Spielbergs «This is not the end» kan fort bli Norges virkelig store indie-rock eksport.
Det er ikke mange norske band forunt å skape oppstyr i de aller største musikk-markedene allerede ved første forsøk. Da singelen «We are all going to die» dukket opp i 2017 fikk man se hvor sterk drivkraft indieband får i praksis når de riktige digitale plattformene og virale tastemakerne liker det de hører. Velrennomerte Stereogum falt pladask og tok umiddelbart tak i Spielbergs, hypen var et faktum. «Distant Star EP» (2018) ble utgitt på et nystartet britisk label og skapte (om mulig) enda større forventninger der ute. Så, i tur og orden, har det blitt sluppet 3 singler fra debutalbumet. I løpet av denne meget vellykkede oppbyggingen av bandet har ingen ringere en NME plukket ut Spielbergs (som eneste skandinaviske band) på sin «Essential New Artists» liste for 2019.
Ukens album er er med andre ord alt annet enn slutten, «This is not the end» er langt mer enn hype. Det er et helstøpt, nyskapende og herlig utfordrende album, der de store høydepunktene er såpass markante at det er fristende å dra frem det (nå) noe slitte uttrykket «unorsk». Det som kanskje gleder aller mest på albumet er uforutsigbarheten, eller mangelen på faste rammer. Albumet oppleves som blottet for kyniske formler og oppbrukte arrangementer. Spilleglede og frihet til å eksperimentere kan selvfølgelig resultere i noe som er litt for løst, der interessen faller nettopp fordi det mangler klare rammer og regler. Spielbergs unngår problematikken mesterlig, enten på bakgrunn av ren rutine og talent eller kyndig veiledning. Mest sannsynlig en kombinasjon. Medlemmene har bakgrunn fra solide prosjekter som blant annet Team Me og Lukestar, og denne rutinen har nok vært avgjørende for å skape et såpass vitalt og spennende album.
Etter å ha spilt på årets Trondheim Calling fikk vi tid til et intervju med bandet og har også utfordret de til å sette sammen sin egen 20+5 spilleliste. Ønsker du å bli bedre kjent med gutta bak Spielbergs oppfordrer vi deg til å følge spillelisten deres, der du finner låter fra band som blant annet Snöras, Ben Leiper, Sløtface og The Megaphonic Thrift.
(Artikkelen fortsetter under spillelisten)
Albumet «This is not the end» kommer i følge ryktene ut etter en litt «utradisjonell» prosess, fortell oss gjerne litt rundt dette?
Vi var godt i gang med å lage låter da vi var så heldige å bli kontaktet av to briter som hadde hørt oss på vår andre konsert noensinne, på Trondheim Calling i 2017. De likte det de hadde hørt, og ville starte et plateselskap for å gi ut oss. Vi hadde tenkt å gi et album ganske raskt, men de ønsket å bygge opp bandet med en EP først. Det ble til «Distant Star EP» som kom i fjor. Albumet ble egentlig spilt inn samtidig som EP’en, men vi ble sammen enige om å vente til 2019 med å gi det ut. Da ble det også til at vi fikk spilt inn noen flere låter, hvorav en endte opp på skiven. Så det har vært en lang prosess med mye venting, men nå er den endelig her.
Fortell oss litt om hvordan arbeidet med albumet har fortonet seg fra idé til ferdig produkt?
Selve låtene er stort sett jobbet frem i øvingslokalet, etter en idé fra enten Mads eller Stian. Noen har vi bare banka inn, mens andre har tatt lang tid å få ferdig. Vi lagde ganske mange låter før vi gikk i studio, og spilte inn flere enn de som til slutt endte på albumet. Noen av låtene ble også jobbet frem i studioet til Tord Øverland Knudsen og Marius Drogsås Hagen, basert på enkle skisser som Mads hadde på Mac’en. Tord og Marius hjalp oss mye i studio, og var med på å eksperimentere og leke med gamle synther, en mellotron og et gammelt piano som stod der. Hele albumet ble spilt inn på 4-5 helger i studioet til produsentene, utenom «We Are All Going To Die», som vi gjorde på øvingslokalet vårt.
A record that might actually make you quit your job
Dere har blitt meget godt mottatt i UK, der blant annet kredible Stereogum markerte dere som et «Band to watch», mens NME satte dere (som eneste skandinaviske artist/band) på årets liste over «Essential New Artists». Hvor fett synes dere selv slikt er, og hva tror dere er grunnen til at Spielbergs blir så godt mottatt akkurat i UK?
Det er jo kjempefett! Vi har et engelsk plateselskap (By The Time It Gets Dark), så de har satset mot UK, Tyskland og noe mot USA også. De har gjort en kjempejobb for oss, og er nok mye av grunnen til at engelsk og amerikansk presse har vært så positive.
Dere har en litt spesiell historie, der dere forlot populære band som Team Me og Lukestar for å etablere «normale» famileliv. Hva var det som bragte sulten og iveren tilbake og beskriv gjerne hva slags ambisjoner dere har med Spielbergs?
Vi merket vel etter hvert at det var noe som manglet i livet når vi ikke drev med musikk. Å ikke ha muligheten for et kreativt utslipp tæret mer på oss enn vi hadde sett for oss. Så når vi begynte på igjen, så var det kun for å ha det gøy, jamme og være et annet sted enn hjemme. Etter hvert så ble jammene og ideene til konkrete låter, og vi gjenfant gleden ved å lage musikk, fra idé til ferdig sang. Siden har vi bare fortsatt, hele tiden med den samme motivasjonen: lage låter vi liker selv, og ha det gøy på veien. Dette er fortsatt hovedmotivasjonen vår, men nå som så mye har skjedd, så vil vi fortsette å jobbe for at flest mulig skal få høre musikken vår, og spille flere konserter, både i Norge og ute i den store verden.
Your new favourite band, and at the very least the most promising debut of the year so far
20+5 spillelisten deres er full av gitarbasert låter, naturligvis, men et par låter skiller seg ut. Hva er historiene bak inkluderingen av Warlocks med «Flashbacks» og Susanne Sundfør´s «The Brothel»?
Mads og Stian er fra Vestli, samme sted som Warlocks kommer fra, så vi vokste jo opp med å høre på dem. Samtidig er det vel en låt alle har et forhold til? Det var jo en av de første og største norske raphitene. «The Brothel» er rett og slett bare en jævlig bra låt, som vi alle har et sterkt forhold til.
Fra deres ståsted; hva tror dere er grunnen til at norsk musikk er såpass populært som det er akkurat nå?
Det er nok mange grunner til det, men vi tror jo at apparatet rundt norske artister og band har blitt bedre, sånn at flere får hørt all den gode musikken som lages. Vi lever jo også i et samfunn som er et av de tryggeste noensinne, så folk har tid og råd til å lage låter, produsere og pusse på ting uten at fanden og futen banker på døren.
It’s not often that you get to hear a band mix up noise rock, post-rock, pop-punk, shoegaze and then some. But Spielbergs not only gave it a go, they ended up making one of the best albums you are likely to hear in 2019.
Hva vil dere si er spesielt bra og spesielt krevende med å være artist/band fra Norge?
Det er mulig å få støtte til turné og innspilling, det gjør det litt lettere å få bandet til å gå rundt (selv om det ikke går rundt enda for oss). Utfordringen er jo at vi er langt borte her oppe i nord, det er langt å reise for å komme seg til Europa. Det er vanskelig å tjene inn penger på å spille i band, hver gang det kommer noe inn så renner det ut til flybilletter, utstyrsleie og bensin. Men vi vil jo ikke klage og syte og si at det er så utfordrende, først og fremst synes vi jo det er fett.
Hvis dere kunne velge en norsk musiker, død eller levende, til å bli medlem av Spielbergs, hvem ville dere valgt og hvorfor?
Petter Baarli! Han har jo uttalt at han hater indie-band, så det hadde vært stas å utfordre han litt. Tvinge han til å bruke ekko-pedal og kikke på skoa mens han spiller maj-akkorder, haha! Så kunne han sittet bakerst i bilen og fortalt gamle skrøner fra rockelivet sitt når det blir kjedelig på veien.
