Jarle Skavhellen har blitt kjent for sine tidløse låter med røtter i fortiden, samtidig som han har beina godt plassert i samtiden. Nå er bergenseren ute med sitt andre album, «Beech Street» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Dette er oppfølgeren til debutalbumet, som skaffet ham en stor internasjonal fanbase og som ble kåret til «Årets debut» av Dagbladet i 2018.
Da Skavhellen skulle spille inn sitt nye album, falt valget på den smått legendariske produsenten Tucker Martine i Portland, Oregon, som har jobbet med artister som My Morning Jacket, Sufjan Stevens og The Decemberist.
Egentlig et hakk for stor for en nykommer fra Norge, men etter å ha fått oversendt Skavhellens låter ble han både imponert, giret og overbevist om å sette av tid til å produsere nytt materiale for Skavhellen.
«Gregory Alan Isakov’s album «Evening Machines» var grunnen til at jeg ønsket å jobbe med nettopp Tucker Martine», forteller Jarle.
«Jeg tilbragte to uker i studioet hans i Portland, og vi utnyttet tiden godt. Det var første gang jeg var i Portland, og det var fantastisk å jobbe med han. Han hadde en klar visjon for hvor han ville med låtene. Planen var å lage et nedstrippet og akustisk album. Da vi startet å spille, ble det til noe annet. Det var en veldig kreativ prosess, der begge kom med ideer, og aldri stoppet hverandre.»
Å spille inn sitt andre album i USA ga Jarle også en mulighet til å utforske Americana-musikken på nært hold, noe han syntes var inspirerende:
«Jeg har egentlig aldri tatt et valg om å spille Americana, forteller han. Det bare ble sånn. Jeg hørte på mye Folk, noe som ofte glir over i Americana. Jeg er stor fan av J.J. Cale og Ry Cooder, og de har helt klart inspirert meg på dette albumet, i tillegg til det at jeg faktisk befant meg i USA», forteller han.
Et nydelig eksempel på dette er den retrokule true crime-balladen «20 Fathoms Deep», som også er fokussporet på det nye albumet.
«Det hviler alltid en mystisk stillhet i sjøen utenfor den bergenske landsbygden på høsten. Det virker som det perfekte bakteppet for et mord. Så historien i denne teksten er det nærmeste jeg kommer en kriminalroman, inspirert av de gamle historiene som faren min har fortalt meg fra der han vokste opp», avslutter Skavhellen.
Jarle Skavhellen er kjent for sin lune, vakre og særegne stemme i tillegg til å inneha en flott formidlingsevne, og det er lett å like musikken hans. Jarle er ikke bare selv en habil musiker, men på albumet har han fått med seg et knippe dyktige musikere, og med Tucker Martine trygt bak spakene er dette et solid og flott album – fine og varierte låter i et varmt, tidløst og delikat lydbilde. Hvis vi skal trekke frem noen låter fra albumet vil det være; «Northern Lights» – en lun og deilig låt i et stemningsfullt og drømmende lydbilde, «Crash & Burn» som er en catchy og oppløftende folkpoplåt i et kledelig og lekent lydbilde. Den nedstrippede låten «Back to Being Strangers» må nevnes som en av perlene på albumet sammen med sistesporet, «Anyway /Anyhow» som er en sår og aldeles nydelig perle av en låt som runder av denne musikalske reisen på en fantastisk måte – Skavhellen på sitt beste.
Vi tok en prat med Jarle om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Beech Street». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk for det. Jeg begynte på disse låtene i 2017 så det ble rundt to år med skriving og finpussing før jeg endelig kom meg i studio og fikk spilt de inn i påsken 2019. På en eller annen merkelig måte klarte jeg å få dratt til Portland og fikk spilt inn med Tucker Martine, som nok er drømmeprodusenten for veldig mange i min sjanger.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Albumet er en god blanding av egne opplevelser og følelser, og andre historier jeg har plukket opp de siste årene. Jeg jobbet i bar i mange år, og det er alltid en del interessante røverhistorier fra stamgjester som gjør seg godt som låt-inspirasjon.
«Sterkt og stemningsfullt fra ny stemme» – Terningkast 5
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Jeg liker å gå i studio uten for mye planer og meninger, og vil heller holde prosessen så spontan og kreativ som mulig. Sånn ble det med «Beech Street» også. Noen låter er helt lik demoen, mens andre låter utviklet seg til noe helt annet.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Det er vanskelig å dra frem spesielt en. Det ligger så mye arbeid bak disse låtene at jeg har et ganske spesielt forhold til hver og en av dem.
«Helstøpt» – Terningkast 5
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne?
Jeg har stort sett konstant skrivesperre, men en sjelden gang i ny og ne er jeg heldig og får skrevet en låt eller to før skrivesperren returnerer. Inspirasjon kan komme fra hvor som helst. Det begynner ofte med et enkelt ord eller en akkord, så utvikler det seg naturlig derfra. Noen låter tar 5 minutter å skrive, andre tar flere år å finpusse.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Haha, et sånt spørsmål er umulig å svare på uten å høres pretensiøs ut, så det får være opp til andre å vurdere.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jobb og fritid går litt i ett når man driver med musikk, men når jeg en sjelden gang ikke skriver eller henger i studio blir det fort en fjelltur eller to.
«Jarle Skavhellen leverer strålende materiale» – Terningkast 5
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte så smått å spille gitar da jeg var 11-12 år. Første bandet jeg spilte i var et Metallica coverband på ungdomsskolen. Det ble mye metall-musikk en stund før jeg startet The Dandelion Deadbeats tidlig i 20-årene. Vokalisten sluttet ganske kjapt, og da var det jeg som måtte ta over. Da gikk det i indie-rock noen år før jeg fant tilbake til akustisk gitar, som egentlig alltid har vært favoritt-instrumentet.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det har blitt en del gode live-minner etter hvert, men noe av det artigste så langt var nok å spille i Håkonshallen på Bergenfest i 2019. Året før var ganske kjekt også, da vi spilte på en liten utescene bak noen busker ved vaffelboden, men endte opp med så mye publikum at det visstnok var en sikkerhetsrisiko, haha.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Tom Waits har alltid vært en viktig inspirasjonskilde. Av de mer obskure artistene har Fruits Bats og Dr. Dog vært mye på øret de siste årene, og tekstskrivingen til Keith Buckley fra Every Time I Die har alltid gjort stort inntrykk på meg.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg må innrømme at jeg er ganske dårlig til å følge med på ny musikk generelt for tiden. Det har vært så mye arbeid i studio i det siste at det er sjelden jeg har tid til å sette meg ned og bare lytte. Men jeg prøver alltid å få hørt gjennom et par nye låter på bussen til og fra studio.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Altså, jo mer jeg turnerer, jo mer innser jeg at Spinal Tap er mer en «gritty» dokumentar enn en komedie, haha. Det skjer mye gøy på veien, men noe av det morsomste var da jeg spilte med The Dandelion Deadbeats i Namsos i 2014, og trommisen vår fortalte en vits hvor punchline’en var å klesse til en av Norges største booking-agenter som vi hadde lurt med oss på nachspiel etter konserten. Etter det som føltes som en uendelig lang stillhet, brøt han heldigvis ut i latter, og de er fortsatt gode venner den dag i dag.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Kanskje Øystein Sunde. Har alltid hatt lyst til å utfordre han til en banjo-battle.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Foreløpig drømmer jeg bare om å få spille igjen i det hele tatt. Begynner å bli en stund siden sist. For et par år siden spilte jeg på en liten pub i en avsidesliggende landsby i Tyskland sammen med Ciaran Lavery. Jeg så for meg 20 publikummere som var mest interessert i alkoholen, men absolutt hele landsbyen kom og så på konserten, og det endte opp med å bli den beste konserten på hele turnéen.
Hvordan har hele Covid-19/corona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer for 2021?
Har naturlig nok vært lite konserter, men jeg har holdt meg opptatt i studio, og heldigvis var «Beech Street» ferdig spilt inn før pandemien traff. Vi får håpe 2021 byr på mer spilling, og aller helst noen sommerfestivaler.
