Synne Sanden er en ekspressiv og eksperimentell popartist som går sine egne veier og som har sitt helt eget særpreg på det hun gjør. En spennende artist er hun, og en som man ikke minst bør få øynene opp for i tiden fremover. Nå er hun ute med sin nye single «Imitation» som er denne «Ukens single» på NPS Music.
I hennes nye retning skriver hun om skambelagt tematikk, det vi ikke skal si høyt. Låten handler om å ville være en annen og er en personlig beskrivelse av selvforakt og mindreverdighet. Dette er den første singelen fra hennes kommende album, med samme navn. Singelen er produsert av Synne og Bugge Wesseltoft, og albumet er produsert av Thomas Dybdahl, Bugge Wesseltoft, Lars Fremmerlid og henne selv. Hennes hovedinspirasjonskilder er Björk, Radiohead og Portishead, men også ulike sangtradisjoner. Hun har en tømme-alt-ut måte å synge på hvor hun frigjør det som ligger i det dypeste laget av kroppen. Hun er like eksplosiv som hun er sår og låtene hennes er skrevet rett fra kjernen. Vi tok en prat med Synne om blant annet den nye singelen, hennes samarbeid med hennes helter, Bugge Wesseltoft og Thomas Dybdahl, og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «Imitation». Kan du fortelle litt om prosessen rundt låten, hva den handler om, og musikkvideoen som er laget til den?
Tusen takk! Imitation er den første låta eg skreiv til albumet med samme tittel. Den handler om ønsket om å være ein anna enn seg sjølv, og er ein personlig beskrivelse av sjølvforakt og mindreverdighet. Den handler om å føle seg begrensa og utilstrekkelig, og om det å føle at det er for mange grunner til at man burde prøve å være ein anna fordi det er for vondt og ikkje godt nok å være seg sjølv. Eg skreiv låta i ein periode der eg sleit med å akseptere og takle meg sjølv, der eg følte mengder av sinne mot meg sjølv.
Det var både konfronterende og befriende å skrive låta. Det føltes som om den kom rett fra underbevissheten og at det var etter eg hadde skrivi den at eg blei klar over hossen eg egentlig hadde det og graden av mørke eg følte på. Det var vondt å skrive den, men også veldig godt og forløsende. Da eg skreiv den hørte eg umiddelbart for meg orgel og skjønte at den skulle være tittelsporet for albumet. Eg innså etter hvert at eg var deprimert og desse følelsene gikk igjen i perioden og gjorde at eg skreiv veldig masse om desse følelsene og innså at det var kjernen i albumet. Albumet beskriver også misunnelse og om lengselen og inspirasjon til personlig vekst. Eg følte eindel på skam i denne perioden, og det å skrive og synge den reduserte skammen. I perioden eg skreiv låta var eg lei av sårbarheten og sensitiviteten min og hadde et sterkt ønske om å bli bedre og sterkere både som menneske og musiker, og det å skrive låta og albumet hjalp meg både med å utvikle meg og å få det bedre med meg sjølv.
Musikkvideoen til låta er lagd av fotograf og regissør Linnea Syversen. Den er spilt inn i grotta Nordre Spro på Nesodden og i Jettegrytene i Telemark. Samarbeidet med Linnea er veldig inspirerende og riktig for meg. Ho er ein utrulig kreativ, kunstnerisk og dyktig fotograf og musikkkvideo-regissør som skjønner musikken min 100 % og understreker musikken min med det visuelle. Det blei tidlig klart for meg at eg ikkje ville synge i videoen, det bare føltes kunstig å skulle gjøre det. Det var tydelig for meg at eg ønskte å lage ein video med fokus på å uttrykke følelsene gjennom bevegelse, landskapsbilder og kostymer designa av Thalia Steffensen. Linnea har idéer som er veldig riktig for videoen og med den grønne røyken, dei såre nærbildene og bilder av meg som forsvinner ned i mørkt vann synes eg at resultatet uttrykker følelsene i låta. Det er mykje takket være Linnea, og også kunstner Ane Barstad Solvang som har vært med som artdirector og idéutvikler.
Du har samarbeidet med Bugge Wesseltoft på denne singelen, og det kommer etter hvert et album hvor du foruten Bugge samarbeider med Thomas Dybdahl og Lars Fremmerlid. Kan du fortelle litt om det kommende albumet ditt og samarbeidet med disse musikalske kunstnerne?
Ja. Bugge Wesseltoft er ein av produsentene på albumet og på denne singelen. Samarbeidet med han starta i 2009, som jo er 10 år sida nå, wow. Første kontakten med Bugge var ei stund før det igjen. Da hadde eg hørt på albumet hans «Im» og sendte han ei melding på myspace, som musikere og artister opererte med da. Det var et album og spesielt ei låt «Wy» (som er med i 20+5 spillelista mi) som gjorde inntrykk på meg, så det var vel egentlig ei fan-melding. Eg forventa ikkje noke svar, men så svarte han at han likte musikken min og eg blei utrulig glad. i 2009 blei eg superforelska i sønnen hans og mi blei sammen like etterpå. Den sommeren mi blei sammen på vei til Arendal, og eg skulle spille på Canal Street og Fridtjof – sønnen hans, Bugge og familien kom og hørte på. Eg blei ganske sjokkert da det viste seg at Bugge visste om denne konserten før eg traff Fridtjof. Han blei jo på ein måte svigerfaren min, og er jo nå min eks-svigerfar. Bugge likte konserten der eg hadde spilt mine egne låter og seinere spurte han om eg ville komme i studioet hans for å spille dei inn. Det ville eg selvfølgelig og eg blei i ekstase over at han spurte. Så rundt juletider 2009 begynte mi å spille inn mitt første album «When Nobody´s Around». Han var da ein av tre produsenter på albumet og gjesta også på albumet. Etter dette albumet har mi spilt sammen i ulike sammenhenger, på jammer og konserter der eg har invitert han og han har invitert meg. Mi spilte sist sammen live på åpninga av Jazzfest i Skien. i 2017 da eg skulle begynne å spille inn «Imitation-albumet» spurte eg Bugge om han kunne være med på produksjonen. Han sa ja og mi begynte å spille inn demoer hos han. I august 2017 var Bugge, Lars Fremmerlid, Axel Skalstad og eg i studioet til Knut Sævik og la grunnmur på mange av låtene til albumet. Bugge fungerte da som produsent, sammen med Lars Fremmerlid og eg som tok meir over etterhvert. Bugge var mest med i starten, og var med på å hjelpe meg å holde riktig retning på albumet. Han var veldig bestemt på at vokalen og teksten måtte være i fokus, og at det skulle være få instrumenter og karakteristisk spill. Eg følte at det var heilt riktig retning for albumet og har prøvd å holde på denne sida. Bugge og eg var ikkje alltid enige, men mi har kommet til enighet nå. Han sa tidlig at eg hadde veldig klare idéer og at eg var vel så masse produsent som han på dette, så det er egentlig sånn eg endte opp med å stå som ein av produsentene. Nå i etterkant ser eg at det var veldig riktig å gjøre.
Samarbeidet med Thomas Dybdahl starta i 2012. Sida eg var 13 år og eg hørte han første gang har eg drømt om å synge med han. Eg husker ein kompis (som jobba i musikkbransjen) spurte meg hot min største musikalske drøm var. Eg svarte at det var å synge med Thomas Dybdahl. Han sa at han kjente manageren hans og kunne prøve å få tak i mailadressa til Thomas. Eg husker eg ga plata mi til Thomas etter ein konsert og så sendte eg han ein mail der eg spurte om han ville synge på «In Your Embrace», ei låt eg hadde skrivd med Lars Fremmerlid. Eg fikk ikkje noke svar. Eg husker at Mathias Eick som eg samarbeida med på den tida også sendte ein mail til Thomas. Fikk ingen svar, men så sendte eg på nytt og etter da tredje mailen fikk eg svar der han beklaga, fordi dette hadde gått i glømmeboka, men at han likte låta godt og gjerne ville være med. Han skreiv at han kom til Oslo uka etter og kunne gå i studio. Eg heiv meg rundt å booka studio og eg husker ikkje heilt, men eg trur mi spilte inn alt til den låta den dagen. Eg husker det å stå ved sida han og synge sammen med han for første gang var uendelig stort. Det gjorde meg heilt euforisk og skjelven. Dette var da i 2012 og det var her det starta.
Etter dette har det blitt turnéring med konserter i inn og utland, i operaen, på Rockefeller, Sentrum Scene og diverse steder. Så i 2017 spurte eg han om han kunne tenke seg å være produsent på et par låter på albumet mitt og det ville han gjerne, heldigvis. Eg dro til Stavanger og var der ei uke med han i studioet hans og da spilte mi inn dei to låtene han har produsert. Det var 2 låter som eg hørte for meg hans produksjon på. Det er dei to mest lavmælte låtene på albumet og sida eg synes han er ekspert på lavmælt produksjon og eg er veldig stor fan av hans produksjon, var det perfekt at han ville det. Sånn det fungerte var at han tok opp piano, mens eg spilte og mi spilte inn begge låtene uten klikk. Etter at eg hadde lagt hovedsporet så eksperimenterte mi over dette. Eg husker da eg la «Flower» taket. Mi prøvde igjen og igjen med ulike volum, og så la eg et take som føltes riktig og han sa umiddelbart «der var det». Mi var egentlig alltid enige og han hadde mange gode idéer. Han er jo ein veldig kreativ produsent og musiker og eg føler at han har fått det beste ut av dette låtmaterialet. Han har et fokus på detaljer og nærvær som er perfekt for desse låtene. Det er bare han og meg som spiller på desse låtene og samarbeidet funka så bra at han sa at mi burde jo gjøre ei heil plate sammen. Så kanskje er det noke som vil skje i framtida, men ingenting er planlagt enda. Thomas er virkelig ein fantastisk person og musiker å samarbeida med og det tette og aktive samarbeidet mi har hatt de siste 7 åra er noke eg verdsetter veldig høyt.
Samarbeidet med Thomas og Bugge er ein del av min musikalske utdanning og eg er veldig takknemlig for desse samarbeida.
Lars Fremmerlid har spilt i bandet mitt sida 2010 og gjør det fortsatt. Han produserte mitt forrige album, og også mitt andre som han produserte med Bendik Hovik Kjeldsberg. Det er veldig naturlig for meg å samarbeide med han. Det er fint å samarbeide med produsenter som står uttafor bandet, men også Lars som er innad i bandet og kjenner materialet fra start til slutt og også i livesammenheng. Lars og eg ler veldig masse når mi samarbeider, så for meg er samarbeidet med han veldig lystbetont. Han er ein av dei morsomste menneskene eg veit om, og det skaper ein slags letthet rundt samarbeidet som gjør at det føles som om tida i studio er litt som å være et barn i barnehagen. Det føles virkelig som å leike når mi eksperimenterer, men han er også den som må være mest tålmodig sida han er den eg jobber mest med og erfarer min perfeksjonistiske holdning som nok kan gå andre litt på nervene, når eg vil ta opp låter gang på gang. Lars er en veldig fin fyr også, så eg slapper veldig av i studio med han.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Siste året har vært spennende ja. Eg har ferdigstilt albumet «Imitation», og eg har hatt fleire måneder med residens i Barcelona og Berlin for å skrive mitt neste album. Det har vært litt spilling, nå sist på ein turné i Canada i mars, men først og fremst skriving og innspilling. Eg har også starta samarbeidet med danser Ida Haugen som danser til låtene mine. Det har vært veldig nærende og inspirerende. Eg har også spilt inn to musikkvideoer med fotograf og regissør Linnea Syversen. Konsertene eg har hatt har hovedsakelig vært i Norge, men også i Berlin, og det har vært veldig fint å spille der og stifte nye musikalske bekjentskaper. Eg har også begynt å samarbeide med filmkomponist og produsent Øyvind Blikstad, og gleder meg til å vise låtene mi har skapt sammen.
Hvordan startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Eg begynte å skrive dikt da eg var 7 år og det var nok det viktigste kreative startpunktet for låtskriving. Eg gikk i kor fra eg var 8 år og kjente raskt at eg hadde masse sang-glede, og på ein konsert da eg var 12 år skjønte eg at eg ville drive med musikk resten av livet og at det var det eg ville fokusere på. Da eg var 14 år begynte eg å skrive låter og ein ny verden åpna seg. Det føltes så riktig og spennende og etter det har eg sett på meg sjølv like masse som låtskriver som sanger. Det å synge er heilt vesentlig for meg, men det er også låtskriving.
Det var ingen musikere i heimen, men alltid mengder av kreativitet. Pappa er skuespiller og mamma var lærer og veldig glad i sang, piano og skriving. Eg husker mi lå og skreiv i hver si bok på svaberga om sommeren fra eg var 7 år, og det var starten på låtskrivinga. Det var alltid masse musikk heime og fra eg var knøttlita (baby egentlig) blei eg tatt med på mengder av konserter og festivaler. Da eg var 10 år oppdaga eg Anja Garbarek og det musikalske universet i produksjonen på Smiling & waving tok meg med storm. Deretter hørte eg masse på Tord Gustavsen og Thomas som begge har blitt samarbeidspartnere i seinere tid. Stor del av min musikalske bakgrunn har bestått i å skrive, synge, spille piano og høre på musikk og dette er på ein måte min utdanning.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, og hvordan kommer du frem til dine ulike temaer i låtene?
Hovedinspirasjonen til låtene er fra mitt emosjonelle indre liv. Så erfaringene mine blir ofte brukt til å skape, spesielt dei vonde, sida det er dei eg har behov for å uttrykke og bearbeide.
Så angsten, uroen og sorgen min resulterer ofte i et så sterkt behov for å uttrykke meg at det renner over på et vis og kommer ut i tekstform. Deretter lager eg musikk til.
Eg blir og veldig inspirert av musikk som berører meg, filmer og serier, bøker, kunst og dans. For meg er kunstformene veldig nært knytta, så det som trigger noke i meg gjør meg ofte inspirert. Eg blir og inspirert av samtaler og reiser.
Temaene blir som regel klare for meg når eg har skrivd første utkast til tekstene. Platene mine er alltid tematiske, fordi eg skriver dei i perioder der eg føler på følelser som går igjen i heile perioden. Albuma har alltid et tema, men med mange ulike vinklinger og aspekter av det.
Hva vil du si er det unike i ditt musikalske univers?
Det unike i mitt musikalske univers føler eg er at eg bruker stemmen som ein sjelevrenger og uttrykker det veldig sarte og lavmælte, til det harde og mørke til det eksplosive og røffe.
Låtene mine har stor variasjon fra up-tempo dansbare låter til lavmælte og rolige låter, men har samtidig ein felles signatur i det emosjonelle uttrykket.
I min nye retning skriver eg om skambelagt tematikk og det føler eg også er unikt i mitt univers framover.
Hvem er Synne Sanden og hva liker du å gjøre på fritiden?
Synne Sanden er en eksperimentell popartist som har teksten og det emosjonelle innholdet som utgangspunkt for låtskriving og formidling. Synne bor i Oslo og jobber freelance som artist og musiker.
Fritid og jobb er et veldig flytende skille når man er freelancer, og for meg er musikk min største lidenskap og min førsteprioritet så eg vil si at eg spiller eindel også når eg har fritid. Eg skiller mellom å øve, som er jobb, og det å bare sitte å spille eller jamme med andre f.eks. som eg ser på som fritid, så eg ender ofte opp med å sitte å jamme med musikalske venner på fest.
På fritida hører eg ein god del på musikk og går på konserter. Kunst inspirerer meg så når eg har tid går eg ofte på kunstutstillinger eller ser performancer med venner.
Eg liker veldig godt å danse og går både fast på dansing, danser i stua og ute på byen. Eg har også fått kick på å trene nå nylig. Eg er også veldig glad i å tegne og lese, men dette er periodebasert for meg.
Reising er eg også veldig glad i. Så når eg har penger og tid til å reise gjør eg gjerne det, enten for opplevelse og/eller residensopphold. Eg drar f.eks. veldig snart med min venn Tuva fra Tuvaband til Firenze for å ha ei uke residens der i tekstforfatterfondets leilighet.
Det som går igjen er at eg tilbringer masse tid med venner og familie og sida eg er aleine veldig stor del av tida eg jobber med musikk (skriving, øving, kontorarbeid) så synes eg det er fint å ha ei fritid som er sosial og aktiv.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mine aller største forbilder og inspirasjonskilder er Björk, Thom Yorke (Radiohead og Atoms for Peace) og Beth Gibbons. Har mange andre også, men desse tre er mine største. For meg er Björk og Thom Yorke to vanvittig særegne vokalister og artister som berører meg inn i hjerterota og inspirerer meg veldig med sine låter og produksjoner. Portishead synes eg er et eit heilt unikt og genialt band som virkelig har skapt sin egen sound og er alltid interessant og emosjonelt å lytte til. Beth Gibbons i Portishead, Björk og Thom Yorke er i mine øyne veldig sterke formidlere som går sin egen retning og tørr å være sårbare og brette ut sjela, og det berører og inspirerer meg.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er det absolutt. Av den norske musikken eg hører mest på om dagen er det Doffs Poi med min venninne Mia Marlen Berg som frontfigur og Emilie Nicolas. Eg liker produksjonene i begge disse prosjektene, men først og fremst synes eg at Mia Marlen og Emilie er heilt hinsides dyktige vokalister som har sin egen stil og tilstedeværelse som rører meg.
Utenlandske artister og band eg har skikkelig kick på om dagen er Go Go Penguin, Nina Kinert, Juana Molina og La Force. Eg synes alle gjør sin heilt egne greie som er veldig interessant og treffende.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det er nok å skrive og framføre bestillingsverk sammen med min store barndomshelt Tord Gustavsen i Operaen i 2014. Det å samarbeide med Thomas Dybdahl og spille med han i Operaen, på Skavlan og Øyafestivalen har også vært veldig spesielt. På fredag fikk eg 1 års kunstnerstipend av Kulturrådet og det er nok også noke av det sprøeste eg har opplevd. Eg grein og skalv av glede i lang tid etterpå, og det er fortsatt vanskelig å forstå at eg virkelig fikk det. Det var vanvittig stort og motiverende å oppleve rett og slett.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Eg har samarbeida med mange av dei eg har drømt om å samarbeide med, men hvis det er ein eg ikkje har samarbeida med enda så trur eg det er Susanne Sundfør. Eg synes ho er heilt vanvittig dyktig og inspirerende, så det hadde vært veldig spennende.
Hvilket sted/scene i Norge drømmer du om å spille på og hvorfor?
Oi. Det er mange steder i Norge eg drømmer om å spille på. Eg har spilt på Rockefeller, Øyafestivalen og Operaen med Thomas Dybdahl bl.a., men det å headline der med eget band er ein veldig stor drøm for meg. Eg drømmer også om å spille i Nidarosdomen fordi det er så spesielt og vakkert der og med ein heilt spesiell akustikk.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Å spille inn musikkvideoer med Linnea Syversen. Det er noke av det morsomste og mest spennende eg veit om å gjøre. Eg får heilt sjukt kick av å samarbeide med Linnea og går inn i ein slags meditativ og veldig energisk tilstand når mi spiller inn musikkvideoene. Det å se idéene eg har hatt i hodet komme til live er veldig fascinerende, og det å utvikle et visuelt produkt som kan forsterke låta er veldig gøy. Det visuelle blir viktigere og viktigere for meg og er veldig stimulerende for meg å holde på med.
Hvilke planer har du videre i 2019?
I 2019 slippes det 4 singler med tilhørende videoer og mitt fjerde album slippes. I forbindelse med slipp skal eg på turné med bandet mitt og det er nesten vanskelig å vente på at det skal skje. Eg har spilt veldig masse solo og med trioformat siste par åra, så det blir utrulig gøy å få spille med full besetning og så dyktige folk.
Ved sida av soloprosjektet har eg et nystarta samarbeid med filmkomponist og produsent Øyvind Blikstad. Mi skriver låter sammen og samarbeidet med han gir meg veldig masse og føles heilt utrulig riktig.
I 2019 skal mi også spille inn fleire musikk- og livevideoer og skape filmer som kan presentere musikken min på genuint og filmatisk vis. Eg synes det er veldig spennende å spille inn med fotograf og regissør Linnea Syversen så eg gleder meg veldig til det.
