Sigvart Dagslands første album på 5 år er også et av hans beste

I snart fire tiår har Sigvart Dagsland gitt landets befolkning gåsehud med sin særegne og silkemyke stemme. De siste månedene har han gitt oss flere smakebiter fra det etterlengtede albumet «Elefanten i rommet».

Albumet er hans 22. i rekken og er denne «Ukens album» på NPS Music.

«Det er mye som kan skje på fem år. Og det gjorde det. Og her er den! Det er et godt, gammeldags album hvor du kan sette deg ned og høre side for side, eller i ett, om du hører digitalt. Tanken har vært at låtene skal gli i hverandre, kontrastere hverandre og kommentere hverandre», forteller han.

Musikken er umiskjennelig Sigvarts, med klassisk songwriter-håndverk i arven etter Billy Joel og Paul McCartney, oppdatert av en gjeng lekne musikanter og en frisk produksjon ved Torjus Vierli. Alle tekstene er signert Sigvart selv, sammen med Mike McGurk, mens Sigvart står for det meste av musikken. I tillegg bidrar Karoline Krüger både på musikk- og tekstsiden.

Han har med seg et stjernelag av musikere bestående av Tor Egil Kreken (bass), Øyvind Blomstrøm (gitarer), Espen Tappel (gitarer), Torjus Vierli (keys), Jango Nilsen (trommer), Thomas Gallatin (trommer), Hildegunn Garnes Reigstad (perk/autoharpe) og Ingrid Kjosavik, Ingfrid Straumstøyl Råheim, Aina Økland Schiøld og Karoling Krüger på kor. Bak produsentspakene sitter Torjus Vierli.

«Torjus Vierli har spilt keyboard med meg i tjue år, og dette er den første av mine plater han produserer og arrangerer helt alene. Jeg mener den mannen er helt genial! Det føles veldig naturlig å la en som kjenner meg og min musikk så godt sette premissene for hvordan han kunne tenke seg at jeg skal låte. Absolutt alle musikerne og sangerne på albumet fortjener en stor hyllest! Det begynner å bli mange av dem, de flinke, ung-gamle sjelene som har så spissede ferdigheter og store ører», avslutter Sigvart.

Ord fra NPS-redaksjonen: Etter flere gjennomlyttinger av dette albumet er konklusjonen at dette er en veldig fin og variert plate. Som alltid leverer Sigvart varene. Det er kvalitet i alle ledd. Alt i fra tekstene, melodiene, produksjonen, lydbildet, valg av musikere, sangere, ja alt. Han har et flott team med seg. I tillegg har Sigvart rett og slett det vi på godt norsk kaller for «fingerspissfølelse», og han vet hva han vil ha og ikke minst hvordan det skal låte. Det er også på den måten han har evnen til å berøre og begeistre sitt publikum igjen og igjen gjennom snart 40 år.

Albumet er både ektefølt, nært, stort og vakkert, og i et stemningsfullt, variert, sart men også stort lydbilde blir du tatt med på en nydelig musikalsk reise. Vi vil gjerne trekke frem tre låter, og den første er tittelsporet, «Elefanten i rommet» som er en nær og ektefølt låt som berører. Sigvart har en gudbenådet stemme som gir enhver låt det lille ekstra. Dette er rett og slett bare nydelig og stemningen i låten er fantastisk. Den neste låten er, «Endelig heil» som er en skjør låt med en sterk tekst i et nydelig og dempet lydbilde. Den siste låten vi vil trekke frem er låten «Dinosaur» som er en personlig, ektefølt og sterk låt som åpner opp for ettertanke. Dette er både sart, storslått og mektig å høre på – som et hymne, og akk så vakkert. Og, Sigvart; ja, det er så absolutt bruk for deg!

«Elefanten i rommet» ble sluppet digitalt, på CD og vinyl fredag 17. september på Yellow Ball Music som er Krüger og Dagslands eget plateselskap.

Vi tok en prat med Sigvart om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Elefanten i rommet», ditt første på 5 år. Kan du fortelle litt om det, og litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Tusen takk! Gjerne! Jeg trenger alltid en såkalt «nøkkellåt» for at ideen om en ny plate skal manifestere seg. En slik låt hvor jeg tenker, wow, her har vi noe, her kan vi starte arbeidet. Da «Elefanten i rommet» var skrevet, visste jeg at der var den. Det var den samme følelsen som da «Ka e du redd for» var skrevet foran albumet «Underlig frihet» (2004), og «Sangen om gleden» til «Bedre Enn stillhet» (1992). Da den forelå kjente jeg at nå her har vi en historie å fortelle, nå begynner vi med plate. Og etter det starter arbeidet med resten av låtene.

Hvis jeg synes jeg har en melodi vi kan jobbe videre med, sender jeg den videre som en råskisse på iPhone til Mike McGurk, og så skriver vi teksten sammen. Mike er naturlig nok en svært viktig mann for meg. En sann poet. Er vi fornøyde, går vi videre til Karoline (Krüger), som jeg er så heldig å være gift med, og hun blir da en tredjemann i bidragsprosessen. Hun er en nådeløs kritiker med et stort hjerte, så Mike og jeg vet at det ikke er bra nok før hun har godkjent. Mike, Karoline og jeg har jobbet mye sammen.

Vi gir jo platen ut på Karolines selskap Yellow Ball Records for første gang, så hun har vært mer enn vanlig involvert i alt med denne produksjonen. Denne gangen er hun kreditert på sju av sangene med enten tekst eller musikk.

Underveis kommer produsenten inn i bildet, Torjus Vierli. Vi har jobbet sammen i tjue år, der Torjus har spilt keyboard i alle år, og blitt en viktigere og viktigere medspiller for meg. Dette er det første albumet Torjus produserer alene. Han hører på låtene, foreslår endringer og kommer med nye utfordringer til oss som skriver. I tillegg gjør Torjus og meg arrangements-endringer og forslag, og spiller det enkelt inn, fremdeles på iPhone.

Det er disse rå-opptakene musikerne og andre involverte hører på før opptak i studio.

Denne gangen foreslo Torjus at vi skulle gi platen et klangfullt lydbilde, men med relativt få musikere. Altså at det låter en smule grandiost, uten å tippe over. Det låt som musikk i mine ører, bokstavelig talt. Vi ble enige om musikerne, og at vi skulle ha tre sessioner med ulike musikere avhengig av hva vi trodde låtene trengte.

Vi valgte å gjøre seks av låtene med et lite, supert band: Musikerne Øyvind Blomstrøm (gitarer), Tor Egil Kreken (bass) og Thomas Gallatin (trommer), samt Torjus selv på keyboards. Disse er blant sin generasjons fremste etter min mening.

På låter som «Elefanten i rommet» og «Nå skjer det!» valgte vi å starte med kun tre i studio, foruten meg og Torjus hadde vi da med Jango Nilsen på trommer, som spiller fast i bandet mitt. Da la vi noen lag i ettertid særlig med Espen Tappel på gitarer og ikke minst Hildegunn Garnes Reigstad, som foruten å være gift med Torjus spiller et hav av instrumenter, først og fremst perkusjon og koring på denne platen. Til slutt krydderet, koringen. Til denne platen ble det skrevet to rene korlåter, med meg kun blandet inn i lydbildet. Det er faktisk første gang overhodet at jeg har rene korlåter på en plate. Jeg har et veldig godt forhold til gjengen i Stavanger Gospelkompani, og valgte to damer som har vært med på flere av mine tidligere plater, men aldri sammen; Aina Økland Schiøld og Ingfrid Straumstøyl Råheim, og så toppet vi det hele med Ingrid Kjosavik – som jeg lenge hadde hatt lyst å jobbe med. Vi slipper henne løs på to av sangene med såkalte ad-libs, og det gir et ekstra løft, synes jeg, for å si det forsiktig.

Jeg hadde også et ønske om at Mike Hartung skulle mixe, jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med han. Det er nok særlig de mixene av Highasakite jeg har bitt meg merke i, de låter virkelig «a million dollar».

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Hvis jeg skal sette ord på hva jeg holder på med, vil jeg si at jeg er en klassisk songwriter i arven etter Billy Joel, Paul McCartney og Stevie Wonder. Med litt ekstra vekt på tekster. Jeg tenker at Aurora, Ane Brun og Finneas også er songwritere, bare med et moderne uttrykk. Jeg ønsket at platen skulle låte fresht og klangfullt, og ville gjerne at synthene til Torjus skulle komme skikkelig frem.

De musikerne som kler min musikk, har hele tiden en bevissthet om at stemmen må være i fokus, og at de ikke bare må hamre løs uten tanke for det – og de skjønner seg på tekst og kontekst. Så det viktigste jeg gjør er å velge musikere som forstår dette.

Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?

Det er små historier om levd liv, da. Det er en risikosport, dette livet, vi kommer til det uten instruksjonsbøker, og skal prøve å samhandle med hverandre og finne vår plass. De som skulle hjulpet oss, foreldre og andre autoritetsfigurer, vet ikke alltid best de heller – så det er ikke rart at det går skeis av og til. Mye står på spill i tekstene. Her er det historier om hendelser som rammer oss, ting vi holder skjult, samtaler vi unngår og saker vi muligens burde skjønt tidligere, og et par om mennesker som plutselig trer inn og redder oss når det røyner på som verst. Small stories about big matters.

Så godt at det nesten gjør vondt. Sigvart Dagsland har laget et av sine beste album – terningkast 5/6

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?

Det kjedelige svaret er at jeg har et nært forhold til alle låtene, ettersom jeg har vært med å skrive dem og spille dem inn. Men ok, tittelmelodien er nær meg, som nevnt. Jeg merker at den bor et spesielt sted hos meg. Jeg liker også «Dinosaur» veldig godt, fordi det er den mest personlige, og så er jeg veldig happy med innspillingen, der det tar av skikkelig på slutten. Det er jo ikke alltid at «jeg»-personen er meg selv, faktisk ganske sjelden. Men her er den det, i alle fall på et punkt jeg var i livet for noen år siden. Jeg tror alle over førti har hatt perioder der vi ser at ungdommen kommer og tar over, at vi føler oss utdatert. Jeg hadde den følelsen veldig sterkt da platesalget plutselig stupte og streaming tok over, og de som streamer først og fremst er folk under tretti. Hva nå? Da skrev Mike og jeg åpningslinjen «E det bruk for meg, når både folk og tid har løpt fra meg»?

I forbindelse med slippet av albumet skal du ut på en stor høstturné. Kan du fortelle litt om den og hva publikum kan forvente seg på en konsert med deg?

Oh yes! Hva dere får, er kort oppsummert: Nye låter, eldre låter og steingamle låter.

Vi elsker å være på turnè! Det blir et seksmanssband på scenen, og vi spiller som nevnt låter fra 80-tallet og opp til dagens plate. Jeg liker veldig godt å krydre musikken med fortellinger som har relevans opp mot låtene vi spiller, og vi har deilig lyd og en veldig bra lysmann, og mye humor. Det er bare å komme!

Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?

Jeg har alltid hatt et nært forhold til flygelet, og skriver de fleste låtene på det. Så alle platene har noen typiske pianolåter. Dernest var jo klassisk musikk min første store kjærlighet, og det kan du nok finne tegn på i alle mine plater her og der. Og til slutt, og kanskje viktigst: Jeg elsker å jobbe kor i studio, og har nok en teknikk der som gjør at du fort hører at det er mine kor.

Sigvart Dagsland er i godt, gammelt slag på albumet «Elefanten i rommet» – terningkast 5/6

Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Det føles alltid kleint å fortelle om sine sterkeste sider, det er greiest om det kommer fra andre, hehe. Jeg vet ikke helt om jeg er uredd, men vet i alle fall at jeg ikke er særlig redd for så mye. Jeg tror kanskje det at jeg liker å eksperimentere og er trygg i forskjellige musikalske settinger, fra intimformat via band og til svære orkestre og kor, er en styrke. Jeg er egentlig ganske glad i å gå fra konseptene av og til, kan du si…

Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?

Jeg er i bunnen glad av natur, ler ofte, og liker godt å sosialisere med andre. Dette må balanseres med deilig alenetid. Jeg liker godt å være med familie, jeg er definitivt en familiemann. Venner er viktige for meg, og jeg er glad i gode tv-serier, musikk, bøker og kulturopplevelser. Kryssord! Toppen av kransekaken: Reiser. Helst til varmere land.

Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Klassisk! Min far elsket klassisk musikk, og jeg var den eneste av søsknene han lykkes med å påvirke. Å høre Mozarts klaverkonserter og Griegs lyriske stykker var toppen av lykke. Så jeg gikk mange år hos fru Landmark borti gaten for å lære piano, og sang i to kor. Ble deretter grundig frelst av Paul McCartney & Wings i en alder av 14, og visste fra da av hvilken musikk som traff meg enda sterkere.

Kan du fortelle litt om en av dine beste/mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Det er mange! Men jeg merket at livekonsertene med Stavanger Symfoniorkester i 1995 gjorde dypt inntrykk. Håkon Berge arrangerte alle låtene og dirigerte, og vi hadde en liten jazztrio bestående av Iver Kleive, Marilyn Mazur og Bjørn Kjellemyr, sammen med det svære orkesteret. Vi skulle lage liveplate, og lydguruen Jan Erik Kongshaug var med for å lydfeste det hele. Det å vite at vi hadde kun to forsøk på hver låt for å gjøre platen vellykket, var utrolig spennende. Og så var det et stort kick å høre mine sanger arrangert for fullt orkester for første gang.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Bach og Mozart, for å ha laget noe av den vakreste musikken som finnes. McCartney for de fineste låtene fra moderne tid. John Lennon for den rå poesien og sin fullstendige ærlighet i væremåte og musikk. Stevie Wonder for sin grenseløse musikalitet. Peter Gabriel fordi han inspirerte meg til å lodde dypere med musikken. Coldplay fordi jeg opplever en ærlighet i deres beste arbeider, Rufus Wainwright for sin vellykkede pop-maksimalisme. Billy Joel, som jeg til syvende og sist føler meg nærmest.

Jan Eggum, for sine utrolig fine melodier. Bjørn Eidsvåg, for melodiene og de litt skumlere, kirkekritiske tekstene. Ole Paus, med kanskje landets beste tekster, som tok den helt ut i Pausposten til min store forlystelse. Listen er lang…

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Det er utrolig mye bra norsk musikk! Jeg synes Aurora og Susanne Sundfør har funnet noe helt egenartet, og jeg hører jevnlig på dem. Sigrid er virkelig bra. Ved å sjekke siste spillinger på Spotify ser jeg ellers Ola Kvernbergs Steamdome, De Presno, Kari Bremnes, Maria Mena, og den siste singelen til Morten Abel.

Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?

Jeg synes dette var veldig gøy! Jeg har ganske enkelt hatt et fokus på hva jeg liker best for tiden. Derfor er det hovedsakelig utgivelser fra de siste ti år, og det er en salig blanding av norsk- og engelskspråklig.

Du har opplevd mye forskjellig opp gjennom din karriere. Hvis du skal trekke frem 3 ting fra den som betyr noe spesielt for deg hva vil det være?

Wow. Tre ting? Det må bli fire, sorry!

1. Det viktigste er at mitt prosjekt hele tiden har vært å integrere hvem jeg er i musikken, tekstene og min offentlige opptreden. Jeg er altså ikke noen designet figur (som forresten kan være drit-tøft om det gjøres bra!) men noenlunde meg selv i det offentlige rom. Det har bare føltes riktig helt inn til ryggmargen.
2. Publikum. Jeg har siden starten vært velsignet med et lyttende og hengivent publikum, en gjeng jeg rett og slett er både takknemlig for og stolt av. Uten dem, hadde jo dette falt til jorden ganske raskt.
3. Tekstforfatterne jeg har jobbet med har vært svært viktige for meg; først Erik Hillestad, som produserte totalt femten plater med meg og har skrevet over femti tekster. Han lærte meg svært mye om ikke å være fornøyd med førsteutkastene, men jobbe helt til en får sagt akkurat det en vil si. Dernest Gunnar Roalkvam, som har levert nesten tjue tekster til meg, fra De Umulige til Blåsenborg. Sist, men ikke minst Mike McGurk, min gode venn, som jeg har skrevet tekstene sammen med de siste tjue årene. Det ble en tre-trinnsrakett hvor jeg fikk gå tekst-skolen hos først Erik og så Gunnar, som endte opp i at Mike og jeg fant samarbeidet vårt, og har skrevet hoved-delen av tekstene mine siden tusenårs-skiftet.
4. Musikerne! Jeg kan ikke komme utenom musikerne, som har laget soundtracket til låtene. Der har jeg vært heldig.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det ville vært å jobbe med Jan Garbarek. Han har jo en ikonisk status blant musikk-elskere, med god grunn. Det måtte vært spennende.

Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?

Den totale og umiddelbare nedstengningen av alle konsertscener var skremmende, rett og slett. Hva skulle vi nå leve av? Det skjedde to viktige ting, som skulle gjøre at vi klarte oss likevel: Jeg ble spurt om å gjøre en veldedighetskonsert fra kjelleren for Kirkens Nødhjelp veldig tidlig, og siden vi ikke kunne være mange samlet utenfra, ble min datter Sophie og hennes samboer Styrk med på filming og teknikk, lært opp av de to som kom utenfra. Hele familien deltok. Siden det gikk så bra, følte vi oss trygge på å sende fra kjelleren vår selv etterpå, og laget en livekonserter med Karoline og meg, familien bak spakene og kun med min faste lydmann Helge Leirvik brakt opp ferdig antibaccet fra Stavanger. Folk vippset, og vi skjønte at vi kunne holde skuten flytende. Det var et godt øyeblikk!

Det andre var jo at næringsdrivende av regjeringen ble kompensert for tapene vi hadde hatt, og det var en enorm lettelse. Når jeg prater med musikere i andre land, skjønner jeg at dette er unikt for Norge. Det gjør meg veldig takknemlig for å leve i dette landet.