Torgeir Waldemar i snakk med Tor Andersen om albumet «No Offending Borders». Et akustisk mesterverk, som snytt ut av øvingslokalet til en ung trubadur fra Laurel Canyon rundt 1970. Nå er han ute med sitt nye album ”No Offending Borders”. De gode anmeldelsene har haglet inn, og både Dagbladet, iTromsø og erikvalebrokk.no har til nå kastet en 6`r på terningen. Albumet er et herlig sammensatt verk av de dønn ærlige akustiske klagesangene, til de svære rockelåtene.
Der det forrige albumet dyrket det rene og akustiske uttrykket har man denne gangen tatt i bruk litt kraftigere virkemidler, og for Torgeir Waldemar er det ikke noe som er mer naturlig. Med mange års bakgrunn som gitarhelt i diverse rockeband, var det bare et spørsmål om tid før de vrengte tonene også ville gjøre seg gjeldende i hans solokarriere.
For Torgeir er dette et dokument som viser alvoret vi møter i hverdagen. Både på det personlige plan, med forhold som ryker og tap av de nærmeste, men også på det nasjonale og globale plan, med flyktningkrise, selvmord-statistikker og de svakest stilte i samfunnet. Du har kanskje gjettet det allerede, men dette er en alvorstung plate.
Estetisk er det også gjennomført fra start til slutt, her blir absolutt ingenting gjort tilfeldig. De historiske linjene som tegnes opp i cover-designet, er også ment å peke tilbake på oss selv, og gjøre oss bevisste på historien vår så vi ikke gjør de samme feilene igjen. Stolen på coveret til «No Offending Borders» står på Kviknes Hotel i Balestrand, og er stolen Vilhelm II, Kongen av Preussen og keiseren av Tyskland, satt på da han fikk beskjed om at 1. verdenskrig var i gang. Vilhelm II var en Norgesvenn, og tilbragte mye tid på Vestlandet på starten av 1900-tallet. Hva ville du gjort hvis du satt i den stolen og fikk denne beskjeden? Sett deg ned, tenk nøye gjennom det, mens du hører på «No Offending Borders». Høyt.
