helstøpt skive som er behagelig å høre på – terningkast 5/6
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det må vel ha vært med Bedrock Bluesband på Notodden bluesfestival i 2006. Vi var en gjeng som gjorde det vi likte, uten særlige ambisjoner. Men så ble vi satt på scenen under Union Bluescup som er et slags norgesmesterskap i blues for unge band. Foran et stort lydhørt publikum spilte vi, vant og ble årets union-band. Med dette fulgte plateinnspilling og norgesturné, noe som selvfølgelig var helt vilt for en gjeng med 18-åringer.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Her tror jeg at jeg må nevne en låt som heter «Hasty Louise». Gitar og melodi har vært med meg helt fra tenårene, og så ferdigstilte jeg teksten for ca. 10-12 år siden. Låten handler om den alvorlig syke Louise som ser verdi i små ting i hverdagen. Hun ser vakre solnedganger bak ryggen på alle som haster rundt i hamsterhjulet sitt. Jeg synes selv at det er en litt rar låt, i både harmoni og tekst, men har blitt veldig glad i den. I tillegg burde vi kanskje dyrke litt mer av det som er rart og annerledes. Det tror jeg vi trenger.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Det er jo et eller annet litt magisk med låtskriving. Noen ganger treffer noe helt vanvittig hos noen få, andre ganger treffer noe hos vanvittig mange og det treffer gjerne et sted som er i grenseområdet for hva vi klarer å uttrykke med bare ord – og ingen vet helt hvorfor. Det inspirerer meg, og noen treffer oftere enn andre. Jeg er ganske åpen for ulike sjangere og hører på mye ulik musikk. Foruten alle de gamle gitarheltene, blues- og rockheltene og jazzklassikerne kan jeg nevne noen som er relevante for denne platen spesielt: Paul McCartney, Jeff Buckley, Nick Drake, Bob Dylan, Jonas Alaska, Håkan Hellstrøm, The Avett Brothers og ikke minst den svenske låtskriveren og fantastiske instrumentalisten Kristian Matsson – The Tallest Man on Earth.
Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut?
Jeg kan bli litt oppslukt i andre verdenskrig… denne er fin: «All the light we cannot see», en Netflix-serie basert på Anthony Doerrs roman med samme navn.
Har du en favoritt-rett, i tilfelle hva og kan du beskrive den?
En slags spaghetti bolognese med gulrøtter, stangselleri, hvitløk, chili og ingefær…litt Italia med hint av Asia. Jeg kunne spist det hver dag, men har heldigvis en kone som er flink til å lage mat, og sørger for variert kost.
Du hadde nylig releasekonsert på Herredshuset på Jessheim. Kan du fortelle litt om den opplevelsen og responsen fra publikum, og si litt om hvilke andre musikalske planer du har videre fremover?
Releasekonserten var herlig. Et fullsatt Herredshuset på Jessheim, og et lydhørt og nydelig publikum. Ikke minst et nydelig band med 17 personer på scenen på det meste – oioioi for en fest! Vi booker noen konserter utover høsten og vinteren og det ligger flere låter i skuffen. Det blir spennende å se hvor dette tar oss.