Multiinstrumentalisten, låtskriver og artist Philip Wiese sluttet med musikk nesten over natten. Etter flere år på jazzlinjen i Trondheim ga han opp alt, og begynte å løpe.
Han løp fort og langt, men han løp aldri helt fra gitaren, og da han til slutt plukket den opp igjen laget han såre og gripende poplåter med luftige produksjoner og tydelige hint til artister som Frank Ocean, The Beatles, James Blake og Kendrick Lamar.
Fredag slapp han den såre og nydelige låten, «Father Figure» på 9AM Records som er denne «Ukens single» på NPS Music. Låten som er mikset av Eivind Helgerød og mastret av George Tanderø, er hentet fra hans kommende debutalbum som slippes 28. januar 2022.
Frem til i dag har Philip Wiese vært et ubeskrevet blad i det norske musikklandsskapet, men han er langt fra uerfaren. Som gitarist og medlem i bandet til Emilie Nicolas har han blant annet spilt i Operaen og med landets fremste orkester KORK. Philip Wiese er født og oppvokst i Oslo, og er i gang med sin mest personlige reise.
Etter år på leting etter sin egen stemme, med låtskriving, prøving, feiling, og oppbygging av selvtillit, har han gått ut av rollen som bakmann, og inn i den mer fremskutte rollen som artist i eget navn. «Ciao Papà» er et personlig prosjekt, hvor det ikke er vanskelig å finne den røde tråden – jakten på en farsfigur, de nære relasjoner og et ønske om å bli sett.
Underveis i tilblivelsen av prosjektet har han hatt hjelp av mentorer og samtalepartnere som Eivind Helgerød (Astrid S, Jarle Bernhoft, Cezinando, Kristian Kristensen) Hanne Hukkelberg, Emilie Nicolas, Ariadne Loinsworth Jenssen (Ary) og Marianna S. A. Røe (Broen).
Vi tok en prat med han om blant annet den nye singelen og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «Father Figure». Kan du fortelle litt om prosessen og litt om lydbildet i den?
«Father Figure» har hatt mange forskjellige versjoner før den ble til det den er nå. Når man sitter alene og skriver og produserer musikk tar det ganske lang tid før man finner de rette løsningene. For meg handler det om å lete etter den rette stemningen. Jeg er veldig glad i minimalistiske produksjoner og prøver å fjerne alt som ikke trenger å være der. At de delene som låtene består av er sterke og tydelige.
Hva ønsker du å formidle gjennom denne låten og hva handler den om?
Låten handler om savnet etter en farsfigur og det å vokse opp med en far som aktivt velger å ikke gå inn i papparollen. Jeg ønsker å formidle følelsen av å ikke føle seg elsket og sett gjennom denne låten.
Hva er det spesielle i Philip Wiese sitt musikalske univers?
Jeg føler at min styrke er melodier og det å skape stemningsfulle lydbilder. Siden jeg spiller alle instrumentene, skriver låten, teksten og produserer selv føler jeg at det er mye av meg i låtene. Jeg er ikke redd for å være sårbar og dele av det som rører seg inni meg.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er en person som hele tiden ønsker å forbedre meg på alt jeg gjør. Jeg er et «alt eller ingenting»-menneske som fort blir oppslukt av det jeg liker å gjøre. Da kan jeg fort sitte i mange timer og glemmer alt annet. Jeg er pappa til to vakre jenter så det er jo fantastisk, men også slitsomt til tider. Jeg er en løper, så det blir en del løpeturer på fritiden. Jeg liker også å gå på kino alene, noe jeg anbefaler.
Du sluttet med musikk nesten over natten. Etter flere år på jazzlinjen i Trondheim ga du opp alt, og begynte å løpe. Kan du fortelle litt om det og hva som egentlig skjedde, og hvordan du fant tilbake til musikken?
Jeg følte ofte når jeg gikk på jazzlinjen i Trondheim at jeg ikke var god nok. Det gikk lange tider under studiet der jeg ikke spilte med folk. Jeg gjemte meg på øvingsrommet. Jeg tenkte at ingen ville spille med meg. Jeg spilte inn en jazzplate, men turte ikke å gi den ut. På jazzlinjen tok jeg perspektiv-emne «innføring i idrettsfysiologi». Der lærte jeg meg om intervalltrening. Det tok ikke lang tid før jeg meldte meg inn i et løpelag. Jeg byttet ut gitaren med løpesko. Jeg trente to økter om dagen og ble ganske rask til slutt. Vendepunktet ble da jeg flyttet til Oslo. Jeg bestemte meg for å forlate jazzen og gå tilbake til det jeg kanskje hele tiden hadde ønsket, å lage poplåter. Det var befriende og det åpnet opp for en ny kreativ oppblomstring. En annen ting som har vært viktig for meg var at jeg fikk være med å spille med Emilie Nicolas. Det ga meg mer selvtillit.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Det startet på barneskolen. Jeg ble introdusert for det Beatles av pappaen til en kamerat. Det ble min første store musikalske forelskelse. Jeg lærte meg selv å spille gitar og lagde et band med noen venner i klassen. Jeg var helt besatt av å lære meg nye sanger og grep og dro inn til musikkavdelingen på hoveddeichman i Oslo der jeg lånte cder og noter. Da jeg begynte på videregående ble jeg mer og mer interessert i jazz og søkte på jazzlinjen på Sund Folkehøyskole og videre til jazzlinjen i Trondheim.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type, i så fall hvordan?
Min sterkeste side er vel kanskje det at jeg ikke gir meg. Jeg er som regel ganske motivert for å utvikle meg og bli bedre på det jeg gjør, men det kan også være min verste fiende fordi jeg har så høye krav til meg selv. Jeg liker å jobbe i mitt eget tempo og kan bli ganske stresset hvis det plutselig dukker opp noe uventet. Så uredd vil jeg ikke si at jeg er akkurat.
Du har vært på leting etter din egen stemme, uttrykk osv. i noen år nå, og fått hjelp av blant annet Eivind Helgerød, Emilie Nicolas og Hanne Hukkelberg. Kan du fortelle litt om det?
Jeg tror mye av det å finne sin egen stemme og uttrykk handler om selvtillit. Det å tørre å være seg selv. Hvis jeg hører tilbake på demoer fra noen år tilbake hører jeg tydelig at jeg prøver å være noen andre enn meg selv. Jeg har brukt flere år på å teste ut masse forskjellige ting, og i etterkant av den prosessen har det blitt lettere å ta de musikalske valgene jeg kan stå for. Jeg har hatt en liten håndfull personer innom studioet som har gitt meg feedback på låtene, vokaltips, formidling av tekst og råd i forhold til produksjonen. Det er veldig intenst å vise frem musikken som jeg jobbet så mye med i et rom med bare meg og en til, men jeg har fått mye ut av det. Det er lett å låse seg fast når man sitter for lenge alene.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Oj, ja det er blitt ganske mange opp gjennom årene. Jeg er veldig fan av Frank Ocean. Hvordan han skriver tekster og jeg liker lyden av stemmen hans. Han har inspirert meg mye sammen med James Blake. De har begge en nerve i musikken sin som treffer meg rett i hjertet. Kevin Abstract’s album «Arizona Baby» har jeg også hørt mye på. Han har et særegent uttrykk og tørr å være sårbar i sin musikk.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
I det siste har jeg fått kick på flamenco, så jeg har hørt mye på Camaron De La Isla, Rosalia og Gipsy Kings. Det er så mye å hente både rytmisk og vokalt. Det er ganske langt fra det jeg vanligvis hører på så det trigger nye ideer.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
En venn av meg sendte en video av datteren som sang med på en av låtene mine. Det var både morsomt og rørende.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jeg er veldig glad i friidrett, så når Ingebrigtsen brødrene løper klarer jeg ikke å sitte stille i sofaen. Det er stas når noen gjør det så bra på sitt felt, det inspirerer meg veldig.
Har du en favoritt-matrett?
Jeg er et vanedyr, så det går mye i det samme. Det jeg spiser mest av er knekkebrød med peanøttsmør og banan. Ikke noe fancy type.
Har du sett en bra film i det siste som du vil anbefale?
Den siste filmen som virkelig rørte meg var den danske filmen «Et glass til». Den var både morsom og trist, og Mads Mikkelsen som er en av mine favorittskuespillere leverer skuespill av høy kvalitet. Så den anbefaler jeg.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Det hadde vært kult å spille på Coachella. Har aldri vært i USA, så det hadde vært stort.
Den scenen som har overrasket meg mest var da jeg spilte med Emilie Nicolas i Nidarosdomen i Trondheim. Det var en spesiell opplevelse å opptre i et så stort rom, det blir noe mer enn en vanlig konsert.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Vanskelig å velge en, men enten Ane Brun eller Susanne Sundfør. Jeg tror vi kunne ha skapt noe fint sammen. De er jo to fantastiske vokalister, historiefortellere og låtskrivere.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021/2022?
Som jeg har sagt til flere trengte jeg en pandemi for å få ut musikken min. Jeg har aldri jobbet bedre enn under pandemien. Siden alt ble så begrenset fikk jeg tid til å fokusere på å fullføre albumet og mot til meg for å sende musikken min rundt til forskjellige plateselskaper. Fremover blir det å slippe en single til i november så kommer albumet i slutten av januar 2022 – det gleder jeg meg veldig til. Albumet heter «Ciao Papà» og består av 8 låter. Det er veldig befriende å gi slipp på låtene som har vært en stor del av hverdagen min de siste årene. Tematisk er det en rød tråd gjennom alle låtene som er savnet etter en farsfigur. Jeg er allerede i gang med neste album som jeg ser for meg å gi ut senere i 2022 så det er mye musikk som skal ut.