Med store drømmende synthlyder og med en nær, flott og tilstedeværende vokal på sine to første singler, «Good For Your Ego» og «Could You Be Good To Me», legger artisten og produsenten SA Zeiner lag på lag med følelser og godbiter på sin seks spors EP, «The Only Scars I’ve Got I Got In My Sleep». Den ble sluppet fredag 8. november, og er denne «Ukens album» på NPS Music.
Mens «Don’t Baby Me» er rolig og direkte med tydelig tekst; «Don’t baby me, you can’t degrade me» vender intensiteten hennes tilbake på den neste låten, «Prodigy». Her drar hun nytte av nøye orkestrerte bass drops, og de subtile synthene som ser ut til å reise sømløst gjennom EPen, forklarer låten smerten ved å ønske seg tilbake til hvordan ting en gang var.
EPen tar lytteren med på de forskjellige trinnene i selvrefleksjon, der hver låts tekst og musikk forteller SA Zeiners sterke historier om kjærlighet, feminisme og å komme seg videre. Hele EPen er så vakkert og fint laget, og sistesporet, «Forever, Here» er så rørende og nydelig at den klarer å lure frem noen tårer i øyekroken.
SA Zeiner (S-en står for Sigrid) startet musikk-karrieren da hun begynte å skrive låter med to venner fra skolen som 14-åring. Senere begynte hun på Rud VGS i Bærum, og sang klassisk frem til hun flyttet til London for å studere popmusikk. Det gikk mye i Edvard Grieg og jazz-standarder frem til da, og det ble en velkommen omstilling i London. Hun lærte seg å produsere da hun bodde i bestemors kjeller på Grefsen i Oslo en sommer, der sene kvelder og kjærlighetssorg ble gjort om til tekst, melodi og lydbilde.
Sigrid var en av de første kvinnelige medlemmene (sammen med bl.a. Frøder og Ary) av Tanken, og selv om hun nå bor i London, anser hun seg som medlem av Sandvikas musikkscene. I 2017 mottok hun stipend fra TONO for å skrive filmmusikk med bandet Circumnavigate, og har siden da jobbet med debututgivelse for seg selv. Kreativ frihet er viktig for Sigrid, og derfor har hun valgt å slippe musikken selv der hun også tar kreativt ansvar musikken samt alt visuelt som produsent, regissør og klipper for musikkvideoer, samt artwork. Vi tok en prat med henne om blant annet den nye EPen og planene videre fremover.
Gratulerer med din debut-EPen, «The Only Scars I’ve Got, I Got In My Sleep». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?
Tusen takk, og tusen takk for at jeg får være «Ukens album» hos dere.
Jeg flyttet tilbake til London fra Oslo for ca. 3 år siden og siden da var planen å gi ut en EP, men det tok kanskje et år før jeg skjønte hvordan den kom til å bli. Rett før jeg flyttet over skrev jeg første singelen min «Could You Be Good To Me» som på en måte ble en pekepinn for hvor jeg ønsker å ta musikken min lydmessig og tematisk sett. Jeg skrev låten på Tanken i Sandvika der jeg hadde studio før jeg flyttet og ferdigstilte låten med Synthomania i White Room i Asker. Tittelen på EPen er tatt fra teksten i låten. Siste låten på EPen var ferdig for ca. et år siden, og siden det har det gått i planlegging av release, skaping av musikkvideoer og livevideoer som jeg gleder meg til å slippe.
Hva er tematikken på denne EPen og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Tanken bak tittelen på EPen «The Only Scars I’ve Got I Got In My Sleep» er litt i sammenheng med utsagnet ‘lukke øynene og hoppe i det’. Man tar sjanser som man lærer av, enten man vinner på det eller blir såret. Jeg mener ikke at man ikke skal ta sjanser, da blir jo livet veldig kjedelig, men det er vel heller en observasjon på at når man gjør det så former det deg på en eller annen måte. I tillegg så har jeg kun fått arr på kroppen i søvne, så for meg blir det litt dobbelt betydning, hehe.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
Jeg ville lage noe jeg selv syntes er kult og hvor man hele tiden kan oppdage nye elementer uten at det overdøver tematikken. Jeg er glad i dybde, minimalisme, dynamikk og triste synther og ville ha noe som ikke hørtes ut som så mye annet, og da ble det naturlig å jobbe med Synthomania for å skape det.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Det er at man hele tiden kan oppdage nye elementer både i tematikk og produksjon. Jeg ønsker at lytteren skal kunne tolke teksten dit de selv vil og at lydbildet skal tilby noe nytt og følelsesladet.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra EPen?
«Forever, Here» er veldig personlig. Den høres kanskje romantisk ut, men det er den ikke. Det handler om en venn av meg som ikke ville leve lenger, og om hvor mye vennene mine og jeg savner han.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg har skrevet masse ny musikk. Jeg har jo hatt denne EPen klar en stund så fokuset har ligget på å tenke ut hva som blir neste utgivelse. Ahhh jeg gleder meg, og det føles skikkelig bra å endelig ha EPen ute.
Hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg startet i pikekor, sang klassisk på videregående og har en bachelor i utøvende popmusikk fra London. Jeg har skrevet låter siden jeg var 12 år, og begynte mer seriøst da jeg startet bandet Circumnavigate med noen venner da vi var 14 år. Vi holder fortsatt på, og det er veldig gøy. Vi gjorde en cover av «To Build A Home» av Cinematic Orchestra» som ligger i min 20+5 spilleliste. Jeg har alltid likt cinematisk musikk og er veldig drevet av tekster og tematikk. Skriver hele tiden på Notes på mobilen, mest når jeg er frustrert og føler at jeg ikke får sagt det på noen annen måte. Det er ganske terapeutisk egentlig. På fritiden er jeg med kjæresten, venner, familie, maler, gjør yoga, går på konsert, leser om psykologi eller oppdager nye steder i London. Jeg jobber med å gi meg selv mer fritid for det er egentlig ikke veldig stort skille mellom Sigrid privat og SA Zeiner artisten. Jeg prøver å bli flink til å komme hjem og være veldig norsk som å gå på ski og være på fjellet.
Du har base i London, men var tidligere en del av Tanken og medlem av Sandvikas musikkscene. Kan du fortelle litt om dette?
Jeg har alltid vært litt rastløs av meg og London passer meg veldig bra på den måten, men jeg flyttet først og fremst fordi jeg så flere muligheter for meg her. Norge er et kjempefint sted å være for musikk, men siden jeg studerte her hadde jeg laget meg et nettverk og en vennegjeng her som jeg ikke var klar til å flytte fra egentlig da jeg først flyttet hjem. Jeg kjente på savnet og at det gnaget på meg at jeg ikke gjorde det jeg helst hadde lyst til så det føltes ikke ut som jeg hadde noe valg. Tanken var et helt fantastisk sted å være og de løftet meg frem og oppmuntret meg i en tid jeg ellers kanskje følte meg litt alene med musikken.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mitt første veldig tydelige forbilde var Imogen Heap. Hun har alltid bare gjort sin egen greie og det synes jeg er så kult. Multikunstner og initiativtager og tekster som får deg til å tenke. Alicia Keys er en annen som jeg alltid har sett opp til, og hun er også ganske selvstendig og tydelig på hvem hun er. Kanskje et veldig klisjé svar, men Emilie Nicolas da – det hun gjør er magisk og jeg elsker ærligheten.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det er så mye bra, og jeg hadde egentlig en spilleliste klar med norsk musikk som jeg liker, og jeg er veldig glad for at jeg fikk lage en for dere. Aurora er så bra for hun skriver om helt egne ting som appellerer veldig til meg. Ellers går det mye i No.4 når jeg har hjemlengsel, «Jeg Har Aldri Sett Elg» gjør meg emosjonell hver gang. Gabrielles låt «Tenker På Deg» har jeg hatt på repeat ganske lenge – hun treffer meg så bra.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Hmmm, jeg tror det mest spesielle er når noen har hørt på musikken min og forteller meg hvor mye den har betydd for dem. Jeg gjorde et samarbeid med produsent og artist ASA for noen år siden og for noen måneder siden var det en som tok kontakt og fortalte hvordan de to låtene vi gjorde hadde fått ham igjennom en veldig vanskelig tid. Musikk for meg er litt som terapi noen ganger, så når jeg skriver noe som kan bety noe for andre så føler jeg at jeg gjør det riktig.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg spilte to låter under Oslo Pride på hovedscenen i sommer, og det var seriøst det morsomste jeg har gjort. Jeg har blitt vant til å spille på flere mindre scener der det handler om helt andre ting enn å bevege seg så jeg ble nesten litt overrasket over hvor euforisk det var å stå på en stor scene og få lov til å ta plass.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Nå måtte jeg tenke. Radka Toneff kanskje? Jeg hørte mye på låten, «The Moon Is A Harsh Mistress» på videregående og ble veldig inspirert. Føltes nesten ut som jeg oppdaget norsk musikk på nytt da jeg hørte henne.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?
Jeg har ikke så mye guilty pleasure når det kommer til musikk egentlig så jeg tror det vil være at jeg har fått helt hang-up på en type ravioli fra Marks & Spencers i London. Jeg går ikke lei og det er litt flaut når noen spør hva jeg har spist til middag eller lunsj og de får samme svar hver gang.
Hvilket scene/sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg vil så gjerne spille på Vinjerock. Jeg spilte Sofar Sound forrige uke i Oslo og jeg ble egentlig overrasket over hvor fint det føltes å spille helt akustisk og så tett innpå folk.
Hvilke planer har du videre i 2019 og 2020?
Jeg skal spille på The Thief 12. desember i Oslo, og ellers skal jeg skrive og ferdigstille musikk for 2020. Jeg har mye musikk som jeg gleder meg til å slippe og håper å gi ut tidlig på året og kommer til å starte med egenproduserte singler.
