Vårt ferske band-i-fokus på spillelisten «Norsk Rock» er ute med debutalbum og fortjener din umiddelbare oppmerksomhet!
Vokalist Stein Bjercke (tidligere Lorenzo og The New Virginity) og multiinstrumentalist Morten Øby (The Lionheart Brothers, Pirate Love, 120 Days) har begge hatt en finger med i spillet på mye av den beste rocken som har kommet ut av Oslo og Norge de siste årene. Nå, som duoen Stein And The Fury, lager de fortsatt stilfull, fengende og velprodusert rock. I skjæringspunktet mellom Bjerckes mer dekadente uttrykk og Øbys «force of nature»-stil, har de laget et album som bobler over av sterke låter og spilleglede. Tenk deg Marc Bolans T. Rex med medlemmer fra Primal Scream og Roxy Music i besetningen, og du begynner a nærme deg en noen lunde fornuftig beskrivelse av deres selvtitulerte debutalbum. Bjerckes mørke og melodiske vokal backes i all hovedsak av kontrollerte, men hissige fuzzgitarer og en uforskammet funky rytmeseksjon.
«Stein And The Fury» er et album fylt til randen av motsetninger og kontraster. Det er aggressivt, men sofistikert. Det er insisterende, men opererer i skyggene, og det nikkes til mange ulike deler av rockens historie, uten at det ser seg tilbake på noe tidspunkt. Bandet er vårt band-i-fokus på spillelisten «Norsk Rock» ut desember 2020, de har satt sammen sin personlige 20+5 spilleliste og tatt seg tid til å gjøre et intervju med oss som du kan lese under musikkvideoen.
Stein and the Fury – The Spell (2020)
Hei og gratulerer med albumet «Stein And The Fury». Kan dere fortelle litt om prosessen fra idéfase til ferdig utgivelse? Hva liker dere spesielt godt og hva synes dere er mest krevende av det kreative arbeidet?
Morten: Takk skal du ha, det føles veldig bra å slippe det nå. Stein ringte meg først for å spørre om jeg ville produsere noen låter for han. Vi hadde møttes her og der fordi mitt band, Lionheart Brothers, og hans, Lorenzo, delte studio før. Han hadde noen skisser, og vi spilte først inn fire låter. Det ble relativt kjapt klart at dette føltes mer ut som et felles prosjekt. Så derfra gikk vi frem som en duo.
Albumet er spilt inn over fire livesessions med oss to + Håvard Krogedal på bass. Typisk fremgangsmåte var å ta opp trommer, bass og vokal live i rommet, så jobbet Stein og jeg i etterkant med å legge pålegg etter hva hver låt trengte. Iblant kom Stein med et riff eller et vers etc., eller så skrev jeg noe på forhånd. Deretter arbeidet vi sammen med ideen. Jeg driver jo et studio, Taakeheimen Lydrike, og har tilgang på det 24/7, så det ble der vi jobbet. Vi utfyller hverandre veldig bra i studio, synes jeg. Jeg liker å jobbe fort og intuitivt, og ofte var det gitarsoloen fra demoen som endte opp på platen, mens Stein er detaljorientert og nøyaktig og kan fint gå flere runder for å perfeksjonere en idé. Det mest krevende i starten var å definere roller. Vi har jo begge spilt i mange band, men vi løste det veldig fint når vi først fant dynamikken. Jeg lever av å produsere plater, så det rent tekniske er ikke noe nytt for meg.
Stein: Presist beskrevet av Morten. Vi jobber først kjapt og intuitivt sammen. Det som eventuelt er mest “krevende”, kan være siste del av innspillingsfasen: arrangement og detaljer for å få ut maks potensiale i en låt. Når det gjelder albumformatet, sier det seg selv at mange låter og ideer må vrakes for å finne riktig balanse i helheten.
Har albumet en overordnet tematisk rød tråd, og hva lags tanker ligger bak bandets lydbilde?
Morten: Lyden av Stein & The Fury er “gitaren vs vokalen”, og dualiteten som ligger der.
Stein skriver alle tekstene, mens jeg kanskje former det lydmessige mer, så jeg kan svare mer på det. Jeg har alltid likt plater som har en “sound”! Ikke bare “bra lyd”, men en egen personlighet, en egen historie. Jeg har prøvd å ikke stappe lydbildet for fullt. Ikke masse unødvendige gitarvegger etc., men tørre å la det være få, sterke elementer. Deretter vil jeg ikke ha en retro-rock lyd selv om det er klare vink til klassisk rockehistorie. Jeg ville lage et album som høres ut som 2020…for meg.
Stein: Enig med Morten angående dualiteten. Jeg har alltid det i bakhodet når jeg skriver låter og tekster eller presenterer låtideer til S&tF. Morten og gitaren tar de ekspressive toppene, så jeg og vokalen kan slentre rundt. Rød tråd tekstmessig? Dette er jo et album, så jeg har jobbet med tangerende tekstmotiver og temaer som går igjen på de ulike låtene. Men et konseptalbum eller selvbiografisk “knaus-rock” er det ikke, he he.
Er det en eller flere av sangene på albumet som utkrystalliserer seg som spesielt viktige for dere personlig?
Morten: «Down» er spesielt viktig for meg. Det var et riff jeg skrev for mange år siden, etter en meget tøff tid personlig, men riffet fant aldri noe naturlig plass noe sted, før i siste runde med Stein nå, hvor det ble en fullverdig låt.
Stein: Tror jeg bare vil si albumet som helhet.
Hvordan vil dere beskrive deres musikalske bakgrunn og hvilken opplevelse eller følelse har trigget dere til å satse som musikere selv?
Morten: Jeg har band-bakgrunn. Lionheart Brothers og Pirate Love, samt såvidt innom masse pop/shoegaze ting som Serena Maneesh, Lochness Mouse +++
Jeg har alltid spilt i band og alltid drevet med musikk. I senere tid mest i studio med artister som Hilma Nikolaisen, Death By Unga Bunga, Team Me, Ludwig Moon, Blomst etc etc etc.
Stein: Trigger’n må ha vært å sitte der hver lørdag formiddag som barn/ungdom en gang på 80-tallet i Kristiansund og høre på Pandoras Jukebox og vente på Tippekampen. Hvis det var en låt som gjorde ekstra inntrykk, så skrev jeg det ned på en liste og ønsket meg albumet i bursdagsgave. Jeg har bakgrunn fra bandet Lorenzo på tidlig 2000-tallet, og senere har det blitt en albumutgivelse med The New Virginity. Har også samarbeidet med elektronika-artisten Mind Over Midi på diverse låter.
Stein nevner samarbeidet med Mind Over Midi, som også er med på deres 20+5 spilleliste. Låten «But I Say» skiller seg ganske greit ut fra resten av låtene på listen i form av instrumentering og tempo. Fortell oss litt om hvordan akkurat denne låten havnet på listen?
Stein: Mind Over Midi ga ut en 7” vinyl med remiks av «You Might Say» av Endresen/Wesseltoft på A-siden og mitt band Lorenzos «Head Odyssey» på B-siden. 7”-versjonen er ikke tilgjengelig for streaming, så jeg la til «But I Say» på spillelisten. Mitt vennskap og samarbeid med Helge Tømmervåg, aka Mind Over Midi, har vært med på å forme meg som musiker. Når jeg skriver tekster (også til Stein and the Fury) hører jeg ofte på hans musikk, særlig albumet “Statement”.
Bandet Le Corbeau dukker opp på ganske mange av 20+5 spillelistene band fra rock og indie-miljøene setter opp har vi lagt merke til. Hvordan oppdaget dere bandet, som jo ikke kan sies å være så alt for kjent der ute, og hvorfor har dere plukket akkurat «Yeux Noirs»?
Stein: Jeg oppdaget dem i en tid vi frekventerte de samme musikkstedene i Oslo. «Yeux Noirs» var den låten jeg la mest merke til en gang jeg så dem på Last Train for 10-15 år siden.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Stein and the Fury – I´m Not Here (2020)
Dere er åpenbart uløselig knyttet til gitaren, og som dere sier dualiteten mellom gitar og vokal. Dere skal derfor få en saftig utfordring: nevn 2-3 sanger fra norske artister/band innenfor sjangere som pop, rap eller elektronika og uten bruk av gitar som dere digger?
Morten: Jeg elsker gitar, men liker masse musikk som ikke er gitarbasert. Kan trekke frem:
- Lindstrøm – Fāār-i-kāāl. Husker Øya-settet i 2019 som ekstraordinært bra.
- Fieh – Armageddon. Kanskje den mest spennende artisten fra Norge i 2020.
- Ivan Ave – Machines. ahh. nydelig.
Stein:
1. Biosphere: Black Mesa
2. Røyksopp/Susanne Sundfør: Running To The Sea
3. A-ha: Soft Rains of April (men Waaktaars gitar lurer vel bak der)
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Morten: Tydelig for meg er noen klassiske rocke-navn: Led Zeppelin, Stooges, VU. Men veldig inspirert av mixer Tchad Blake, som har mixet Black Keys, siste Dr. John etc. Jeg synes jeg kan høre noe av det i vår musikk.
Stein: Mange, mange. Tekstmessig så har Paul Buchanan (The Blue Nile) og John Bramwell (I Am Kloot) vært til stor inspirasjon for meg de siste årene.
Hva vil dere si er tidenes beste norske album?
Morten: Kanskje å pushe spørsmålet litt men, Edvard Grieg, Peer Gynt.
Stein: «Hjernen er alene» av deLillos.
Hva tror dere er grunnen til at så mange norske musikere blir lagt merke til om dagen, også internasjonalt, og er det noen «nye» norske band/artister som har imponert dere i det siste?
Morten: Jeg vet ikke. Kan det være at vi har mye penger og råd til å markedsføre oss internasjonalt? Før i tiden så måtte man jo til LA etc. for å spille inn noe som låter “likt” som internasjonale suksesser. Nå klarer jo Kygo og hvem som helst det selv på gutterommet.
Stein: Masse talent her til lands, artister og management som tør å satse. Men historisk sett er det vel strømmetjenestene som har gjort dette mulig og enklere. Før i tiden måtte man ha distribusjonsavtale i hvert enkelt land for å få skivene ut i butikkene.
Hva er den feteste eller sprøeste opplevelsen dere har hatt på veien eller scenen som artister?
Morten: Vi er ganske ferske i livesammenheng med dette bandet, så når vi har spilt, har det vært i opposisjon, eller som support. Men en liten periode var det en dødskul scene på kjøkkenet på Revolver. Der spilte vi, og det var utrolig kult. Det føltes som en gammeldags punkkonsert, med bare sanganlegg og publikum var like gira som oss på scenen – på kjøkkenet. Det blir bra å få spilt med denne skiven post-Covid.
Stein: I kategorien sprø opplevelse på veien: mitt tidligere band, Lorenzo, skulle gjøre noen spillejobber i England tidlig på 2000-tallet. Vi skulle kjøre til Bergen om natten og ta båten videre til Newcastle. Vi hadde stappet bandbilen, en gammel Chevy-van, full av utstyr utenfor vårt øvingslokale i Folkets Hus på Youngstorget. Jeg skulle være sjåfør først. Ved lyskrysset øverst i Youngs gate mister bilen motorkraft og begynner å rulle bakover. Trommisen vår, Roy, skjønte at dette bærer galt av sted, og fikk kastet seg over rattet og svingt bort fra gjerdet mot Youngstorget. Bilen klipper ned fire flaggstenger ved fortauskanten langs Youngs gate før vi fikk bremset opp.
Bare flaks at Englands-turneen, eller livet for den saks skyld, ikke endte der gjennom gjerdet og tre-fire meter ned på selve Youngstorget. Og heldigvis skjedde dette en natt til mandag, så det var ingen andre i gata. Politiet dukket opp. Etter promilletest og forklaring måtte de bare le: “Ja, god tur til England da gutter!” Jeg kjørte ikke mer på den turen, for å si det slik – heldigvis hadde vi bilforsikring som dekket de fire flaggstengene.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Stein and the Fury – Baby Wonder (2016)
Hvordan har Covid-19 situasjonen fortonet seg for dere generelt, og hvordan oppleves det å slippe et album midt oppi det hele?
Morten: Jeg synes det er rart, men vi ville ikke vente til det var over. Albumet føltes modent nå, og for at det ikke skal miste sin dokumentariske kvalitet måtte det ut NÅ. Det er vanskelig for oss som duo og sette sammen band og få til øvinger og sette opp konserter. Vi starter jo litt på bar bakke, og har ikke et apparat vi kan lene oss på. men jeg klager ikke. Det er et privilegium å få lov til å skrive og gi ut musikk.
Stein: Enig med Morten. Vi ville ikke sitte og ruge på et ferdig album.
Hvordan oppfatter dere diskusjonen rundt økonomisk støtte til kulturlivet, og hva ville dere eventuelt gjort annerledes?
Morten: Jeg har ikke fulgt så mye med i det siste, og jeg skjønner det er vanskelig å treffe riktig i en så kompleks situasjon. Men jeg synes kulturbransjen bør støttes på lik linje med andre yrkesgrupper, og samtidig begrenses slik at ingen kan spekulere å ta ut fete honorarer på grunn av dette.
Hvordan vil dere beskrive ambisjonene med Stein & The Fury? Hva skal til for at dere skal kunne tenke «faen, vi fikk det til!»?
Morten: Sånne ambisjoner er i konstant utvikling. Jeg flytter automatisk målet til neste trinn når man oppnår noe. Nå har vi oppnådd målet med å skrive, utforme og gi ut disse låtene. Da vil jeg gjerne vise det frem. jeg er ekstremt stolt av albumet og håper folk lytter til det. Om det streamer bra, eller blir plukket opp av “viktige” folk, får vi se på.
Stein: “Faen, vi fikk det til” er når jeg lytter til den siste, absolutte masteringen, og vet at det jeg hører nå, det er for alltid. Jeg hører med jevne mellomrom mer “ambisiøse” mennesker gjøre narr av en slik en innstilling, men sånn er det bare for noen av oss. Men for all del, jeg ønsker selvsagt at flest mulig folk skal lytte til musikken vår.
Hvis Stein and the Fury skulle utvide og innlemme et tredje medlem, og dere kunne velge fritt blant alle norske artister (døde og levende), hvem ville dere valgt?
Morten: Vi har jo hatt med Håvard i studio og Rudi live som har vært veldig viktige for sounden. Nå har vi teamet opp med en ny og smått legendarisk trommeslager, som vi helst ikke bør røpe ennå, men det blir virkelig spennende å prøve. I en alternativ virkelighet ville jeg fått med Jan Garbarek..
Stein: Paul Waaktaar-Savoy, en kloning av Morten eller Robert Holm (Lorenzo/TNV).
